De norske fangene som hadde vært i konsentrasjonsleire i det store utland,
kom også tilbake etter hvert - mange fra flere år med sult og elendighet.
Og noen kom ikke tilbake.
Døden hadde tatt vare på dem - der de var.
Rundt om i landet kom alle rettssakene i gang, noen ble henrettet - både utenlandske
offiserer og også mange svikefulle nordmenn.
I de mange leiegårdene vendte det normale livet tilbake, men det foregikk
adskillige mange menneskeransakelser blant folk om hva som hadde foregått under alle disse krigsårene.
Særlig bra gikk det heller ikke for de som offentlig hadde hatt sine egne radioapparater til daglig, hjemlig bruk, men verst ble det nok for dem som åpent hadde bekjent sitt samarbeid med de krigførende okkupantene.
Først fikk alle disse klistret plakater på sine vindusruter,
plakater som klart og tydelig viste til deres hengivenheter i så måte og etterpå ble de til naboenes spott og spe hentet av Svarte Marja for nærmere oppbevaring.
Skolene ble frigjort for de tyske soldater og de ble satt i stand best mulig til tross for landets dårlige økonomi. Skolearbeidet kom i gang - og i de
fleste tilfellene med de tidligere lærerne.
Og nå kom "svenskepakkene"!
Det ble anledning til å få den såkalte "skolefrokosten" tidlig før skolestart hver morgen.
Den falt i god smak - også hos Elias.
Frokosten besto av melk, kavring, et halvt eple eller en bit gulrot.
Det som Elias ikke syntes var så populært, det var at det måtte taes en spiseskje tran - før maten ble servert!
Sløyden og gymnastikken ble de samme populære fagene som før - og med de samme velkjente lærerne.
I "gymmen" fortsatte den kjente idrettsmannen som hadde medvirket i friidrett ved OL i Helsinki
før krigen - og den meget bokseinteresserte og populære læreren som også var
en fremragende engelsklærer.
Også all restaureringen etter soldatbesøket ble igangsatt. På grunn av bombingen, var det store reparasjoner på skadde hus, samtidig som også alle piggtrådgjerdene og alle andre tyske etterladenskaper skulle fjernes.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar