Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

lørdag 14. januar 2017

DET HEMMELIGE ROMMET Kap.14

TERJE BREDE WANGBERG

Og da var det stor stas og glede.

Kanskje derimot ikke blant de nærmeste naboene, bak de uisolerte       grågrønne panelveggene.

Verre ble det også da faren en lørdag ettermiddag hadde fått fabrikkens sjåfører til å kjøre         hjem

det lille, svarte pianoet som han på luringen hadde vært og kjøpt for en meget billig penge

Det var ikke vanlig med piano i dette strøket den gangen, men de gode nabovennene syntes det var litt stas med en litt annerledes lyd i denne grå leiegården.

Husverten hadde godtatt det - så da så.

Sa far.

Og Elias foretok stadig utfordringer på instrumentet og når ingen andre så det, tok han ofte  bort denne svartlakkerte treplaten som var plassert under det hvite og svarte tangentbrettet.

Da ble det mere lyd, syntes han.

Og det ble det jo. Alle i nabolaget fikk merke det etter hvert.

Det var bror til faren som etter hvert fikk liv i denne pianogaven; han betalte lærerhjelp for både Elias og søster Thea i hele to år.

Elias ble veldig glad - noe slikt var han og søsteren alene om i dette arbeiderstrøket.

Etter at nyfikenheten var borte, begynte øvelses-slitet for Elias. - Med mas og tenners gnissel – som han brukte å si.

Forferdelig, syntes han mange ganger.

 

Men det gikk framover - tregt, men bedre etter hvert som tiden gikk.

Elias var ikke typen som fotballspiller - og han ble heller ikke av foreldrene direkte oppfordret til andre idrettslige utskeielser -. Men bare det å skulle ofre seg for sang og for pianospilling, syntes han kunne bli vel kjedelig mange ganger.

Det hendte faktisk at han og søsteren lurte seg unna pianotimen og dro på utflukter til andre steder – gjerne til skolevenner inntil dette ble oppdaget og satt en stopper for.

Men ingen var tjent med den litt eldre, bestemoraktige og godslige pianolærerinnen oppe i den vakre villaåsen ikke langt unna. Bare Elias visste at hun lot han få varme fingrene sine over komfyrplatene før selve musiseringen skulle ta til.

Akkurat dette ble jo ikke så lærerikt, syntes Elias. Men dette tok også slutt, for det ble ny pianolærer, fremdeles betalt av guttens og søsterens gode og snille farbror.

Og nå begynte også naboene i  leiegården etter hvert å legge merke litt mere musikalske ferdigheter.

For moren kunne til og med lufte ut tobakksrøyken etter faren, ved å åpne stuevinduet  like ved det svarte pianoet . og det uten klager utenfra på musiseringen.


Forts.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar