TERJE BREDE WANGBERG
Sang og musikk er ett fellesskap til glede og adspredelse - Sier den nye musikklederen/organisten -.
Både Stavanger Aftenblad, Agderposten og Dalane Tidende hadde forlengst meldt deres nysgjerrige ankomst til finkontoret for den nyankomne musikkleder og organist i det nyoppførte kommunehuset Soknatun . Nykaren var allerede plassert i en velsittende kontorstol, da det ganske straks innfant seg en innbygger av stedet, som sikkert hadde fått i oppdrag å fortelle musikanten – og med mest mulig tydelige informasjoner – om stedets særegenheter. Det skulle vise seg at den nytilsatte hadde stor problemer med den sørnorske kystdialekten, slik at mine innøvde geberder som dirigent ble til uvurderlig stor hjelp.
Det var Aftenbladet borte i Stavanger som kunne berette at denne nykaren var av den formening at vi mennesker har behov for hygge og for å treffe andre og at i så måte kan sang og musikk av alle slag være nyttig for oss i hverdagen. Det kan gi oss opplevelser, rekreasjon, inspirasjon, hygge og gode venner.
Ifølge det samme Aftenbladet var ikke den nyankomne musikklederen noen ny-begynner i musikkfaget, for fra tiden som organist i Snåsakatedralen kunne det så absolutt bemerkes at han hadde hatt ansvaret for ett guttekor på om lag ett hundrede sangere. Ett imponerende antall når Snåsa kommune bare hadde to-og ett halvt tusen innbyggere. At dette guttekoret hadde drevet det langt med opptredener både i fjernsyn og radio, var storslagent ifølge avisen. All konserteringen i Nærøy og Åsnes borte på Hedmarken ble hylleti samme slengen..
Skribenten fra Stavangeravisa gikk ut ifra, at tiden var inne for også å få fart på musikklivet i dette Agderfylket, for etter journalistens besiktigelse av tilflytteren, samt musikk-konsulenten og organistens egne beretninger om gamle dager, mente den utsendte avismedarbeideren at det måtte være håp i hengan snøre, slik at det ved felles arbeid ville få musikklivet til å blomstre og videreutvikle det kulturelle virke i kommunen.
Kjendiseriopplegget ble til slitsomme dager, for skribenten fra lokalavisen Dalane Tidende var enda mer utførlig. Men alle disse alt for jublende opplysningene om mine fremtidige tiltak for stimulering av nye og allsidige former for sang og musikk, falt i god smak hos de aller fleste av Sokndølingene.
Kulturjournalisten ble enda mere hektisk med skrivevirksomheten, da han fikk ymt om at en kommunal musikkskole kunne bli en realitet, såfremt de bevilgende herremenn viste seg å være av den musikkinteresserte sorten, på den dagen den ferdigskrevne prislappen skulle legges frem til behandling. Nysgjerrigheten var stor, da organisten i høytidelige ordelag bekjentgjorde, at dette ble en viktig del av hans arbeid.
Som de langt fleste på denne lange kyststripen så inderlig prøvde å gjøre, forsto jeg etter hvert under eksaminasjonen, at også skribenten fra selveste Stavanger Aftenblad - forsøkte å tjene sin Skaper og Herre som best han kunne. Men rytmebruken av kulepennen kom litt i vranglaget, da jeg forkynte at både Sogneprest og menighet måtte belage seg på tempoøkning under både salmesangen og det liturgiske orgelspillet.
Opplysningen om at jeg hadde en forhåndsavtale om kirkebesøk av hardingfelemusikanten Sigbjørn Bernhoft Osa lot jeg derfor hvile så lenge.
Her borte på den vennligsinnede, men allikevel "ville vesten", var sangstemmen en berikende egenskap for folk å ha med seg både til hverdags og helgebruk. Sammensveisingen av ett mannskor og damekor ble mot noen protester raskt omgjort til et blandetkor. Ett allerede bestående lite barnekor ble utvidet til ett jentekor og det nystartede liturgi-og forsangerkoret skapte bedring i gudstjenesten og mere liv i salmesangen.
En velplassert avisannonse, som var myntet på både små og store sangglade gutter, om å stille til guttekorøvelse borte i den gamle kirka, vakte adskillig gledelig uro blant "alle gutane".
Bygdefolket mente at hjelpen var kommet, slik at en Viseklubb etter lange tiders ønsker omsider ble til virkelighet. Det samme skjedde ved enda en klubbstart, da de mange bortgjemte trekkspillerne ble anmodet om å krype frem fra hiet inne i "litjstua" lengst borte i det godt isolerte uthuset, for å få spille i kirka - men først etter at de var blitt noenlunde dyktige nok til det.
-Det blåser friskt rundt organisten - kanskje litt for friskt -. Ble det skrevet i Menighetsbladet.
På grunn av all konsertvirksomheten, med nødvendige ekstraøvelser i tillegg til ukenes vanlige korprøver og alle kirkelige handlinger, måtte det ekstra-bevilgninger til for å holde temperaturen i kirkerommet sånn noenlunde "levvandes". Det ble en del murring blant de meget få ikke-sangglade i kommunestyret, men den skjulte lettsindigheten slo ut i full blomst, da Sigbjørn Bernhoft Osa lot hardingfela klinge med både bruremarsj, en gammal sørgelåt, halling, springar og en del annen hurumlei i et fullsatt kirkerom. Og enda gjevare blei felekaren Osa, da han til slutt i konserten kunne fortelle kyrkjelyden at han var billig i matveien på denne "kattemusikkturen" sin . For på kafeterian i Stavanger hadde han spurt "hu jenta bak disken" om en bærepose – for å få med seg resten av middagsmaten.
-Så no har eg mat for heile tri døgn, eg -.
Sokndølingene hevdet at de aldri hadde regnet med å få oppleve over ett hundrede av sine sangglade innvånere i felles hektisk fremførelse, ved ett streiftog i både operaens og operettens verden - med Porgy and Bess, Den glade Enke, Oklahoma, Sommer i Tyrol og Nebukadnesar av selveste Guiseppe Verdi. For i storsalen på Soknatun sang bygdas jentekor, barnekor, guttekor, mannskor og damekor som ett storkor, sammen med de inviterte og langveisfarende solistene Erna Skaug og Olav Eriksen.
Knutsen og Ludvigsens visitt ble en jublende kveldsstund, med etterfølgende nystekte vafler og nogo attåt i organistheimen. Øystein Dolmens festlige kveldstanker om ett trompetkurs på gammelhjemmet, ble skrinlagt morran etter.
Men jubelen var ikke like stor noen kvelder senere, da det tidligere vidunderbarnet Kjell Bekkelund var tilkalt for å akkompagnere den tyske fiolinistjenta Christiane Edinger på ett veloverhalt Bechstein flygel i Rådhussalen.
Herr "Bekkestund" havnet dessverre ett stykke ned i vrangstrupen på denne konsertarrangøren, da klaverakkompagnatøren før konserten og med litt for buldrende røst, forkynte at det ikke passet seg at den sidkjole påkledde fiolinistinnen skulle trenge å løfte sine små ben, for å kunne forsere en liten forhøyning på garderobegulvet like foran seneinngangen.
I egenskap av Rikskonsertmann tok jeg derfor et grasiøst tak rundt den lille, vevre Christiane og løftet det vakre vesenet over denne gulvforhøyningen.
At jeg brukte Avholdslosjens Pensjonat i Egersund til Bekkelunds overnatting etter konsertopplevelsen, hadde ingen ting med akkurat den episoden å gjøre.
Mitt første treff med Sankt Hallvard Guttene og dirigent Øistein Vogt ble ved korets vårkonsert i Sokndal kirke. Konserten og besøket med privat innkvartering skapte enda større interesse for kirkens eget guttekor og min kontakt med dette Oslos eneste katolske guttekor, skulle vise seg å forårsake mine senere års mange begivenhetsrike opplevelser med både Pave og andre geistligheter nede i Vatikanets katedraler.
Det var slettes ikke bare på varme sommerdager, at en eller kanskje til og med to flasker øl smakte noe vidunderlig for slike noe tilbakeholdne sokndølinger. Ved hjelp av sine medbringende, tomme melkekartonger, fikk ølkaren anonymisert diskhandelen ved å plassere godvarene i de medbrakte kartongene.
Det hendte nok at organistens åpenlyse kjøp av samme varene, i dystre ordelag kunne bli kommentert på ett og annet menighetsrådsmøte . Det samme etter at sognepresten på sin sykkel – og til og med i kortbukse – var blitt oppservert på vei til kirka. - Det må no værra måte på -.
Det ble en utskeiende midnattsmesse på nyttårskvelden, etter at det i Dalane Tidenes kirkeannonse gikk ut en glamelding til alt folket:
-Nyttårskvelden - Midnattsmesse i Sokndal kirke kl.2300. Ta med mye raketter!
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar