Men gjennom de seneste år, var det oftere etter hvert fra Biskopen i Spoleto, innkommet irettesettende påpakninger til Abbeden, om hans kirkelige tillatelse til den gedigne bods og forretningsvirksomheten – som i følge Biskopens mening var blitt alt for aktivisert ved for mange av klosterets Munker.
Også de samme utagerende Klosterbrødrenes virksomhet ved samme utsalget, hadde etter
Biskopens mening desverre utartet seg til å bli svært så popularisert – også hos beboerne på tettsteder ved mange andre av kirkens nærliggende herligheter, både i Valnerinadalen og i strøkene oppover mot Montefranco. Der Maestroen holdt hus med sin hustru og hennes katt.
All presseomtalen i det tosiders Lokalbladet - slike alt for anmasende og belastende forfatterier, med slitsomme gjentagelser ved allestedsværende skribenter, ble til en belastning for den kirkelige virksomheten i store deler av Umbria - denne "Grønne dalen"som den ble kalt.
Ifølge Biskopens ultimatum til Abbeden måtte alt få sin endelikt – og det umiddelbart.
Den storvokste, forretningsdrivende munken Claudio ble allerede samme dag, innkalt til audiens i Abbedens lille residens i klosterbygningens andre etasje, der han fikk en spesiell og høytidelig mottagelse med klosterets småkjeks og ett glass grågul Limonade.
- Heslig farge - syntes Claudio, mens han drakk med andaktsfull toleranse.
Abbeden fant det naturlig å innlede begivenheten med en orientering om at han ad omveier var gitt konfidensielle informasjoner om at Claudio - som sine forgjengere - på luringen hadde noe hjemmelaget sterkvin under disken.
Claudio innrømmet i andektige ordelag at så var tilfelle, men at dette fludium i utgangspunktet, bare var ment som et salgsteknisk hjelpemiddel overfor helt spesielle
kunder.
-Til Salighet og Fryd - som han med sin sedvanlige, litt vibrerende røst uttrykte seg. -Kundenes pengepung er åpnere i litt animert tilstand – forkynte han.
Innsigelsene fra Abbeden måtte han motta stående:
Enkelte forståsegpåere hadde merket seg at innehaveren selv - før stengetid og
på de fleste av ukens dager - virket mere kvikk i væremåten enn det passet seg en
munk som hadde viet sitt liv og sin tilværelse bak ett nærliggende klosters høye murer.
Claudio fikk anledning til å sette seg.
Han tok seg lov til å bekjenne riktigheten av å ta seg en `aldri så liten en` som
adspredelse i de mest krevende stundene. men samtidig tok han seg den store, ærbødige frihet å minne Abbeden om at Jesus gjorde vann til vin og at så vidt Claudio kjente til, sto det ikke noe sted i Den Hellige Bok, at de hjemmelagde nytelsesmidlene som den gang ble konsumert fra leirkarene, var helt fri for Guds humøroppkvikkende nådegaver.
Claudio innrømmet i all beskjedenhet - at han før stengetid kunne ta et aldri så lite glass i hver foten. Vel og merke bare til trøst, om dagens omsetning hadde vært skuffende lav.
Claudio mottok Abbedens ultimatum med stor beherskelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar