TERJE BREDE WANGBERG
Pianoeleven hadde en god stund vært klar over at klavèrlæreren og organisten Ivar B., skulle starte et guttekor borte i Lamokirka. Kvaliteten når det gjaldt sang og musikk på Lillebyskolen ble skapt av sanglæreren Otto Solheim. Selv om han ble regnet som en litt for streng herremann fra katetret, var han en ivrig sanger og kordirigent, som med stort hell klarte å få til korsang med alle elevene. Han ble også prisgitt av guttekor-Ivar, for at han fikk så mange sangglade uromomenter bortover til de første stemmeprøvene i Johanneskapelllet.
-Du e liten av vekst, hørre godt på grunn av utstående øra, e stor i kjæften å bør bli en utmerket sanger -.
Det er så lenge siden at skribenten ujmulig kan erindre hvem det var i kameratflokken som forsøkte seg på den litt ydmykende rosen.
Den gangen ble som regel ikke ungene fortalt hva de måtte finne på etter skoledagens slutt. Sånt fant de på selv i de tider, men når det gjaldt å få sine krabater med i dette guttekoret hans Ivar B, var foreldrene påpasselige med å få opp gløden de gangene det kunne røyne litt på med interessen.
Allerede på første mandagskvelden, møtte det tjue av de første guttene til stemmeprøve borte i Johannes kapellet klokka fem presis og mandagen etter var antallet doblet.
-Fyren e grei, hainn -.
Guttekompisene fra tiårs alderen og oppover spredte nyheten seg imellom, slik at det etter bare kort tid var en flokk på omtrent femti mer og mindre sangbare gutter, som stilte til korprøver to dager i uken. Tilfeldige bråkmakere og de som enda ikke hadde fått festet røsten skikkelig etter fødselen, kom til å slutte av seg selv. Glade foreldre støttet opp om foretaket inne på Lamon og den nystartede mødreforeningen sørget for svarte bukser, hvitskjorter påsydd kormerker og svarte sløyfer til hver eneste guttesanger.
Korpresentasjonen skjedde på en sangkveld i det store kirkerommet, fullsatt av stolte foresatte og nysgjerrige menighetsrådsfolk. For litt på luringa møtte også de som hadde fått for seg at dette opplegget med organisten, ikke kunne være liv laga.
Aldri før hadde Lademokatedralens kirkegjengere opplevd femti stivpyntede og alvorspregede korgutter i prosesjon opp kirkegulvet, til ett Festpreludium av franskmannen Alexandre Guilmant – storligen fremført av organistbroder Einar Bonsaksen på dette dårlige instrumentet fra Orgelfabrikken nede i Snertingdal, samme orglet som det viste seg at organistene skulle komme til å slite med, inntil det omsider ble ødelagt av brann langt ut mot århundreskiftet.
Ved hjelp av redaktør Eigil Gullvåg – Ivar B`s svoger - ble det forfattet store og goddemte etterdønninger i Arbeider-Avisa allerede mandagen etter, noe som skapte pågang fra foreldre om å kunne få junior bli tatt opp som korist - noe gjorde dirigenten enda mere kravstor ved opptaksprøvene.
Til ett klassisk guttekor hørte det også med voksne mannsstemmer og disse øvde på onsdagskveldene. Derved var tre av ukas kvelder belagt med korsang for for dirigent Bonsaksen, ved siden av at han både hadde ansvaret for musikken ved høymessen på søndagene og drev skolering av hele tjue orgel-og pianoelever hjemme i Weidemanns vei 44.
Kjendisbetegnelser florerte ikke i de dager, men Ivar B. ble sett på som en lokal folkehelt, en vennligsinnet musikant som også var opptatt av guttsangernes ve og vel både på skolen, i hjemmet og ute i kameratflokken.
Både konsertene, mye korsang ved gudstjenestene, jevnlige hyggekvelder nede på menighetshuset i Østersundsgata, alle idrettsarrangementene og de gjeve fotballkampene, økte interessen for å få bli med som sanger i Guttekoret. Ikke bare i Lamotraktene, men det kom også sangglade gutter fra andre bydeler, etter at de foresatte hadde hørt alt som skulle foregå inne i Østbykatedralen.
Ved ett tilfeldig treff øverst på Nordre, fikk Ivar B en kirkelig refs av dirigent Ludvig Nielsen fra guttekoret borte i domkirka. Domorganisten mente at Lamokjerkas konkurransevirksomhet var upassende bruk av krefter.
-Byen trenger bare ett guttekor -.
Sjalusien må ha vokst betraktelig, da Lademoen Kirkes Guttekors fremførelse av en middelaldersk salmetone ble tatt opp av Lokalradioen i det lille studioet øverst i Søndre gate.
Det var ikke bare koret som vaks i størrelse og anseelse. Vi tre guttesolistene ble sikkert også litt høye på pæra etter hvert som oppgavene ble både flere og større.
Han hadde lenge holdt det hemmelig, men Ivar B`s resultater etter alle hans historiske sonderinger og sammen med musikalske og tekstlige påfunn fikk resultater da han omsider lot det bli kjent for sine nysgjerrige sangere, at det allerede ved høstens første korprøve ville bli satt i gang innøvingen av noe nytt og spennende.
Fra fattigstrøkene i eldgamle tiders Trondhjæm, skulle LKG`s guttekor innøve syngespillet "Fra posepiltenes dager", om det stakkarslige livet for unger og småkårsfolk i fattigbyens bakgater, men hvor det midt i all elendigheten også oppsto ett frydefullt kjærlighetsforhold mellom rikmannsdattera Dora og Posepilten Georg – spilt av Helge Johansen fra Rønningsletta og Terje fra Ladeveien 12.
Store kullisser ble snekret sammen av noen hendige mannsstemmer og malt av fagmann og bassanger Hofstad. Nødvendige parykker ble lånt inn fra teatret i byen, mens alle de storslagne kostymene ble sydd i fellesskap av en humørfull og oppglødd mødreforening.
Innstuderingen av alle solistsangene, korinnslagene og tekstrollene tok lang tid og krevde adskillige ekstraprøver etter hvert som førstefremførelsen nærmet seg i storsalen til Folkets hus ute i midtbyen.
Det ble først en høytidelig konsertavdeling og etterpå hele to forestillinger med stappfulle hus begge gangene.
De store ovasjonene krevde reprise på sangspillet med alle posepiltene inne fra Lamon og ekstraforestillingen fant sted oppe i Det runde Hus ved Nidelvas bredder – i storsalen i Studentersamfundet.
Også ved denne fremførelsen fikk Dora og Georg hverandre helt på tampen av seansen. Det ble stor applaus fra den fullsatte salen for både guttesangerne, dirigenten Ivar B og klavèrakkompagnatøren, broder Einar Bonsaksen – han som til vanlig var kirkemusikant i Bakke kirke.
-Georg var beste sanger - han hadde en god resonans og blir sikkert en stor sanger – skrev Adressa på sin "Bysideplass" dagen etter og til den forførende altsangerens svært så stolte følelser.
Mange gamlinger skal i ettertid ha lurt på hvor i all verden ett slikt skuespiller- talent fra sine glade, unge dager egentlig kan ha tatt veien.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar