Den nye drengen, han Halvor, ble etter Jentofts mening husvarm litt for fort. Han fikk for seg, at når han nå engang var kommet til gården, da kunne vel også han ha fri adgang til det meste av det som hørte husan til.
Han virket nysgjerrig og kunne råkes på steder der han ikke trengte å oppholde seg, likedan til tider på døgnet etter at de andre hadde kommet seg til sengs.
Han kunne virke ganske innpåsliten overfor Ragna, noe som Jentoft til å begynne med ikke la så alt for stor vekt på.
– Hain e jo kar – å jenta e snerten –.
Berret var både enig og ikke, særlig etter at Halvor tilfeldigvis var kommet til å la henne forstå at han ikke så langt ute blant sine forfedre, hadde visse slektskapelige forhold med samebrødrene Mikael og Simen.
Før han hadde lagt turen over fjellet, hadde han vært innom finngården hos de to brødrene – og det like etter at de var kommet tilbake fra gravferdsreisa til bror Jåma.
Berret holdt det for seg sjøl, men hun la stadig oftere merke til visse likheter mellom Jåma og etterfølgerens væremåter.
Halvor hadde kommet over de gamle klæsplaggene etter Jåma – etterladenskaper som bare var kastet i en haug ute i skjulet. Allerede ganske snart, tok han til å bruke de grove og noe nedslitte lærstøvlene, seinere fikk han også på seg arbeidsbuksa og til slutt den store velbrukte utejakka.
Jentoft flirte og så det komiske i det, mens både Berret og Ragna syntes det var ganske uhyggelig.
– Klær e no ein gang te for å brukes – .
Halvor sa ikke mer da Jentoft lurte på hva det var han dreiv med.
Ragna var for lengst begynt å legge merke til ulyder og skummel mumling gjennom veggen inn til drengerommet – noe som Jentoft betegnet som reinspikka innbilninger og selvkomponerte fantasiforestillinger.
Men Jentoft ga ikke Halvor noen forklaring på hvorfor han som nykomling likevel ble forflyttet bortover til kårhuset, selv om dogjengerne ble nødt til å luske forbi Halvorstuas eneste vindu, før de kom seg inn til dobbeldassen. Ragna mente at vinninga gikk opp i spinninga.
-Kom inn – brukte Halvor å si når en av dem knakket på den andre dodøra, for å kontrollere om de var alene som trengende på huset.
****
Berret og Ragna skiftet på å stelle og mate gamle Oline inne på kammerset, som lå vegg i vegg med dagligrommet rett over kjøkkengangen. Den langt bort i mot ett hundrede år gamle gårdskona, var til tider ganske umulig i sin åreforkalkede alderdom og når hun i ett litt lysere øyeblikk ble misfornøyd med ett eller annet, kunne hun sette i gang med rop og kommanderende skjellsord, før hun etter mye leven fikk det som hun ville.
Når husfolket tok til seg maten ved det lange kjøkkenbordet, hendte det at kammersdøra sto på gløtt, noe som gjorde at kjeftesmellinga fra gamlemor minsket matlysten for tre av dem.
For Halvor var den som ikke lot seg forstyrre av levenet – han fikk i seg maten uten annet enn en og annen grimasen de gangene det var riktig galt fra kammerset.
Verste støyen var det når Oline fikk for seg at hun skulle ha gammelkailln sin - han Guttorm – inn til seg i senga. Da var det bare søvnen som fikk henne helt fra at gubben var død for flere år siden.
Det var ved slike anledninger at Halvor tydelig lot de andre se at det var ett og annet som gjorde han litt anspent. Han kunne plutselig gå fra matbordet uten ett ord. Etterpå kunne de høre karen i rastløs gange oppe på låvegangen – der han av og til kunne fine på å prate ganske høylydt med seg selv.
Det var Ragna som en søndag i tida rundt middagsluren, dumpet over Halvor nede i kjøkkengangen da han sto og smugkikket inn dørsprekka til Oline. Han lot som ingen ting - og uten ett ord til Ragna, forsvant han tvert ut gjennom gangdøra.
Akkurat da tenkte ikke Ragna mere på episoden, men glemte det ikke, for da det samme gjentok seg en sen kveldsstund seinere i uka, kunne hun ikke dy seg:
- Ka e det du fær her å farte me -.
Halvor mumlet bare ett eller annet i skjegget til svar.
Det var Jentoft som fant den døde mor si, liggende halvveis utenfor sengkarmen, da han tidlig på en søndagsmorra som vanlig var innom kammerset for å se hvordan det sto til med den gamle. Det hendte hun kunne være urolig på nattetider om ikke noen tilfeldigvis hadde vært innom, men sjelden at hun hadde kommet seg såpass ut over gavlen og samtidig hadde klart å få den største hodeputa ned på gulvet.
Den stygg-gamle doktoren ble servert både kaffe og litt bitteti ved stuabordet, etter å ha konstatert at døden omsider var blitt ett faktum for det gamle fruentimmeret.
– Må hun kvile i freden, - sa Berret og Ragna til hverandre da doktorvisitten omsider var over.
Nabofolkene - Hulda og Isak – tok også denne gangen på seg vertsjobben, det samme som da Olines egen ektemann, Guttorm, skulle ut på sin siste ferd i dette livet. Kårfolket på nabogården hadde eldes ganske mye, men tok det som en litt naturlig ære også denne gangen å si ja til det sørgmodige oppdraget – det var jo på samme gården.
At det hadde vært Jåma som sørget for de ulykksalige hendelsene ved den tidligere Guttormbegravelsen, var ikke helt havnet i glemmeboka, men det var ifølge skikken helt naturlig at det allikevel ble nydrengen som denne gangen ble overlatt grovarbeidet – også det med å lage kista.
Men Guttorm hadde jo i si tid selv sørget for finsnekkerarbeidet og som vanlig i god tid - også før si eiga gravferd.
For riktig å være garantert at det virkelig var restene etter Olines menneskelige etterladenskaper som var havnet i kista, valgte Isak og Jentoft denne gangen i fellesskap å være aleine med å slå fire lange spikre i kistelokket - og det til og med uten at de nysgjerrigste av det fremmøtte bygdefolket fikk komme opp på fjøsloftet for å besiktige liket.
Ingen av de to hadde lagt merke til den stramme hårdotten og den lille trepinnen som Halvor usett hadde fått stukket innom liksvøpet natta før lokket ble spikret på.
Det hadde vært noen dager med regnvær, slik at leirjorda oppe på kirkegården viste seg å bli tung å hanskes med.
Graver Jentoft trengte ikke å trygle Halvor om hjelp med spaden for å få gjort grava klar til jordfestelsen, der adskillige mange møtte opp - etter den vanlige matserveringa og salmesangen oppe i storstua.
Ved hjemkomsten lot Jentoft Berret forstå, at han syntes Halvor hadde vist mor Oline stor respekt og ære, da han etter senkingen av kista hadde stått riktig lenge i taushet ved gravkanten – samtidig som han til og med hadde gjort korsets tegn - før de to i fellesskap fikk spadd på jorda.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar