Gardslivet gikk sin vanlige gang etter at Gammelguttorm hadde kommet i jorda blant alle sine likesinnede der oppe på kirkehaugen. Med Jåma som lat gardsgutt tok Jentoft over drifta, samtidig som han også virket som graver på kirkegården.
Berret syntes jobben var fullt brukandes både som vaskehjelp i kirkehuset og den lille gulvasken på kontoret borte på prestegården.
Alle tre skiftet om melkinga borte i fjøset, for også Jåma ble opplært til å klare den oppgaven - om de bare klarte å få liv i kadaveret såpass tidlig på morraskvesten.
Berret ble den som også måtte ta seg av stellet med en skokk høner og ett par karravolige haner – slike frimodige humørspredere som var mer enn villige til å holde litt liv i de dorske eggprodusentene.
De tre kyrne, to sauer og gampen var de som hadde fjøsplass, noe Berret også var dyktig nok til å ha ansvaret for. Sjølingen Jentoft fant etter hvert ut at han hadde nok med overoppsynet av gården, stell av heimbrentsapparatet borte i redskapshuset og graverjobben oppe på kirkegården.
``````````````````````
Det gikk ett par år etter at Gammelguttorm hadde vandret av sted.
Gårdshusan lå i ei skråning nedover mot Litjvatnet og snøsmeltinga var kommet godt i gang med, ekstra tilsig nedover bakkene mot fraukjelleren under kufjøset. Dette gjorde at selve gjødselskjelleren ble som ett myrlendt gjørmehull – som trengte å få seg ei avløpsrenne nedover jordet.
Jentoft fikk med seg en svært så motvillig Jåma på grøftgravinga utenfor fraukjelleren. Det tok ett par dager å få laget grøfta djup nok, før de kunne få vekk den siste haugen nær kjellerveggen, slik at den illeluktende gjørma fra skjithølet fikk frigang nedover bakkene.
Jentoft ble nødt til å stå øverst på kanten der hvor utsiget fant sted – han brukte ei lang rive for å holde tykkere saker av alt rasket unna grøfta og la plutselig merke til at det kom drivendes en eller annen forunderlig større tingesten, som trengte seg fram mot avløpet.
Han treiv tak i saken med langriva og dro det inn mot kanten av hølet.`
Opp av gjørma fikk Jentoft buksert fram restene av en fælslig menneskekropp, inntullet i ett noe tidligere kvitfarget tøystykke. Heller ikke av selve hodet var det mye igjen, men Jentoft kunne tydelig se at det en gang hadde vært hans egen kjødelige fader Guttorm som lå og flaut nede i all denne flytende møkka.
Ved alenehjelp fikk han kroppen inn på tørra – for Jåma hadde løpt sin vei, da han oppdaget hva det var som gikk for seg nede i gjørmhølet.
Til å begynne klarte ikke Jentoft å bli klar over hva det var han skulle foreta seg, men kom seg etter ei stund bortover til nabogården, der han fikk med seg Isak nedover.
Etter mange funderinger, kom de til at øvrigheita måtte kontaktes. Lensmannen ble budsendt og innfant seg ganske raskt - iført både overalls og langstøvla.
Gardsgutt Jåma måtte budsendes for at han skulle være behjelpelig med å få kadaveret lagt inn i en presenning, som fikk en foreløpig plass i yttergangen foran rothuset nedenfor fjøset.
Det stanket.
Øvrigheita – som denne gangen ble både lensmannen og presten – tok tida til hjelp, før de fikk ordre fra aller høyeste hold inni byen - om å få likrestene ned i den forhåpentligvis tomme kista som for lengst var havnet nede i jorda oppe på kirkegården.
Men dette måtte først skje etter at alle formaliteter var gjort og saker og ting oppklart i detalj - om hva det var som måtte ha foregått i timene før jordfestinga.
Gamlemor Eline var bare blitt mer og mer utafor de siste åran.
-Har ingen hensikt å informer hu om nåkka som helst -. Jentoft bare frøste av tanken.
Jåma holdt seg langt unna – han la kabal oppe på drengrommet – vegg i vegg med a Berret – da Lensmannen kom seg opp loftstrappa. Han ville vite hva drengen hadde fordrevet tida med, før kista med det påspikra lokket ble båret ned fra fjøslemmen på selve gravferdsdagen.
Jåma var lite pratsom, men fikk kjeften litt mer på gli da han av Jentoft ble lovt en søndagsfri om han bare sang ut – vel og merke om det kunne være ett eller annet han hadde kjennskap til i forbindelse med denne likskjendingen av gamle Guttorms etterladenskaper.
Det ble både smisket og truet før Jåma ble med dem ned til låvebyggningen, der han etter hvert tilsto ugjerningene.
Han påsto at det var gamlemor Oline som hadde vært pågående:
- Hu villa itj kvitt sæ me kailln, før dæm hadd fått feira brøllupsdan sin hælga ætter -. Om kvel`n fekk æ både læms å rømmgraut av sjøla – som takk for jobben --.
Verre var det ikke, for drengen var skråsikker på at det ikke var han som hadde gjort "nokka gæli", heller ikke brydde han seg om at gammelkista skulle graves opp - og levningene få plass nede i tomrommet.
Som ansvarlig Graver ble Jentoft satt på jobben med å få far sin ned i kista og på plass under seks fot med beste sort matjord. De hadde sørget for å surre fast det innpakkede liket på noen brede plankbiter, men Jæma kviet seg iherdig for å bli nødt til å bære den illeluktende pakken bort på hestvogna.
Etterpå var han rask til å komme seg opp på drengerommet og måtte med ganske alvorlig handgemeng bli hentet ned derfra – og det under egne småkauk og bannskaps rop.
Enda verre ble det da han måtte hjelpes opp på hestvogna, på plassen ved siden av Jentoft – som stilte med ett skjerf som dekket både nese og munn.
De få bygdefolkene som tilfeldigvis var utomhus såpass tidlig på morran, var klar over hva som skjedde og blottet hodene i respekt for hva det var som hadde fått plass oppe på hestevogna.
Nederst i bakkehellingen opp mot kirkegården ble Jentoft klar over at likplankene var kommet i siget bakover – han fikk stoppet gampen og beordret drengen under nye kauk å gnål til å komme seg bak på lasset – for å holde det hele på plass oppover brattbakkene. De kom seg opp til kirkegårdsporten, men måtte ha flere kvilestunder før restene av gubben var kommet bortover til jordhaugen ved gravstedet.
Jentoft hadde sørget for 2 korte stiger og mente de to skulle klare å få kista opp på bakken uten alt for mye slit og kroppsvridninger.
Det viste seg at kista hadde kommet ganske godt fra jordoppholdet i disse par årene – både veggene og lokket hadde holdt seg noenlunde bra nede i det dystre djupet, men det ble ganske strabasiøst å få lirket den lange kassen opp til jordoverflaten, særlig så lenge Jåma hele tiden var svært motvillig til å ta de rette takene.
Beslagene på kistelokket var helt fastrustet og Jentoft måtte bruke både hammer og brekkjern for å få opp stasen.
Berret hadde tatt turen ut fra kirkevaskingen og Jåma trakk seg langt unna åstedet. Derfor ble det Jentoft og Berret som alene klarte å få kistelokket noenlunde helt av.
Nede i kista lå kadaveret av en diger gris.
Jåma ble ropt nedover fra det midlertidige oppholdet borte i redskapshuset. Men Jentoft fant ut at noen forklaring av gardsguten ikke hadde noen som helst hensikt slik som situasjonen var. Han hentet ett par greip fra bua og sammen klarte de omsider å få reingjort kista for all dritten, før likrestene av gamlefaderen kunne bli stedt til kvile – der han egentlig hørte hjemme og etter flere års venting nede i gjødselskjelleren på sin egen slektsgård.
For riktig å skulle markere det uhyggelige ved selve jordfestelsen, ble drengen Jåma satt til å skuffle jorda tilbake dit den egentlig kom fra.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar