TERJE BREDE WANGBERG
Den så overvettes fininnpakkete julegaven under treet, besto av en fiolin i liten størrelse og ble ett umåtelig dårlig valg av instrument for å få en urolig førsteklassing i gang med slike finurlige strykeøvelser. Harpiksen derimot ble tatt godt vare på og kom den tiltenkte musikanten til annen nytte litt senere i oppveksten. Men ellers fikk både fjøl, bue og koffert en beskjeden plass i kottet oppe på loftet, men fortsatt med store forventninger om ett musikerliv fra en skuffet, fiolinspillende fader.
Det skulle vise seg at det var ved sekstiden på lillejulaften året etter, at det i Ladeveien Tolv skulle oppleves at helt spesielle nyanskaffelser i leiegårder kan skape problemer en del leiebeboere imellom.
Til Guneriusresidensen i fjerde etasjen, ble det av fire råsterke krabater fra transportavdelingen ved Lade Fabrikker, båret opp et svart piano av merket Brødrene Hals - til litt avdempet jubel fra ei tolvårs gammel jentunge og en åtteårs gammel klåfingra guttunge.
Plassen mot soveromsveggen inne på stuerommet var oppmålt og ryddet på forhånd og det gamle pianoet ble av de fire familiemedlemmene betraktet som litt av et klenodium, for det var til og med utstyrt med to gullbelagte lysestaker i støypgods - festet på hver side av frontpanelet.
I mangel av en skikkelig pianokrakk, sørget mor Helga for en kjøkkenkrakk før den eneste sønnen i huset ble beordret for prøvesitting. For å nå skikkelig opp til tastaturet ble pianisten underlagt både begge bindene av Robinson Crusoe, ett par brødfjøler og en av de to hjemmesydde sofaputene som vanligvis hadde sin plass borte på divanen i kroken like ved den svarte, runde og høye koksovnen med en vakkert formet krone på toppen
Mest sannsynlig var det på grunn av at det var for langt mot sengetid på lillejulaften, for tangentbruken ble ganske hardt honorert med banking i veggen fra begge naboleilighetene og smelling med dører nedover i trappe- oppgangene. Gleden over anskaffelsen av vidunderet viste seg å bli minimal blant de nærmeste beboerne. Flere av dem uffet seg åpenlyst når de tilfeldigvis måtte passeres i oppgangen, mens andre kunne være betraktelig annerledes når de treftes ved disken nede hos Melkeberntsen i første.
-Klonk i vei du, gutten min – den halvvoksne Bjørn Nilsen nede i andreetasjen brukte sin vakre tenorstemme enda høyre enn tidligere, ved sine intimkonserter hver gang han pusset sko ute i trappoppgangen. Da satt en lyttende Terje på det nederste trappetrinnet, mens den lydmessige høye solosangen var til stor ergrelse for umusikalske fru Knudsen i gangdøra lke bortenfor.
- Du forstyrre aill villkattan mine ut på altanen med derre sønginga, di –
Tyskeren Malskait nede i første, ga alltid ett oppløftende smil fra kjøkkenvinduet, de gangene han hadde fått med seg kritikken av den unge pianistens alt for hektiske aktivitet ved instrumentet.
-Arbeite nur, die freude kommt zu lets, mein freund -. Bare arbeid, for gleden kommer siden, gutten min !
Fader Gunerius forsøkte å dempe ned tangentbehandlingen når han kom hjem etter en lang og strevsom arbeidsdag nede på fabrikken, men smutthullene på dagen kunne være mange mellom skoleslutt og middagstid for den unge pianisten. Alle disse demonstrasjonene for både`n Gido, Inger, Fiffa og flere andre klassekompiser, krevde stadig mere klang, noe som gjorde det tvingende nødvendig å få fjernet frontdekslet på det svartlakkerte instrumentet, når det var nødvendig for å kunne imponere kompisene som var invitert til en eller annen intimkonserten opp i fjerdeetasjen.
Jeg synes å erindre at meddelelsen om min populære farbrors bevilgning av to års gratis pianoundervisning, ikke ble mottatt med så alt for storslagen glede av egen storesøster. For selv om også hun var en del av den storslagne gave-pakken, viste hun seg etter kort tid å skulle bli en ganske utspekulert pådriver når hun fikk med seg broderen på sine ettertraktede venninnebesøk, de gangene lysten ble for stor og at besøkene dessverre kom til å klaffe med samme tid som pianotimene hos gamle fru Olsen oppe i Rønningsbakken.
For pianolærerinna Serine Olsen hadde sine timehonorarer om pianoelevene var til stede, eller på jentebesøk hos guttegærne Ingrid rett over trikkstallene innerst i Mellomveien.
Det som huskes best fra det første studieåret hos fru Olsen oppe i det lille, kvite huset i Rønningsbakken, var alle de gode kromkakene og den tradisjonelle fingeroppvarmingen foran hver halve musikktime, der håndflaten måtte legges over magasinlokket på den store Aga-komfyren.
Heller ikke julegaveoverrekkelsen av ett par digre ski har gått i glemmeboken – noen planker med datidens tradisjonelle tupp langt der fremme, prydsaken som ganske omgående ble kappet av med faderens sløve snekkersag – før de ble brukt på flatjorda inne i Ladalen
I løpet av noen ganske få vinteruker akkurat dette året, ble det dessverre mere skigåing inne i Ladalen enn tangentbruk ved Brødrene Halspianoet oppe i fjerdeetasjen i Ladeveien tolv.
En eller annen fra oven må ha innsett at pengebruket til denne piano-skoleringen hos Serinaolsen ikke kunne ha så alt for mye for seg, slik at vedkommende forståsegpåer til straks over sommerferien, hadde reservert en "spællplass" hos en kirkelig ansatt herremann borte i Lamokirka. Organistens navn var Ivar Bonsaksen og med Johannes som mellomnavn.
Mere naturlig gikk det ikke an å få det til, for Ivar B var leverandøren av det innkjøpte Brødrene Halspianoet med de to dekorative lysestakene. Denne pianofabrikken skal forresten ha blitt nedlagt, da de to kjødelige brødrene røyk "i tottan på hverandre", på grunn av en faglig krangel om å kutte ut denne forbannede tekniske pianodetaljen – om å skulle beholde den overliggende pianodemperen eller ikke.
Naboene i Ladeveien ble ganske snart på ny hils med med pianofamilien og igjen kunne praten dreie seg om vær og vind slik som det helst hadde vært før pianoanskaffelsen. Det skulle vise seg at den nye behandlingen av de hvite og svarte tangentene der oppe hos Guneriussan i fjerde ble en helt annen da den nye læreren overtok pianoundervisningen slik at både `Hermann er en lystig fyr` og `Lisa gikk til skolen` kunne klinge ut fra ett åpent stuevindu uten sjenanse for folk som befant seg bak blafrende gardiner i naboleilighetene, nede på fortauet eller bak det høye plankegjerdet foran Evensengården oppe i Enkgata.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar