TERJE BREDE WANGBERG
Som ivrig Rikskonsertmedarbeider, ble det snart lagt merke til at nykaren var en av de aller første, som i de tider innså viktigheten av at lokale musikkrefter burde engasjere seg for samarbeidskonserter med "musikkkjendiser", ved deres planlagte Rikskonsert Turnèer
Dette viste seg å skulle bli til både stas og lærdom, da den første kirkekonserten fant sted allerede like før jul i en overfylt Lundring kirke, med den landskjente sangeren Olav Eriksen som solist sammen med ett felleskor fra havlandets rike på hele tohundrede og femti oppstemte sangere.
På gammeldagan er det litt stas å erindre, at før Olav Eriksen forlot denne verden, hadde vi hatt hele seksogførti samarbeidskonserter i tilegg til seksten julekonserter i like mange år.
Kjendisbesøkene av musikanter ble stort – både av de som mente at de ikke hadde behov for lokal hjelp og alle dem som på forhånd var kjent for sine dårlige fremmøter til konserter, sammen med landskjente musikanter som virkelig innså hva det virkelig betød å kunne få medvirke sammen med sang og musiserende ildsjeler blant ivrige bygdefolk.
Ved besøket av Alf Cranner og Odd Børretzen var det sparsomt med bygdefolk fra de ytterste kyststrøkene som møtte opp, men det ble svært så folksomt på Kolvereid da duoen hadde en visekveld på samfunnshuset.
Senere ut på vårparten var det Øystein Sunde som showet for trehundrede fremmøtte, sammen med den lokale visegruppa To-ni-co.
Fiolinvirituosen Wandy Tworek fra Danmark ga både solokonsert og tok seg tid til instruksjon av de tjue fiolinelevene ved denne musikkskolen som jeg som kommunal musikkleder hadde fått i gang i kommunen.
Til alle korpsmusikernes nytte og glede, ble den landskjente trompetisten, Edward B.Nilsen fra Harmoniens orkester i Bergen engasjert som instruktør, mens riksinssjefen Trevor J.Ford fra Norges musikkorps Forbund, innfant seg for samme operasjon senere ut på høstparten.
Den Kommunale Musikklederen og Organisten Terje var blitt varm i trøya.
Starten av min egen musikkskole ble lagt opp som en sped begynnelse for start av en kommunal skole for sangere og musikere og hadde enorm pågang av elever som fikk tilbud om lokale lærerkrefter.
Som organist i Lundringkirka hadde jeg behov for ett eller annet kor. Ivrige og goddemte lærere på de mange skolene – folk som gjerne selv var sangere i ett eller annet koret - sørget for at en stor skokk av nyfikne bråkbøtter møtte opp til stemmeprøve, men hvor halvparten ble hjemsendt til de forskjellige Nærøy-heimene på grunn av udisiplinert væremåte, medbrakte ulyder eller begge deler.
Etter en tid med adskillige uventede korøvelser, ble det bestilt rimelig buss-transport hos en sangglad herremann ute på Abelvær, for transport av Lundring Ungdomskantori , til sang i Namsos Kirke – det moderne kirkehuset der den alt for langskjeggete Svein Næss hadde faste plass oppe på orgelbenken før han havnet oppe på galleriet i Levanger kirke.
Seinere – og etter uttalelser fra mange av landsdelens forståsegpåere, var det landets bestspillende solofiolinist Ørnulf Boye Hansen, som både konserterte på Kolvereid og hadde instruksjon for strykerne ved musikkskolen under sitt besøk. Unge fiolinister strømmet til for å benytte seg av å bli skolert av den landskjente musikanten.
Småiltre Steinar Prest hadde både mislikt monteringen av julekonsertens sangertribuner over alterringen og at de unge koristene hadde en tendens til å småjabbe litt for høylydt under hans predikener. Men han mildnet seg betraktelig etter hvert som han måtte erkjenne at korsang hadde stor betydning, både under Gudstjenestene og ved alle musikkkveldene som ble arrangert med kor og musikanter i kirken der ute mot havet.
For kirkesøkningen økte betraktelig, selv om hovedkirka lå litt avsides til etter dagens forhold. Årsaken til beliggenheten, var at for å komme seg til gudshuset i riktig gamle dager, var det båten som ble brukt helt ute ved kysten. Veier var det dårlig med og hest var det ikke alle fiskere og småbrukere som hadde skaffet seg. Derfor hadde storkirka i Lundring fått sin plass nede i fjæresteinene lengst ute mot storhavet Folla og der det var muligheter for kaiplass og ei lun vik for småbåtene, med bare en kort gangvei bortover til den store kirkedøra, når storm og regnbøygene sto på som verst.
For kirken - som fortsatt er et gammelt hus - skal ifølge denne for lengst avdøde Grundtvigsalmisten stå om enn tårnene faller. Og det har Lundringkirka virkelig gjort, til tross for pågangen av dette Follahavet i vestlig retning.
For det var mange ganger organisten fryktet for at både kirkeklokkene, orgelet og musikanten sjøl ville fare til himmels eller dra sin kos bortover svabergene de gangene når det blåste som verst. Men tårnet det sto og gudstjenestene fikk sin naturlige slutt med de tre ganger tre slag med kirkeklokkene og ett mer og mindre velspillt postludium på det skikkelig brukendes orgelet, selv om spillemannen kunne være svært så vettskremt oppe på en noe småvibrerende orgelkrakk.
Vårherre har i ettertid alltid fraskrevet seg ett hvert ansvar, for hendelsen før Høytidsgudstjenesten på den Første Juledagen i Det Herrens år 1978.
Den pålitelige, men forlengst pensjonerte klokkerens tradisjonelle første juledagsoppdrag, var tenningen av alle talglysene oppe på den svære tak- lysekronen lengst oppe ved alteret, en kortets mulig stund før orgelpreludiet. For å komme seg opp til det høye, brukte han noe så jordnært som ei alltid nypusset gardintrapp, men på denne juledagen rakk han så vidt å komme seg ned på gulvet, etter denne kirkelige handlingen blant svært så mange talglys, før den digre og svært så tunge nytente lysekronen, i all sin prakt kom brasende fra det høye og til vettskremte rop fra ett fullsatt kirkerom.
Smijernskroken i takbjelken fikk skylden og både prest og klokker toet som vanlig sine hender på en eller annen måte. Det var jo heller ikke i denne kirken innlagt vann i prestesakrestiet – i ett hvert fall ikke til slikt bruk.
"Tross uvær og storm slik at kirkeveggene ristet, sang Ungdomskantoriet julen inn", skrev Fellesavisas musikkanmelder etter konserten. At også lyset forsvandt, skapte bare fin stemning under det danske Julespillet, som ble fremført med kulisser, kostymer, kor, solister og levende lys for fullsatte benkerader.
Konserten med Sankt Johannes Guttene fra Oslo samlet mange tilhørere, men skapte problemer med innkvarteringen for de femti syngende guttene. Når ingen hjem kunne gi nattely for en guttunge, fikk jeg som arrangør leid gymsaler ved ett par skoler og nesten nok med madrasser fra gamleheimen, mot at hele koret måtte gi en egen konsert for de gamle etter selve kirkekonserten.
Pedagogen og sangerpresten Helge Birkeland ble engasjert for instruksjons-kvelder med alle korene, noe som viste seg å bli ett slitsomt ukesopplegg for både pedagogen og den medfølgende korakkompagnatøren .
Lundringskantoriet la konsertreisen om Snåsakirka, før de kom seg inn til storbyen Trondhjem for ett attraktivt galleritreff hos domorganist Ludvig Nielsen i Nidarosdomen, der de både fikk synge to motetter av Egil Hovland og lytte til orgelmester Ludvigs orgelspill. Han spilte ekstra lenge, som stor takk for den overraskende blomsterbuketten han var blitt overrakt.
Den langstrakte Nærøy kommunen viste seg etter hvert å få svært mange lovende talenter, for det ble både unge sangere og interesserte musikere som meldte seg til arrangementet, der det skulle konkurreres om hele kommunens aller beste talent på sangens og musikkens område.
I tiden mellom visekvelder og korpskonserter klarte musikklederen å få den nederlandske harpistinnen Willy Postma til en kirkekonsert, men først etter mye ståhei med frakten av harpa fra Grong og utover til konsertstedet. Etter en fredens konsert, ble det en forsinket hurtigrute som fikk om bord harpistinnen Postma først klokken tre på natten og for en ganske forsinket tur over ett lite vennligsinnet Follahav. Harpistinnens reise med den skikkelig innpakkede harpa må ha godt over all forventning, for etter ganske mange kontakter senere i årene, har jeg aldri blitt negativt bebreidet om noe som helst i forbindelse med sjøreisen nedover den forblåste kyststripen.
Men også bebreidelser hendte det jeg ble utsatt for, om det kunne forekomme alt for travle stunder.
Den kommunale muskklederfunksjonen ga muligheter for mange konsertanledninger med både små og store arrangementer rundt om i de mange grendehusene. Musikkaftenen i det fullsatte samfunnshuset på Kolvereid, ga meg rikelig av muligheter til å kunne få tilkjennegi litt "toillprat" mellom de alt for mange korpsnumrene oppe på storsenen. Pinsegudstjeneste- beretningen om den hvite due og Den hellige Ånd – ble fortalt av en denne kveldens litt for taletrengte kirkens mann, med litt forventning om latter fra den fullsatte salen: Uten at jeg på forhånd hadde funnet det nødvendig å sjekke om det blant tilhørerne skulle befinne seg en eller annen litt for alvorspreget lytter – grep jeg ordet, for å fortelle om denne kirketjeneren som på et avtalt sted med presten under en høytidsgudstjeneste, skulle slippe ut Pinsens hvite due fra ei luke i kirketaket. Fuglen skulle da - etter adskillige forhåndsøvelser og som en del av høytidsdagens prediken - finne sin plass på prestens høyre skulder. På selve høytidsdagen skulle Presten ha blitt noe fortvilet da ingen ting skjedde oppe i takluken, før han for tredje gang kom til det avtalte stedet og den like fortvilte kirketjener med høy røst oppe fra taket ga tilkjenne at"Katta har spist opp den Hellige Ånd !".
Den kombinerte musikklederen og konferansieren fikk dagen etter en telefonisk anmodning om å møte på Prostekontoret og der han ved en litt neddempet skyllebøtte fikk klarlagt, at slike fortellinger ikke passet seg en kirkens tjener.
Som svar på mitt ydmyke spørsmål om Prosten kunne tenke seg hvem det var som hadde ledet organisten ut i fristelse ved å skeie ut med denne epistelen, var svaret nei. Saken ble glatt henlagt, da han fikk svaret om at den egentlige synder var Prostens egen sogneprest der ute i Lundring menighet.
Kirken den er ett litt for tungsindig hus, som det en eller annen plassen skrevet står.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar