TERJE BREDE WANGBERG
Det ble svært så mye virak blant Hegrasbyggen, da jeg etter en varm sommers kontorarbeid, på ett foreldremøte ved høstens skolestart og til manges store forskrekkelse kunne presentere ett komplett opplegg for en Italiatur, med en flokk sangere fra ei lita trøndelagsbygd, traust beliggende mellom flatlandet nede på Stjørdal og fjellbygda Meråker helt inne ved den svenske grensa.
Noen ganske få av de litt mer og mindre forskrekkede møtedeltakerne, ville overhodet ikke forstå "ka i all verden folk innant Hegra hadd nerri Meddelhavet å gjørra". Nå på gammeldagan har jeg faktisk ofte tenkt det samme om min egen person.
Publikum borte i det fredelige menighetshuset ble etter hvert litt mere medgjørlige ved hjelp av en kaffetår og litt bitteti og møtelederen kunne faktisk føle litt velvillig interesse, særlig da han i litt beregnende ordelag kunne meddele at Pave Johannes Paul skulle ha takket ja til å få lov til å møte sangerne fra det kalde nord.
De samme opponentene - medlemmer av kirkens aller innerste kjerne - kunne meddele sin motstand mot dirigentens ønske om en sammenslåing av gutte-og jentekoret til å skulle bli Hegra Kirkes Sangskole - "Scola Cantorum da Hegra, Norvegia".
Fra en solid menighetsrådskasse, påpasset av en avindsyk og ingenlunde entusiastisk, men alderdomspreget ansvarlig notarius, ble det ikke bevilget fem flate øre for at kirkens berømte kantori, skulle kunne få avslutte hele det siste års intense korarbeid, med en konsertreise nedover til Middelhavets varme strender.
Så vel pavehatende kyllingprodusenter og innbitte æressøkende søndagsskolearbeidere, forsøkte i samarbeid med redaktøren for Stjørdalens Blad, til å skape forviklinger for at planen ikke skulle bli en realitet.
Dirigentens klammeri med korets kvinnelige formann, skapte ytterligere komplikasjoner og til stor glede for Stjørdals Blads skriblende redaktør, men det ble flere hyperengasjerte foreldrepar, som skapte liv i hver eneste en av alle innsamlingsprosessene - slik at den flotte turbussens to uniformerte sjåfører kunne ta på seg det storslagne tilbudet med å få hele femti oppspilte korsangere nedover norske riksveier og videre nedover europeiske Autostradaer - trygt fram til besøket hos Pave Johannes Den Andre. Han ventet på dem nede i Vatikanets Audiensrom, liggende midt inne i Roma by.
Etter at alle formaliteter med Vatikanet var fastlagt, ble avreisen fra Hegra Kirke bestemt til lørdag den syttende juni i det Herrens år 1995, men først ved midnatt klokken tolv . Ikke en eneste sjel fra Hegra kirkes Menighetsråd møtte til avskjed utenfor kirken – og til korsangernes store forundring var heller ikke sogneprest Gustav Leander Andersen å se – han og hele hans familie hadde husrom på prestegården på andre siden av gjerdet, der Italiabussen ventet på avgang.
Det var nok flere årsaker til at noen fra menighetens "indre kjerne" trakk sine sørgmodige poder fra å bli med på bussen denne lørdagskvelden i juni, for den dirigerende Galleristen i kirken, hadde en overvettes stor tendens til alltid å skulle "legge seg borti" forhold i kirkerommet, som egentlig lå under kirketjenerens og menighetsrådets ansvarsforhold. Kravet om rengjøring på galleriet, ryddighet med salmebøker nede i kirkebenkene, frigjøring av muselik fra fellene inne i orgelhuset og andre finurlige forhold i dette Hegrafolkets gudshus ble gjerne påpekt fra hans side, den slags kritikk ble aldri godt mottatt.
-Spæll og hold kjæft -. Ble som mye annen misunnelse innen kirken aldri sagt offentlig – bare over en og annen kaffekoppen under menighetsrådets møter, eller på spaserturene etter bedehusenes kveldsandakter.
Riktig offisielt gal ble behandlingen av organisten, etter at en avmålt Rådsformann av musicus var blitt foreslått å ta av det gjennomsiktige plastbelegget som var festet med tegnestifter på alteret - kirkens festbord - og det på dagen før selveste biskop Bremers visitasgudstjeneste.
- Slik hi det vørri i all år før du kom hit -. Var rådsformannens bemerkning.
-Men dere må da ikke legge en plastduk på Herrens Festbord – var biskop Bremers kommentar da han ankom kirken før høymessen.
Men plasten kom på plass igjen straks biskopen hadde forlatt Gudshuset.
Alle mer og mindre misfornøyde - men tause - kirkens medarbeidere var anmodet om å møte til samling med de geistlige på en Prostidag. En svært lite pratsom forsamling ble målløs, da organisten anmodet både prost og prester om å sørge for bedre arbeidsforhold ved hjelp av kommunens tillitsmenn og for en gangs skyld holde Den hellige Ånd utenfor.
Den øverste myndighet, den kvinnelige Kirkevergen, som straks etterpå ble ansatt som kontorsjef i selveste Nidarosdomen, fikk også samme organisten i vrangstrupen. Ved ett av kapellene var kirketjeneren i tørsteste laget - en fredens kar, men litt for belemret med slapp leppeføring og en alt for umiskjennelig dåm av forbudte høymessedråper, når han midt blant dåpsfolket skulle skjenke vann i døpefonten.
I ett sirlig skriv ble organisten anmodet om å holde Kirkevergen orientert om han skulle komme til å merke denne lespende tjenerens forbruk av for mye ekstraordinært drikke under de kirkelige handlingene.
På grunn av litt høylydt kommunikasjon, fant Kirkevergen det fornuftig å lukke kontordøren med ett smell, ved organistens retur av en konvolutt som inneholdt ett noe forsmedelig innhold som en kirkens organist overhodet ikke hadde noe med.
Den kvinnelige kirkevergens motangrep skjedde bare ett par dager senere, da hun med klare ordelag som skyts gjorde det klart, at hun fra fiendens skytter-graver oppe i Hagrasbygda var blitt gjort kjent med, at kirkens organist og Italiafarer hadde syndet mot det Tiende Bud - Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører din neste til -.
Bruken av fispatroner opphørte umiddelbart, da kirkevergen offisielt ble gjort kjent med Sogneprestens velsignede ord til de to "om at de burde være helt tyst om forholdet, for slike saker holder man i ett hvert fall for seg selv". Jeg bruker denne hjelpsomme parantesen, med å opplyse at ekteskapet har holdt usedvanlig godt, etter giftemålet i Lade kirke, like etter hjemkomsten fra Hegrasangernes Italia tur.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar