Allerede ganske få minutter etter den første høymessen i Snåsakatedralen, ble den nytilsatte organisten helbredet for venstrefotens knesmerter, en skavank som i noe tid hadde vært til ganske stor sjenanse ved pedalspillet.
Vårherre må på forhånd ha hatt ganske god kjennskap til hvordan stoda egentlig var med nykaren oppe på orgellemmen, for det forekom meg at kirkens klokker - straks postludiet var vel overstått - sto parat for håndspåleggelse med sine varme hender ute i prestesakrestiet.
For Snåsakirkas mangeårige Klokker var ingen ringere enn Snåsakailln Joralf Gjerstad.
-Du spælle godt, gut. Sætt dæ her -.
Han spurte ikke engang hva som manglet, men la i noen minutter begge hendene rundt høyre kneskål, før han etterpå kommanderte nykaren til å bli med opp til orglet, hvor han ville bli akkompagnert for å få synge "Eg hev ei tenaste stor for Gud".
Etterpå ble den smale, bratte trappa ned fra galleriet forsert uten knesmerter.
Den eldste delen av katedralen der oppe i fjellheimen Snåsa skal være fra tolvhundrede tallet. Muus Kapellet er et tilbygg til sakrestiet og er et tidligere brukt gravkapell for Muusætten fra rundt år syttenhundrede.
Som bare kirkemusikant der oppe, fikk jeg aldri anledning til å visitere levningene etter disse muusene, men det skal enda være fjorten kister innom de gamle steinveggene.
Alt bygdepratet om disse spøkeriene i selve kirkerommet der opp i den avsidesliggende fjellbygda har sikkert sine grunner, men selv var jeg aldri nevneverdig skremt av alle slike sene og helt alene kveldstreff som jeg eventuellt hadde med gamle snåsninger i den tiden jeg virket i bygda.
At det også der oppe har befunnet seg en og annen bygdetullingen, gikk det ikke så lang tid før jeg ble klar over. Men i hvilken menighet finnes det ikke slike?
I orgelspillerens velkjente nysgjerrighet fikk han aldri noen eksakt kjennskap til hvor mange mennesker som levde sine dager i Snåsa, for folket hevdet så vidt forskjellig, alt etter som hvilken meddelelsestilstand de kunne befinne seg i.
Det ble i ett hvert fall spekulasjoner rundt i de tusen ett Snåsahjem, om hva grunnen kunne være til at den nye kirkemusikanten klarte å samle ett hundrede korgutter og sju mannsstemmer til start av Snåsa Kirkes Guttekor og likedan tolv jentesolister i samme slengen. Mange mente at Snåsakailln kunne ha innvirkning på antallet. Tanken har faktisk råket meg i mediterende stunder, men ble også aktualisert de gangene Snåsamannen fra kirkens alter ledet våre faste kirkekvelder "Vi blar i vår salme og koralbok" med godt fylte kirkebenker.
Gutterkorets sangturnèer ble mange, med konsert i Røros kirke, sang i Lademo-kirka inne i storbyen og i Orkdal kirke, mens de var på visitt til den fraflyttede Snåsapresten Kåre Granøyen Rogstad. Hverken store eller små sangere kjente den gangen til, at en av dem som serverte ved middagen på Gammelheimen, var selveste curasitbrukeren Arnfinn Nesset og som noen år senere tok livet av i ett hvert fall tjue gamlinger på dette samme hjemmet for bygdas eldste.
Snåsakaill`n var med på turen, men Nesset og Gjerstad hadde kanskje ikke følelser for hverandres nærhet under lapskausen – i ett hvert fall ikke det jeg kjenner til i ettertid.
Kirkekollega Joralf skapte et godt vennskap oss i mellom, også på det private plan. Pågangen til helbrederen var stor og han trengte assistanse for å komme seg bortfor ett par fridager. Derfor salet vi av og til på karjolen, fant frem fiskerstanga og la turen utover til denne Ytter Namdalen. På utoverturen var vi innom ett småbruk ute på Overhalla, der han kurerte gardkona for stiv rygg og nakke, før vi etterpå med dårlig hell, prøvde oss på sjøfisken før vi etterpå kjørte nedover til bjønnjeger Raaen nede ved Follasjøen. Her var tilfeldigvis eventyreren Helge Ingstad på besøk hos sin gamle fangstvenn fra unge dager oppe på Grønland. Det ble ny jobb for Snåsakailln, etter som humørfyllte Helge Ingstad hadde holdt senga i noen dager på grunn av smerter med det ene beinet.
Etter en kort stunds helbredende virksomhet, fikk Joralf fangstmannen på beina og det ble inngått avtale om en felles fjelltur innover til den veiløse Gjefsjøen langt inne i Snåsafjellan, til fjellgården der Joralfs søster i sin tid hadde slått seg ned, sammen med sin utkårede som hun lørdagen før hadde gitt sitt ja i Snåsakirka.
- -Orgelspilleren må være med -.
Helge Ingstad likte både Bach, Schubert og Vidar Sandbeck.
Som gammel fjellkar var Gjerstad kjentmann på turen, som gikk med bil oppover Verdalen og innover til svenskegrensen. Videre med elvebåt, nesten helt frem til ødegården inne på fjellvidda.
Rypemiddagen gjorde godt, Ingstadfortellingene fra ødemarken ble mange og lørdagskvelden ble lang. Det var heldigvis lyst til Messefall i Snåsakjerka på søndagsmorran dagen etter!
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar