Særlig på søndagene - godværsdagene - var det lange tog av barn og voksne med tepper, matkurver og med mer eller mindre møllspiste, sorte badebukser – langsmed veiene innover til den populære Korsvika – til stedet der elvedraget fra den store midtbyen sørget for adskillige forsyninger av kloakk, som til tider kunne gjøre badeplassen mer eller mindre ubadelig – i ett hvert fall for for de fleste voksne.
Men ikke for ungeflokkene - de bare dyttet dritten bort med nevene, etter først å ha tatt sine vurderende overblikk.
Det fredelige, mektige Hjemmet for eldre sjømenn, lå like oppe på åskanten, men nesten vegg i vegg med et av de tre meget store anstaltene for de som sinnsmessig ikke var helt som de skulle være.
Sinnsykehusene - som de ble kalt i de riktig gamle dager..
De høye nettinggjerdene - med piggtråd på toppen, gjorde sitt til at de alltid ropende pasientene ikke kunne komme seg ut.
Men all uroen - og brølingen fra de stakkars fortvilte menneskene lot seg ikke stanse.
Det hendte at pasienter rømte og da var det stor oppstandelse for å få dem tilbake til de ellers så rømningsvanskelige anstaltene
Særlig hvis det var draps og ransfolk som hadde kommet seg fri.
Men etter som årene gikk, kom jo all medisineringen i bruk,
og det tidligere ordet Sinnsykehus,
gled mer og mer over til å bli kalt for Psykiatriske Klinikker.
Stedet Lilleby - som Elias vokste opp i
ble et naturlig skille mellom by og land.
Her var det gode oppvekstmuligheter - og mange var heldige.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar