Han var både frossen, stiv og støl etter overnattinga i høyet ute i uthuset, var kvikk i vendinga og fikk på seg ytterjakka og sikspensen, før han fikk spent gampen foran kjerra – slik at han kunne komme seg i farta såpass tidlig på morran og det før noen som helst var blitt klar over at han drog.
Etter ett stykke med litt fart på gampen, slakket han av på tempoet og kom i jevn gangfart - slik at han mente å kunne være på garden noenlunde tidlig ut på kvelden.
Han hadde ikke før rukket å tjore fast gampen i en trepåle ved veikanten, før det ble liv under presenningen bak på kjerra og ei godt påkledd Lovisa krøp frem, både gråtende og forskremt.
Jentoft fikk roet henne slik at hun fikk til å fortelle hvorfor hun hadde lurt seg med på turen.
Finnkaillfaren var en djevel og mora var ikke så mye bedre – hun var si på flaska og klarte ikke å holde hus og hjem slik hun burde. Ungestellet var slik at de ofte kunne få folk nede fra bygda for å ta noen lettvinte overblikk over ungeflokkens ve og vel. Dette endte med trusler om å få flokken redusert, om ikke foreldreforholdene bedret seg.
Besøkene fra bygdas styre og stell ble bare med jabb og trusler av mange slag. Det ingen andre kjente til var at den brutale sjølingen i ett par år hadde tatt seg seksuelt til rette med Lovisa – denne syttenårige eldste dattera.
– Æ må bort fra aill dævelskapen –.
Lovisa gråt intenst og tryglet Jentoft om å få bli med på lasset. Han kunne ikke sette henne av der oppe på fjellvidda, fikk roet henne ned og de kom i farta på kjerreveien, etter hvert som den hellet nedover dalen mot hjemgården og mere tettbygde strøk.
Jentoft var ventet hjem allerede kvelden før, han fikk forklart grunnen til forsinkelsen og årsaken til at han hadde skaffet seg reisefølge.
Berret og Ragna sørget for at Lovisa ble tatt godt vare på, at hun fikk seg mat og sengopphold for natta.
Men hun ble spart for å bli kjent med at hun fikk senga etter far sin inne på drengerommet.
Jentoft trengte ny drengehjelp etter at Halvor hadde dratt sin kos til det faste boforholdet oppe på kirkegården. Drengefolk var mangelvare, for arbeidsomme ungdommer var ikke å oppdrive i noenlunde nærhet - og denne gangen var Jentoft nøye med hvem han ville ha til gårdshjelp.
De gamle kårfolkene Hulda og Isak på nabogården, hadde den femogtjue år gamle attpåklatten Kornelius gående hjemme, arbeidsløs og lite fornøyd med tilværelsen.
Men etter at Lovisa var kommet til bygda, var han mer enn gjerne villig til å ta på seg jobben som gårdsarbeider borte på nabohusan hos`n Jentoft og a Berret.
Lovisa holdt seg mye for seg sjøl på kveldstid, men ellers hjalp hun til både innomhus og ute i fjøset – det sa seg sjøl og særlig på de dagene da Jentoft hadde graverarbeid borte på kirkegården. Enkelte ganger fikk han med seg Kornelius bortover til kirka – enten for å ta ett spatak ute på kirkegården, eller han kunne bistå Berret med langkosten inne i selve kirka.
De dagene da dette var aktuelt, ble det Ragna som hadde ansvaret på gården. Med Lovisa som nyankommet gardtaus syntes hun alt gikk radigere for seg – både med husstellet og trivselen.
Lovisa hadde fått tida til hjelp, hu var blitt roligere til sinns og fikk søvnen tilbake etter alt det hun hadde gjenomgått som ungjente under hele oppveksten inne på den avsidesliggende fjellgården.
Lovisa var tilfeldigvis alene hjemme på gården og merket ikke noe spesielt - før fyren kom inn døra fra yttergangen og inn på kjøkkenet der hun dreiv med vanlig husarbeid.
Da hun fikk se hvem det var, satte hun i gang ett voldsomt rabalder – hun ropte og skreik – visste godt at hun var aleine hjemme på gården og sprang hylende ut hoveddøra, forbi hesten og doningen, over gårdsplassen og bortover mot fjøsgangen.
Karen som i fullt firsprang fulgte etter henne, var faren Mikael. Finnkailln var kommet til bygds med leid hest og kjerre for å få den rømte dattera med seg tilbake til ødemarka.
Lovisa var lettere til beins enn gamlingen – hun sprang det hun klarte både gjennom fjøset, grishuset, forbi stallrommet og ut på baksiden av fjøsbygget, der den djupe fraukjelleren hadde plass. Idet hun i fullt sprang kom seg forbi møkkahølet, havnet fader Mikael i stor fart rett ut i dynga – der han helt nedgravd i i all sørpa, ble liggende kavende og fresende med bannskap og skjellsord mot både dattera og resten av folket på gården.
Lovisa kom seg inn i redskapsbua, der hun klarte å få satt en trebjelke for porten, før hun kom seg i sikkerhet opp på lemmen. Etter ei stund fikk hun gjennom den lille gluggen øye på den forkava far sin på vei opp fra fraukjelleren, mens han i stort sinne hele tiden kauket og ropte på henne. Gammel Isak i kårstua borte på nabogården, hadde hørt en del av levenet og var kommet seg bortover. Han klarte å komme seg inn i skuret til den forkomne Lovisa – og fikk roet henne noe, selv om den kaukende faren drev og herjet utenfor den blokkerte uthusdøra.
Den svært så tilgrisede finnkailln dempet seg en del, da Jentoft og Kornelius kom kjørende fra kirkegården med gampen og vogna – fullastet med staur og gammel plank.
Isak fikk med seg Lovisa ned fra uthuslemmen, før hun tvert ble skysset opp på loftskammerset, mens faren bryskt ble plassert på benken inne i grishuset.
-Det e der hain hørre hjæm - .
Jentoft prøvde intenst å få stagget krabaten, som hele tiden gjentok at han var kommet for å få med seg dattera tilbake dit hun hørte hjemme. Han ville få tak i både prest og lensmann for å få igjennom kravet om å få utlevert si eiga datter, men Jentoft - som for lengst hadde fått Lovisas beretninger om hva hennes egen far hadde drevet med, av skammelige, kroppslige utskeielser mot henne i hele oppveksten, gjorde det klart - at jentungen skulle bli hos dem. Gubben sjøl fikk pelle seg dit han hørte hjemme.
Under store protester, tok Jentoft og den storvokste Kornelius finnkailln under hver arm og plasserte den lille hissigproppen oppe i hestvogna, ga gampen en smekk og fikk hesten i friskt gange ett kort stykke bortover bygdeveien.
Men der ble det fullt stopp, da Mikael klarte å snu doningen og pånytt i stor fart kom kjørende inn på gardstunet, der han øverst fra låvebrua og i grove ordelag mot Jentoft, enda en gang forlangte å få med seg jentungen på hestelasset.
Innerst på fjøslemmen prøvde Kornelius å roe ned Lovisa - men da han igjen fikk høre krangelen og kjeftbruket mellom far hennes og Jentoft – kom storsinnet tilbake, han slapp jenta og kom seg bortover til Mikael.
Der skjøv han Jentoft til side, tok rævtak i Mikael og fikk under høye rop dyttet fyren ut fra låvebrua og ned på plassen foran fjøsinngangen, der krabaten ble liggende uten å røre seg.
Jentoft og Kornelius fikk lagt karen inn på benken i grisfjøset, men det ble Berret og Ragna som måtte ta seg av den livløse Mikael. Den iltre gårdshunden måtte tviholdes – Jentoft mente den måtte ha forstått at karen ikke var velsett på gården – den bjeffet, var helt vill av seg og glefset i ett sett etter han som lå nede på marka og som etterpå fikk plass inne i grisfjøset.
Nydoktoren som ble budsendt konstaterte at besvimelsen måtte skyldes andre ting enn bare en brukket fot og hjernerystelse, for da han kom til seg selv ut på kvelden var Mikael blitt til ett annet menneske.
Han virket ganske tommelomsk, men var allikevel en blid og fornøyd krabat, en kortvokst og spinkel fjellfyr, som overhodet ikke kjente igjen noen av de andre gårdsfolkene.
Lovisa ville ikke se far sin, men Jentoft og Kornelius fikk båret han opp til loftskammerset etter at Berret hadde fått rigget til sengeplassen.
Etter de to karenes avtale, godtok lensmannen meddelelsen fra Jentoft om at Mikael hadde falt ut for låvebrua og mere ble det ikke sagt om den saken. Han fikk stell av Berret og Ragna som den bortkomne mannen han var blitt og lå der som en smilende tomsing hver gang han ble matet.
Lovisa sa klart ifra og det ble ikke sendt noe bud over fjellet til finngården, selv ikke på den dagen da Mikael viste tydelige tegn på forverring av tilstanden. Etter en ny visitt kontaktet doktoren sognepresten, som ikke rakk fram til loftsrommet før Mikael allerede var blitt betegnet som død.
Det ble derfor presten, som sørget for at kollegaen i nabobygda ble nødt til å ta på seg oppdraget med å meddele kjærring og unger oppe på høyfjellet, at reineier Mikael hadde dratt til de evige jaktmarker.
Kona sjøl vedtok på stedet, at de bare kunne finne en plass til gubben i ett jordhull der det kunne være en ledig plass. Eldstesønnen Mattis skulle gå den lange veien over fjellet for både å hente hesten og kjærra og for å få med seg Lovisa tilbake.
Bare gårdsfolkene og kårforeldrene borte i nabohusene, hadde kjennskap til at det var blitt kjærestefolk av Lovisa og Kornelius og var derfor fullstendig klar over at noen tilbaketur for Lovisa heller ikke nå kom på tale.
Senkvelden før gravferda hadde finngutten Mattis kommet seg til gards, og ble innlosjert i det samme rommet som faren hadde tilbrakt de siste dagene etter det tragiske fallet fra toppen av låvebrua.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar