TERJE BREDE WSANGBERG
Pianolærer Ivar B`s antydning om at han kanskje skulle skifte til ett litt mere utvidet skoleringsopplegg, skapte nødvendigheten for større behov for noen ekstrakroner og da organist Ivar fikk behov for en belgtrekker oppe på galleriet i Interimskirka, i de to årene som reparasjonsarbeidene med storkirka borte i Lamoparken skulle foregå, fant pianoelevens foreldre ut at det kanskje var lønnsomt at han takket ja til tilbudet om kroner fem per høymesse – i jobben som kommuneansatt Belgetreder oppe på orgellemmen ved Lademoen Bedehus nede i Østersundsgata – på hjørnet av Fjæregata, stedet der han mange år senere skulle komme til å bli bosatt i bakgården til gårdsnummer en.
-Du kan ha godt av litt skolering i Gudstjenestespill, for plutselig en dag trenges det en vikar -. Ivar B. hadde gode tanker om den unge musikerens fremtid.
Det kunne bli vel mye musikk på eleven av denne Høyre Almenskolen ute på Ilevolden, for ved siden av det aller nødvendigste vanlige skolearbeidet, skulle ikke tiden bare rekke til øving og pianotimer hos den ny pianolærerinnen Ingrid Nissen i toppetasjen ute på Buran, men også som guttesanger og etter hvert også tenor i guttekoret ett par kvelder i uken. Han stilte også opp som pianist i skoleorkestret ute på den Kommunale Høyere Almenskolen – til daglig kalt Kommen ,der selveste kapellmesteren og cellisten Haakon Hoem var dirigent og kunstnerisk leder.
Men Vårherre måtte jo innse at hviledagen virkelig ble helligholdt, når det var kirkelig belgtredervirksomhet som gjorde det umulig å kunne holde senga litt lenger – når det ellers hadde vært skolefri på hver eneste søn- og helligdagen.
Opplæringssfasen i dette med å skulle skaffe nok luft til organist Ivar B`s gudstjenestespill, ble unnagjort på bare en kort halvtimes tid før menighetsfolket begynte å finne seg plasser på en av de grønnmalte og harde benkene, til denne første søndagen i adventstida.
- Pass på å gi meg stadig mer og mer frisk luft, straks du hører at orgelet bli litt for tungpusten - og æ dærfor ganske oppjaga i spællemåten! -.
Luftprestasjonene foregikk ved hjelp av en opp og nedførende solid trestang, montert direkte inn til orglets luftkrevende belg - for øvrig ganske utett på grunn av all de hensynsløse og umusikalske musene inne i det nedstøvede orgelet.
Av orgelspiller Ivar var belgtreder Terje på forhånd blitt fortalt, at han for lengst hadde informert de bevilgende kirkemyndigheter om at orgelbelgen egentlig burde ha vært uførepensjonert, på grunn av skader etter denne svært så aktive musevirksomheten.
Den femtenårige lufthjelperen kunne allerede etter den første høymessen innse, at dette med å skulle skaffe nok luft til instrumentets krevende musikant ikke kom til å bli så alt for enkelt.
Mine luftaktiviteter som belgtreder under slike salmer med både mange og lange vers, trengte ikke å være de innslagene under gudstjenestene som sørget for de verste svettetoktene i en ungdomskropp. Da var det utvilsomt adskillig verre når karen ved tangentene under slike krevende postludier, i ganske høythviskende og kommanderende ordelag forlangte `mer luft`, hvoretter sjongløren ved belgstangen – mest mulig dempet, men også i andpustne tilstander og irriterte ordelag, ble nødt til å forkynne at han ikke hadde mer å gi ved den slitte trestangen, som alt for synlig var montert på orglets grønnpanelte sidevegg.
- Æ orke itj mer – du får skaff dæ en ny pænglaus fyr med både større muskla å mer tålmodighet -.
Vennskapet ble umiddelbart gjenopprettet etter at pusteproblemene hadde normalisert seg.
Det hendte at fader Gunerius slo følge bortover til søndagsjobben, der han fant seg en plass på en eller annen rørstolen ved gallerikanten oppe i bedehusets andre etasje. Her fikk far og sønn glede av å være til hjelp - faderen som forsanger, og sønnen altså med hektisk fabrikasjon av nok luft til både salmeakkompagnementene, forspillene og Prel-og Postludiene.
Samtidig ga galleriplassen anledning til ett rikelig skue over benkeradenes ondtsittende forsamling, som foruten vanlige kirkegjengere også besto av dåpsfolk, unge mennesker det ble lyst til ekteskap for og alle dem som var møtt opp for å få tilgivelse for sine synder ved hjelp av litt brød og ett glass vin.
Den tidligere Belgtrederen kan fortsatt minnes musikantens og hans nærmeste medarbeiders mangfoldige fornøyeligheter, under prestenes lange predikener. Likedan tar han seg i ettertid den frihet å formene, at selv om sognepresten var aldri så engasjert i sin utleggelse av Ordet, så kunne han umulig ha unngått å bli både distrahert og noe forbandet over all sølvpapirknitringen og de hviskende samtalene nede i de lange benkeraden – når de egentlig lyttende menighets-medlemmene - vennlig, men temmelig bestemt – foretok forsendelser av knitrende Freias kamferdrops poser.
– Ta dæ ett, du å. -
Også fader Gunerius var kjent med at de støpegodsfabrikerte spyttebakkene var ett viktig møbel, for skråtobakken hadde stor utbredelse blant de mannlige kirkebesøkende i de tider. Spyttebakkene var fremsatt til fri benyttelse mot veggen ved ytterenden av hver eneste grønnmalte trebenk.
Men dette med mest mulig anonymt å skulle plassere de brune spyttestrålene borte i de små støpegodsoppfinnelsene, falt ikke like heldig ut for alle.
Den irriterte kirketjeneren kunne etter gudstjenestene informere den alltid nysgjerrige fader Gunerius om at ikkebrukerne av slike syndige laster, gjerne ble betegnet som hatske medmennesker i et kristenmiljø, særlig når de var med på å betegne spyttesynderne som noen "griskailla" – i ett hvert fall de gangene det skjedde en skivebom - med treff litt avsides, enten nederst på kirkeveggen eller på gulvet – til og med om det var i nærheten av spyttbakken. For det hendte jo.
- Griseri - ei oppfinnels Vårherre koinn ha vært foruten - .
Den prektige kirketjener Pettersen var forbandet, for når gudstjenesten endelig var over ville han hjem til Anders Buens gate oppe i Voldsminde - ikke bli stående alene med ei vaskebøtte og en langkost nede i Østersundsgata.
Helt fra oppveksten og gjerne sammen med faderen – har jeg som gammel kirkemedarbeider vært av den formening at "Kirken den er ett fornøyelig Hus". Mor Helga, som alltid hadde vært ett fredens menneske og søkt Vårherre når hun hadde behov for det, tok som regel spaserturen fra Ladehammeren oppover til Lade kirke på søndagene, om hun ikke heller fant på å ta trikken utover til Sommerveitens Bedehus eller bortover til Indremisjonens Salem, hvis det der ute i Midtbyen kunne være ette eller annen helt spesiell møte virksomhet på en eller annen hverdagskvelden.
Men hun lot far og sønn ha sine gladlynte betraktninger om begivenheter som kunne forekomme på alle plan i kirkelige kretser.
Fra oppveksten har jeg senere i livet kommet til, at det også blant naboene i Ladeveistrøkene var stor respekt å spore for autoriteter, selv om litt underdanighet nå engang hørte til overfor både lærveskebærende kontorister på utflukt i et eller annet embedts medfør, uniformerte eller sivile lovens håndhevere og Gudshusets Geistligheter - når plikten forlangte en mer personlig utflukt fra kontoret.
Men tida forandret seg og folk sto ikke lenger i grøfta, når presten eller futen dro forbi. For respekten var ikke så alt for offentlig tiltenkt - bare sånn litt på luringa - det kunne jo kanskje før eller siden bli behov for en eller annen offentlige tjenesten.
- Tar alle forbehold – ein veit no aldri -.
Men lamonitteran var stolte i sin enkelthet, det var ikke mange som stakk seg ut i hverdagen, i ett hvert fall ikke hvis de fikk det som de ville.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar