Ingen på gården forsto hvorfra de to finngubbene kunne ha fått kjennskap til at Halvor hadde vandret heden, for bare noen få dager etter dødsfallet innfant Mikael og Simen seg med hest og vogn og forkynte at liket skulle føres over fjellet, for å gravlegges på kirkegården oppe i reinsamenes eget villmarksrike.
De to samegubbene var like pågående i væremåten, som da de hadde innfunnet seg for å følge Jåma til graven.
De rigget seg til oppe på låven – med overnatting i høyet og maten skaffet de seg som forrige gang hos`n Benjamen borte på krambua.
De tok seg god tid med å få laget kista av de nyhøvla bordene som Jentoft fant fram til dem.
Mikael og Simen var ganske grov i arbeidet, så det ble finsnekker Jentoft som tok seg av det meste av jobben, mens samegutta gjorde utspørrende pågang om hva som egentlig hadde skjedd, før Halvor var blitt sengeliggende og døde. Dette gjaldt ikke bare Jentoft, for straks anledningen bød seg, saumgikk de på innsmigrende måter både Berret og Ragna om hva de to hadde kjennskap til fra den siste tiden av kompisens liv.
Det som Jentoft mente de to karene kunne ha godt av å kjenne til, var det bare han selv som ønsket å meddele dem, men det ble til at han lot Halvor kvile i fred - de fikk liket i kista og lasta på hestvogna. Før kistelokket ble spikret igjen, hadde Jentoft selv usett puttet Halvors djevelske remedier under liksvøpet – det samme med det han hadde funnet av de mer og mindre fillete klesplaggene etter drengen. Jentoft ville ikke ha en døyt bli liggende igjen på gården, etter krapylet som hadde gjort så mye ondt og skapt så mye djevelskap, mens han hadde bodd og jobbet der oppe på slektsgården.
Kista ble dekket over med en presenning bak på hestevogna, mens de to kuskebrødrene tok på seg den mest alvorspregede mine som de klarte å få til. Avskjeden fra gården var alvorspreget mellom gårdsfolket og de to brødrene, men fra storstuevinduet kunne de følge likferden på grusveien bortover flatmarka, oppover bakkene, forbi kirka og også oppover den, smale veien langs det bratte henget.
Berret og Ragna hadde satt i gang med husarbeidet, mens Jentoft fulgte hestvogna oppover brattbakkene med rundkikkerten. Han ga fra seg ett rop, da han plutselig fikk se at ekvipasjen i full fart fòr nedover en stupbratt bergvegg – før den stoppet nesten helt nede ved elveløpet.
Jentoft var kvikk i vendingen - han kom seg i arbeidsklærne og fikk spent gampen foran kjærra.
Allerede på flatjorda bortom husene, kom det folk springende og heiv seg bakpå hestvogna. Jentoft med gampen fulgte veien langs elva, før de kom frem til ulykkesstedet, der de fant en død hest og de livløse karene Mikael og Simen under restene av hestevogna.
Likkista med Halvor hadde funnet seg en akseptabel plass øverst på elvebakken, til lett besiktigelse for de mange fremmøtte bygdefolkene. Også krambugubben Benjàmen hadde fått med seg det hele fra vinduet og fått budsendt både lensmann og doktor. Det tok si tid, men bygdas sykesøster Emma holdt hus like ved og kunne meddele de fremmøtte at det enda var litt liv i Mikael, mens Simen var omkommet og det samme var gampen.
Doktoren fikk omsider sørget for at Mikael ble rodd til sykehjemmet, på tettstedet lengst ute i fjorden. Simen ble inntullet i pressenningen og plasert oppe på fjøsloftet hjemme hos Jentoft - ved siden av likkista med restene av Halvor. Gampen ble senket i myra like ovenfor sommerfjøsbakken.
Gammellensmannen og presten bestemte at både Simen og Halvor skulle komme i signa jord på bygdas kirkegård.
Jentoft tok seg godt betalt, fikk snekra sammen ei kiste til Simen, som sammen med Halvor fikk hesteskyss oppover til kirkegården, før de ble plassert ved siden av hverandre i hver si grav – helt inntil grava der Jåma hadde fått sitt siste kvilested.
Tre finnkailla vegg i vegg ble litt for mye for ganske mange av sambygdingene, men sognepresten avfeide all jabbingen med at også de tre bare var nede i kirkens jord ei kort stund - på vei til en annen bopel langt der oppe i Guds himmel.
I den lille bygda stilnet jabbingen og misnøyen noenlunde snart, men tok seg raskt opp, da Mikael kom til hektene, vendte tilbake fra sjukehjemmet og ble plassert til sengs oppe på drengeloftet – vegg i vegg med Ragna på den ene sida og Berret og Jentoft på den andre.
-Mer idyllisk går det itj an å få det –. Jentoft kunne være ganske slagferdig
om han bare var i det rette lune.
Misnøyen ble stor - både for den sengeliggende Mikael og de tre fastboende, for den misfornøyde og arge krabaten var ikke i den forfatningen at han enda kunne bli fraktet den lange hesteveien over fjellet og tilbake til sin egen avsidesliggende finngård langt der oppe i ødemarka.
Både Berret og Ragna kviet seg storligen for matstellet av den kravstore finnkailln – de følte uhygge og gikk aldri hver for seg opp på drengerommet med matfatet og drikkekruset.
Jentoft fikk det slett ikke noe lettere med dobøtta og all drittpraten med denne gnålende, halvpåkledde gubben, som stadig oftere krevde mer og mer av dem alle tre.
Jentoft ville bli kvitt fyren og tilkalte selveste sognepresten. Presten mente det måtte være riktigst at han som geistlig forståsegpåer burde ta kontakt med presteskapet i nabosognet, slik at fjellfolket sjøl fikk sørge for å få finnkallen hjem til sin reinsflokk, kjærring og en skokk med unger.
Det virket ikke som om slektningene av Halvor var alt for opp i det med å få sjølingen hjem til fjellvidda og til husan der han hørte hjemme.
Presten kunne fortelle at han hadde sørget for at alle beskjeder var blitt gitt til de rette folka – mere kunne ikke i ett hvert fall ikke han få gjort.
Det trakk ut med sykeoppholdet oppe i drengekammerset. Mikael hadde kommet seg på beina, krevde stadig mer av stell og ble så ufordragelig å ha med å gjøre, at Jentoft fant ut at han selv ville spenne for gampen for å få karen over fjellet.
Mikael må ha merket at stemningen på gården ble en helt annen, etter at Jentoft hadde tatt avgjørelsen om den lange hestetransporten. Både Berret og Ragna prøvde å legge alt til rette for at de skulle få ett best mulig ettermæle hos Mikael, når de nå omsider ville bli kvitt den ufordragelige kailln.
Hestekjærra var av det solide slaget og kuskebenken sørget for at de to krangelfantene var nødt til å sitte alt for nært inntil hverandre. Mikael krevde stopp oppe ved kirka og Jentoft fikk med seg lyden av mange slags ritualer, da gubben var bortom gravstedet, for å ta avskjed med de tre kompisene.
Turen over det flate, hustrige høylandet gikk for seg under stor taushet og den eneste stoppen var de gangene gampen trengte noe å drikke og de selv samtidig tok seg ei medbrakt brødskive – uten mange ordene dem imellom.
Det ble seinkvelden før de kom seg oppover til finngården der de ble møtt av ett storslagent hundeglam fra en skokk med fastbundne elg og finnhunder - men ikke ett menneske viste seg utenfor de gamle husene.
Fra det lange tømmerhuset med noen små vinduer, røyk det fra pipa og dette var det eneste som gjorde at Jentoft forsto at noen måtte holde hus der oppe i ødemarka.
Mikael godtok ikke at Jentoft straks ville begynne på tilbaketuren. Gubben forsøkte, men klarte ikke å få Jentoft til forstå, at han etter så lang tid grudde seg til å skulle vende tilbake til sin egen fjellheim.
Kjøkkengulvet var nesten ufremkommelig på grunn av kravlende småtasser og på de to benkene ved langbordet var noen halvvoksne krabater beskjeftiget med handarbeid av både komager og hodeplagg av reinskinn. Den svarte komfyren virket nesten glødende av vedfyringa og foran den overfylte kjøkkenbenken sto det ei illsint lita og rund finnkjærring – kort i fotan og med ett langt kullsvart hår, som tydelig viste at det ikke kunne ha vært i nærheten av såpevann på lange tider.
Mikael virket overraskende ydmyk overfor kjærringa og ungene, som overså far sin fullstendig.
Han hadde fått den avreagerende hjelpa fra Jentoft som han hadde trengt og stakk seg bort til naborommet - der de var klar over at han straks kom seg til sengs.
Langbordet var blitt noenlunde rydda, og Jentoft ble traktert med en krutsterk kaffetår, samtidig med at ett reinsdyrlår, ei skjærefjøl og en diger finnekniv fikk plass på bordplata.
– Eta, kaill – her e det itj nå vær så god –.
Også finnkjærringa korra seg til ved bordenden – hun hadde jaget både de små og større ungene til sengs.
Jentoft hadde innsett at i mørke natta kunne han umulig legge ut på turen tilbake til sivilisasjonen i hjembygda.
Ei halvvoksen og godlynt samedatter holdt seg oppegående sammen med mor si og Lovisa hjalp Jentoft med å finne både plass til gampen og overnattingssted for han selv, ute i alt høyet i det voldsomt så rotete uthuset.
Det ble både reinskjøtt, kaffe og himavla dram ved kjøkkenbordet og gamlemor ble både pratsom og sleipkjeftet etter noen drammer, før hun fikk ut av seg at det skulle ha vært gubben Mikael som var blitt tatt av dage - altså finnbroren hans Simen, som hun hadde hatt ett skjult forhold til.
Men så hadde altså trolldomskrefter sørget for at de ikke skulle komme seg vekk fra elendigheita der oppe i ødemarka, for å slå seg til lenger nede i bygda - der Simen hadde ett lite krypinn og en del rein, som var nok for dem til å kunne holde liv i dem begge og den store ungeflokken.
Finndatter Lovisa viste tydelig at hun lot som om hun ikke hørte på fyllerøret fra mor si og dreiv å ordna med en del klæsplagg innom kammersdøra, da Jentoft under store protester fra mora kom seg ut av kjøkkendøra og bortover til høydynga inne i uthuset.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar