Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

søndag 1. januar 2017

ROMAN: GAMMELDAGAN Kap.6

TERJE BREDE WANGBERG

Bygdesladderen kom i siget, men ble forsøkt dysset ned både av Lensmannen og Presten.

Ondskapsfulle karer borte på krambua mente at denne snåle Jåmafyren måtte bort fra bygda.

-Ingen veit jo ka den karen kainn finn på av djævelskap -.

Gamle Oline var for lengst ikke regna med som noen gardkone – både alderen og glemsomheten var såpass høy at hun etter hvert var blitt mer og mindre sengeliggende. Det ble Jentoft som også papirmessig ble stående som gardeier – men selv om de ikke var gift, ble han og Berret regnet som gardbrukerne blant de aller fleste av bygdefolket.

De fikk tak i ei taus – ei snerten lita ungmø, som straks ble til litt av ett blikkfang for Jåmas plirende øyne – både de gangene de på grunn av gardsarbeidet måtte være nær hverandre og når han ubeskjedent la opp til det sjøl.

Berret hadde forlengst flytta fra rommet vegg i vegg med Jåma og inn til Jentoft, slik at nyjenta, hu Ragna, ble den nye deleren av den tynne panelveggen med gardsgutten.

Det vanlige var i de dager at folk vaska seg på soverommene i ett vaskefat - og en stamp for grovere helgevask. Det gikk ikke lange tida etter at Ragna hadde kommet seg i orden oppe på tausrommet, før hun merket litt livligere virksomhet inne på Jåmarommet de gangene hun trengte litt kroppsvask i stampen borte i kroken.

Ragna var ikke kjent med de uisolerte panelveggene mellom soverommene i andre etasjen på hovedhuset, men forsto ganske snart hvordan det lå an med muligheten for gode lytterforhold, når hun på seine kveldstider - ganske klart og tydelig - fikk forståelsen av hva det var Jåma ofte fordrev fritida med. Pusting og pesing kunne av og til virke ganske påfallende.

Hun hadde fyrt skikkelig i den runde svartovnen oppe på loftsrommet og Jåma hadde straks tilbudt seg å bære opp nok brensel, da han forsto at hun hadde behov for både skikkelig med varmt vann og god varme i rommet.

De høye, gamle vinduene var ganske utette og på vinters tid var det tett is over i ett hvert fall halvparten av de smårutede glassene.

Denne kvelden holdt Ragna seg lenge sammen med de andre nede i kammerset – hun drog ut tiden for at både vannet og varmen oppe på rommet skulle bli sånn noenlunde.

Men i god tid før leggetid kom hun seg opp loftstrappa, fikk av seg klærne og kom seg opp i vaskerstampen.

Hun "lauga" seg skikkelig – brukte god tid, før hun plutselig oppdaget ett lysglimt ved taklista i den borteste kroken av veggen inn til drengerommet.. Ragna ante uråd, kom seg radig opp fra stampen, fikk tørka seg og fikk på seg litt klær før hun fikk tak i Jentoft nede på kammerset.

Han var kvikk i vendinga og de overrasket Jåma som fremdeles befant seg oppe på bordet i kroken, der han hadde rigget seg til med ett kikkerhull i det øverste veggbordet.

Jentoft fikk drengen ned fra synderens attraktive smutthull, vendt ut mot vidunderlighetens forgård, før han fikk samefyren Jåma ganske hardhendt nedover trappa og inn på kammerset.

Oppstrammingen fant sted i ett sinne som også skremte Berret ganske ettertrykkelig, før Jåma ble innlosjert for natta i det ene av kvistrommene. Jentoft sørget for at kikkerhullet ble tettet igjen og Ragna kunne krype til køys uten oppsikt av gardsguttens nysgjerrige blikk gjennom den tynne panelveggen.

Jåma fikk en kraftig advarsel – ved neste gangs forseelse var det over og ut.

Både Berret og Rakel viste klart og tydelig sin mistillit til gardsgutten. De prøvde å unngå unødvendige treff både ute i fjøset og ellers på gården, måltidene ble til avmålte nødvendigheter og utedassens besøk på den vegg i vegg konstruerte dobbelseteren ble forsøkt overvåket ved slike besøk: Når den trengende var i tvil, var det å gi ett knakk i nabodøra og var det Jåma som hadde tatt seg ett lengre opphold på den ene sida, svarte han alltid: - Kom inn -.

Mainnskjiten gikk rett ned i dynga nedenfor benken, som ble tømt med handmakt av nettopp Jåma en gang hvert jubelår.

Berret var misfornøyd med selve dohullets størrelse og bar seg overfor Jentoft med at gammeldagans gardsfolk måtte ha vært både smålemma og smal over baken. Sjøl var hun ganske storvokst i bakenden og ønsket seg derfor en fagmanns utvidelse av selve skithullet.

Jåma fikk jobben – han brukte både stikksag og høvel og fikk utvidet alle de fire hullene til ønsket størrelse – ett av dem alt for stort i diameter, syntes Jentoft. – Men skjit, greit å ha-.

Prøvesittingen vakte leven og latter sjølingan imellom. Også snekker Jåma frydet seg og ville etter eget ønske så absolutt prøvesitte ett av setene, der han ble sittende til Berret ropte inn til kveldsmaten.

Rakel - som fant det litt besynderlig at Jåma så ofte var bortom utedassen, vente seg etter hvert til å passe på, at ingen var inne på de høyst trengende rommet når hun selv var i nøden.

Rakel hadde selv tatt på seg oppgaven med å få reingjort dasshuset etter snekkerarbeidet – hun skrubbet både gulv tak og vegger, slik at selv den skittensomme Jåma ga henne ros for at hun klarte å få såpelukt inn i lokalitetene.

Rakel lot den alltid så innpåslitne krabaten få stikke innom, før hun fikk dørhaspa på plass etter at jobben var over.

Berret var innom å prøvesatt "litjrommet". Hun va smårompa, klarte seg utmerket med gammelhølet og skøyet med Rakel etter at hun hadde fått på ytterkroken på dodøra.

Det ble nonsmat, men de savnet ikke Jåma, for det hendte han ikke møtte opp til måltidene, de gangene når han var opptatt med ett eller annet nede i fjøset. Etter mattida tok folket seg gjerne tid til en liten dupp og Rakel kom seg først etterpå bortover til det reingjorte dasshuset.

Idet Berret hadde hengt på ytterkroken regnet hun med at hun var alene om besøket. Hun satt i ro og mak og nøt freden litt lenger enn vanlig, da det fra nabodoen kom noen kaillkauk som hun straks forsto hvem det var som var opphavet til. Hun kom seg på beina, fikk på seg buksestellet og sprang nedi fjøsgangen etter Jentoft, som i farta ble med henne bortover til dit kaukingen kom fra.

Med hodet nederst og halve overkroppen til gardsgutt Jåma ned i selve skjithullet, fant de krabaten sittende fast, før Jentoft tok tak i det som var igjen over dobenken og kylte han ned i den halvfulle drithaugen med mannskjit og tørkepapir.

Etter litt tid lot de karen komme seg ut fra skjithølet ved egen hjelp gjennom bakveggen, før han omsider, men etter adskillige overhalinger, måtte tilstå at han hadde drevet kikkerivirksomhet på bakstussen til Rakel, etter å ha senket hodet lenger og lenger ned i dypet, før han var blitt sittende fast midt under seansen.

Jåma ble jaget ut fra fjøsgangen med klærne i ett virvar rundt seg, mens en rasende Jentoft ropte truselord etter den vettskremte kikkeren. Både Berret og  Rakel hadde ondt av krabaten da de så han sprang bortover til redskapshuset, der han kom seg i sikkerhet innom den store treporten.

De fikk gjort reint all dritten på gulvbordene både inne i dohuset, på skjithusbenken og det svineriet som Jåma hadde fått med seg inn i fjøsgangen.

Alle tre flidde seg sjøl, før de tok kvelds uten tanker for hvor Jåma holdt hus.

Det ble senkvelds og de køyet uten at drengen hadde vist seg. Da han heller ikke stilte til morrasmelkinga, var det Berret som mente at de måtte sondere terrenget rundt gardshusene. 

–Hain har sekkert gjømt sæ bort av pur jævelskap -.

Jentoft var ikke nådig - han var tydeligvis enda ikke ferdig med avstraffelsen.

De gikk oppover sæterveien før de delte seg borte ved Fesklaustjønna. Rakel var ikke kommet langt borte langs åskanten, før hun kauket til de to andre om at hun trengte hjelp.

Med ett reip rundt halsen hang en livløs Jåma lengst oppe i ett furutre – med ett par kråker som eneste bivånere til en tragisk skjebne på ett ensomt menneskes liv.

Også Jentoft innså det uhyggelige, da han klatret opp i furua og med stort bry omsider fikk den døde drengen ned på marka.

  

Forts.  

 

 

       

 

 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar