Fabrikken der far arbeidet, hadde bare fjorten dagers sommerferie - og disse dagene ble som regel tilbrakt ved mors fødested oppe på denne langstrakte kysten, så langt nord i fylket som det gikk an å komme.
Det var en lang reise å komme dit - enten med Hurtigruta, eller landveis med tog og buss – gjerne også med Lokalbåten den siste delen.
Barndomshjemmet hennes ble henholdsvis brukt som evakueringssted i selve krigsårene og som ferieparadis.
Selv om det under krigen var ferdsel av soldater også ute i dette distriktet, så var ikke uroen så utbredt som i byen der vi bodde.
Bygda der moren vaks opp ble som et Paradis for Elias,
men det ble jo bare en ti-tolv dager å kunne være der i slengen, og det syntes Elias var alt for lite.
Han opplevde glade og gode dager blant den store, gode familien - med fjellturer, båtturer og fremfor alt fisketurer på sjøen og i de mange fjellvannene.
Det var også stor stas for Elias å kunne komme seg bort til onklenes båtbyggerier, med den gode lukten av trevirke og tjære.
Det var godsmil og glad latter over alt og etter hvert som feriedagene gikk, ble det mange opplevelser sammen med de mange store og små familiemedlemmene - og med alle naboene i det lille bygdesamfunnet der ute på kysten.
Far til Elias gikk et år på "påskeski" helt fra hjembyen og utover til denne bygda, for
moren, søster Thea og Elias hadde vært nødt til å evakuere så tidlig dette året, mest på grunn av krigen og all redsel for bombingen inne i bykjernen.
Etter hvert som far kom seg lengre og lengre nordover, gikk det rykter om at en ekstra brun, skjegget og utslitt fyr var blitt sett på ski borte i åskantene - en mistenkelig person.
Lensmannen på ett av tettstedene ble alarmert ikke så mange dagene før han var framme, om at det kanskje var en farlig kar på vei.
Men Lovens lange arm fikk oppklart forholdet - ved en enkel liten arrestasjon - men
den langveisfarende skigåeren viste seg altså ikke å være noen krigens mann.
På den andre siden av den vakre fjordarmen - rett over mors barndomshjem - gikk den stubratte fjellveggen Skjolden, rett ned i dypet.
Det var velkjent at fjellveggen en dag kunne komme til rase ut og denne redselen hadde Elias alltid i seg .
Ved det minste tordenskrallet fikk han for seg at det var Skjolden som var i siget.
Mors barndomshjem lå ensomt til, det var fergeforbindelse til fastlandet lenger inne i fjordarmen. Stedet hadde ikke bro - strøm var det heller ikke innlagt til bygda.
Noe som gjorde sitt til all denne etterlengtede fredeligheten, var også at de som bodde der hadde tid for hverandre.
Det var ingen direkte fattigdom, men stor nøysomhet blant bygdefolket og
Elias følte at det oste godhet og vennskap fra alle på slektsgården - også fra alle ungene og de voksne på de små gårdsbrukene omring.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar