Elias, som hadde stor godhet for disse to gamle menneskene, måtte få morens trøst for å få stilnet gråten.
Og sin godhet, den fortsatte Elias å vise - også
overfor de nedslitte russiske krigsfangene, særlig
disse stakkarene som to ganger daglig i passerte forbi
i dette fangetoget på vei til bunkersarbeidet nede på havna.
Elias passet seg for å bli lagt merke til av de bevæpnede vaktsoldatene, han forsto at så fremt hans gavmildhet med en matbit ble oppdaget, ville det gå kraftig ut over fangene.
Men det hendte - ganske ofte - at disse tyske vaktsoldatene og spesielt de helt unge - viste sin overbærenhet og lot som de ikke så at russerfangene på luringen fikk noen matbiter stukket til seg.
Men var vaktene av det "rette slaget", vanket det både slag og spark - og ikke minst tysk kjeftbruk.
Og da var også Elias gla for at han kunne være rask til beins og at veien opp til mor i fjerde etasje var fort unnagjort.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar