Da "faren over" meldingen omsider lot høre fra seg var det å komme seg opp fra kjelleren eller andre skjulesteder og tilbake til leiligheter og sine gode senger.
For flyangrepene skjedde oftest på nattestider og gjerne flere ganger hver natt.
Men alle disse tilfluktsromsmenneskene forsøkte å holde humør og motet oppe hos de mange urolige barn og voksne - gråtende gamle mennesker, oppskjørtet og primitivt utstyrt - kanskje bare med en brødskalk og et ullteppe, redde og vare på flydur og andre skremmende og uvante lyder.
I de fleste kjellere og andre tilfluktsrom ble det
god kontakt mellom de forskjellige familiemedlemmer etter hvert som tiden gikk,
men blant mange forsvant aldri redselen - den økte heller med årene.
Folk var fullstendig klar over livsfaren fra den digre, flytende gasstanken som var plassert bare et par hundre meter nedenfor leiegårdene
og som ved et bombetreff ville eksplodere, slik at hele bydelen ville bli blåst i luften.
Det var alltid – og over alt stor redsel for dette.
Etter hvert startet jo også byggingen av ubåtbunkeren nede på havna, for selve byen skulle ifølge selveste Adolf Hitler, bli den fremtidige storbyen, hvor invasjonsstyrkene skulle ha sin største havn for hele Nord-Europa.
Denne bunkeren ble etter hvert bygget hovedsakelig av de stakkars russiske krigsfangene.
De fikk sine fangebarakker oppsatt like bortenfor de grå leiegårdene - en mengde av dem - og hvor de utsultede og nedslitte krigsfangene skulle bo, innom alle disse gjerdene av piggtråd og med nedgravde miner rundt hele fangeplassen.
Fra sine vinduer kunne folket i leiegårdene følge disse, stakkars krigens fanger i sine filler, gjerne uten sko på beina.
De kunne se dem flere ganger daglig, på vei til og fra arbeidsplassene nede på havna.
Folk hadde selvsagt ondt av alle disse stakkarene og fra vinduene forsøkte mange å kaste ned mat til dem, noe som raskt ble stoppet av vaktsoldatene under rop og truing med våpen.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar