skrikende Adamo borte i kiosken, før han tok den vanlige kveldstrimmen de mange trinnene opp til Tårnrommet.
Like før midnatt våknet han av noen hese skrik fra Adamo, samtidig som han
merket en lukt som om noen drev med grilling av pølser. Han kom seg i all hast
bort til det østvendte tårnvinduet og fikk se sin kjære pølsebod stå i lys lue.
Røyken lå tykk bortover mot klosteret og han kunne se mange av munkene
med vannbøtter i hendene, i fullt firsprang nedover bakken fra klosterporten.
Claudio kom seg raskt i munkekutten og sprang barføtt nedover den bratte
tårntrappen.
Fra tårnrommet hørte han ville Adamoskrik som om den ropte - `Fyr være her -!`
Alt ble ført til himmels - som svart røyk.
Mange av de brannslukkende munkene gråt - minnene om de to pølsebueierne
Fabio og Luigi ble for store.
De av munkene som ikke var fullt så grepet, mente i ettertid at gråten var noe
tiltvunget på grunn av mye hodesvette og sur røyk fra svidde pølser.
I det gamle Franciskaner-Klosteret ble det i årene fremover alltid snakket om tiden før og
etter den allmektige Pølsebodens velstandstid.
- Snipp, snapp, snute - så var det eventyret ute --
Claudio var litt deprimerende rørt, da han grytidlig dagen etter litt ut på morraskvisten - i
nyrøkt tilstand - fant seg litt velfortjent ro i sengen oppe i Tårnrommet.
-- Amen -
skrek Adamo, fra det opphengte fugleburet borte i kroken, rett over sinkbøtta - dette nødvendige nattmøblet som alltid hadde skjult den lille flasken med hjemmelaget vin - godt gjemt under det buede tårnvinduet lengst inne i det alt for trange rommet.
I en litt nyfiken drømmers Ånd, med fantasiens engasjerende muligheter,
ble en god natts himmelvei tilrettelagt for Munken Claudio, høyt oppe fra Katedralens tårnrom og ut til en forunderlig verden.
Til nye og andre uvirkelige muligheter.......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar