TERJE BREDE WANGBERG
For både å komme meg selv i sikkerhet og få med meg alt notematerialet til den nye organistjobben i kommunen Sokndal langt der ute mot storhavet, var jeg nødt til å passere den uhyggelig trange Jøssingfjorden. Denne beryktede fjordarmen fra krigens aller første dager, strakk seg innover "dalstroka innafor" og bare en mils vei før det vakre tettstedet Hauge i Dalane ikke langt fra Egersund, med nesten bare den kjente steintøyfabrikken, en dagligvarebutikk og ei værslitt men egentlig hvitmalt kirke.
Det var etter å ha passert denne så alt for trange Jøssingfjorden og omsider fått begynt på den bratte oppstigningen langs stadig mere stupbratte fjellvegger, at jeg ble klar over at mengder av tyske innpåslitne marinesoldater fra krigsskipet Altmark, med mulig redsel kunne ha sett svart på å skulle være nødt til å okkupere Sokndals vennligsinnede sentrum, Hauge i Dalane, vel og merke etter at de først var blitt klinkende klare over, at de ble nødt til å komme seg over de stupbratte fjellene ved hjelp av denne smale veien, som de på avstand sikkert hadde sett sno seg i siksak oppover fjellveggene.
Den nytilsatte organisten ved den storslagne kirka på Hauge innrømmer gjerne, at han som ung militærist inne i fjellet på toppen av Gråkallen, kunne føle litt ubehag ved byutsikten hvis han en sjelden gang var utenfor bunkerinngangen for å trekke litt frisk luft.
Men fra fjelltoppen over Jøssingfjorden, kunne jeg oppriktig mumle noe ganske tungsint inne i det for anledningen kortklipte skjegget:
-Ka i aill verden e det du har lagt dæ ut på ? -.
Veien gikk vestover - ut mot havet - og ble etter hvert mere kjørbar og etter hvert også stedvis asfaltert, samtidig som veiskiltene stadig fikk et blidere preg, selv om de stadigoftere kunngjorde at fartsgrensen var på bare seksti kilometer per hele time.
Det første som lot sjåføren forstå at det ikke så langt unna måtte befinne seg folk, var det store veiskiltet med Titania Gruveselskap og som pekte i nordøstlig retning. Selv om jeg satte farten noe ulovlig opp, kunne jeg en stund nede blant alle fjellgruvene skimte "månemenn" ikledd hjelmer og fargerike romdrakter, som blant digre steinheller vrikket av gårde til stadig nye gruveinnganger med digre kjøredoninger.
Fjellet langs veien var blankskurt. Det var ikke mange "mossadotter" å få øye på, men plutselig viste den første fjellbjørka at det måtte være liv laga, nå da terrenget tok til å halle stadig mere på seg. Myret terreng tok over - og etter en litt for kjapp sving, lå den første løa rett ved veikanten, godt kamuflert av to småvokste bjørketrær og noen forkomne einerbusker.
Nå gikk det heldigvis brattere nedover, det ble stadig flere trær som så ut til å trives, før et tidligere gulmalt, men vindusløst hus ga seg til kjenne midt ute på ett vasstrukkent jorde.
Nyorganisten innrømmer at han faktisk ble litt rørt, da han plutselig fikk øye på "mannen med ljåen" like ved husveggen til ei høyløe. Altså måtte det bo folk i noenlunde nær avstand.
Kveldssola fikk noe dempet og velbehagelig over seg, da en liten husklynge forkynte at tiden var kommet for enda flere overraskende oppdagelser av fargerike små hus, med haver og hver sin flaggstang, ett par butikker, en liten skole og ett stort, vakkert Gudshus midt i en tettreservert kirkegård.
Nøkkel til det nye husværet var i god tid sendt bortover til Åsnes som rekomandert post og Kirkevergens notat på brevlappen forkynte at dette bare var for sikkerhets skyld.
- Folk er som regel tidlig til sengs her ute i havdistriktene , var det brevlige innholdet -.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar