Det var liksom noe blått over denne melkeluften som kom fra de store, blanke melkespannene.
Trygt. syntes Elias.
Akkurat hvorfor moren gråt denne morgenen ved dette kjøkkenvinduet, det forsto ikke Elias.
Men det betydde jo heller ikke så mye, syntes han.
For moren gråt svært ofte og dette ble han etter hvert stadig mere oppmerksom på etter som årene gikk.
Hun gråt for så mange ting.
Ting han ikke forsto og som han også kunne glemme.
Men det hendte det inntraff at han kunne få en eller annen påminnelse - om noe som hadde vært borte, men som dukket opp igjen.
Ett ord - en tanke - som litt pådyttende kunne komme gjennom luften - utenfra ett sted.
Syntes Eias.
At moren også gråt inne i seg selv - og bare for seg selv, det kunne han også legge merke til etter som årene gikk.
Men da sa hun aldri noe til Elias, for da var det bare henne det gjaldt.
For Elias fikk utviklet sin store og vare følsomhet etter som guttedagene gikk. Han gjemte det meste for seg selv. Det betød ikke noe for andre mente han.
Bare for han selv og Det Hemmelige rommet.
Men moren kunne også le - godt og betryggende - og så kunne hun synge.
Ikke bare de gamle og fine, velbrukte misjonssangene,
men også glade melodier med denne fine rytmen som måtte til,
for at han skulle få ri på morens frie fot, som hun på forhånd hadde plassert over det ene kneet sitt.
Moren var også flink med sine historiefortellinger,
og så kunne hun si fram mange regler og rim som Elias etter hvert ble så gla i.
Som svar på om det ble jente eller gutt den dagen da Elias ble født, ga faren alltid opplysning om at – de hadde fått det de ønsket seg -.
Faren var en dypt, tenkende mann. - Alt for ærekjær - som han fikk høre av velmenende arbeidskamerater nede på fabrikken.
Det tok noen år før Elias ble klar over farens musikalitet, både for hans sangstemme og hans godt skjulte fiolintalenter.
Han var en god og snill far - som skjulte sine følelser for andre.
Alt for godt, mente noen.
Elias forsto etter hvert utover denne gråtunge aprildagen, at denne uhyggelige morgenstunden der oppe i vindusposten hadde med dissc grå og langc farkostene å gjøre.
Han var ettcr hvert - og helt fra han var ganske liten, stadig oftere blitt oppmerksom på det daglige anspente forholdet mellom moren og faren.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar