At halve slekta hadde sine røtter ute i en kystkommune, der kirken var kommet i nøden og trengte et orgelmusiserende vesen, var sikkert en av grunnene til at henvendelsen ble funnet litt spennende for Lamogutten der oppe i Snåsa. Vel og merke etter at Rådmannen og Kommunekassereren der ute i havgapet hadde rådført seg med Ordføreren om å utvide tilbudet til Snåsningen med ett dobbelt månedlig honorar, såfremt han var villig til også å brødfø seg som kommunal musikkleder – en såkalt veiledende inspirator for de tjuefire sang og musikkaktivitetene som skulle befinne seg i kroker og krær rundt om blant busker og små trær der ute i havgapet. Forat en eller annen skulle slite ned svartdress og ti fingre oppe på orgelbenken i Lundring kirke var lovbestemt og ogsæ påtvingende nødvendig. Slik var nå engang stoda for organiststanden i det ganske land.
Det var litt vemodig da flyttebilen passerte kirkegården på Foldereid, der også mine besteforeldre Hilda Marie og Brede Mikael Jakobsen Sørlie hadde hatt sine hvilesteder i en menneskealder. Artigere ble det å ta en stopp ved kafeen oppe på Sjølstad, der fader Gunerius i sin tid hadde solgt sin velbrukte reisegrammofon for å få midler til familiens hjemreise fra ferieoppholdet.
Årfora med Sørlia, Enebohusan, Årforodden og fjellveggen Skjolden på andre siden av den blikkstille Foldafjorden, ga meg mange gode minner fra gutte-dagenes sommeropphold.
I de fem lange årene da vi Lamonittera`n fra Lilleby var nødt til å komme oss ned i Ladeveiens kjellere i skjul for de pågående bombeflyene. Den gangen var det alltid trasig å skulle reise hjem til byen etter noen alt for kortvarige, trygge dager hos morsslekta langt der oppe i Sørlia.
Så langt unna allfarvei var det under krigen sjeldent å se soldater fra okkupasjonsmakten.
- Guttorm, gjøm flæsket, tysker`n kjæm –
skal den hjemvendte amerikafareren Ole Enebo ha ropt til arvingen fra den gode utsiktsplassen borte på stabburstrappa.
Det skal ha vært fra gårdsgutten på samme plassen, at fader Gunerius en eller annen gang under krigen fikk en brevlapp, der krabaten hadde bedt byfar om å kjøpe en bagasjebærer. Med dårlige kunnskaper når det gjaldt fremmedord, hadde drengen tegnet den manglende bakstussen på sykkeldoningen.
Flytteferden til den tidligere Snåsaspilleren fortsatte langs den trange fjordarmen, til tettstedet Kolvereid og videre utover mot Rudolf Sørlies båtbyggeri på Ottersøya. Men før kjøretøyet kom så langt, ble de etter en skikkelig venstresving på ett veiskillt gitt opplysning om at ett kirkebygg ikke lå så alt for langt unna.
Ved en forblåst kirkegård – på ett storslått utsiktsted mot storhavet Folla, lå den hvitmalte, store trekirken Lundring, som i langt over ett hundrede Herrens år hadde skaffet kystfolk ly for vær og vind både i sorg og i eventuelle gledesstunder.
Som det sømmer seg en kirketjener var storvokste Sverre Waagø på plass til avtalt tid. Orgeltastaturet var fritt for støv og belgen var klar for luftleveranse, etter som den smålåtne motoren med forventning hadde vært på gang i en times tid foran ny organistens besiktigelse av det splitter nye instrumentet – levert av Brødrene Torkildsens Orgelbyggeri, før det svært så oppriktig var blitt anbefalt av selveste domorganist Per Fridtjof Bonsaksen i Nidarosdomen – eldstesønnen av min trofaste og inspirerende læremester Ivar B.
Flytteferden fra Fjellheimen, med Snåsa katedralen og utover til Lundringsdomen ytterst i havgapet, hadde fått sin ende Sangeren og musikeren var kommet i sving med å skulle få liv i Ytternamdalingans musikalitet.
- Vi hi nok av tid te både å søng og å spæll. Vi e itj kjent for å legg på latsia.
Fiskeren og småbondens tale kom rett fra hjertet.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar