Under senga og inne i storskapet på drengerommet til Jåma, viste det seg at de skulle finne mange besynderlige etterladenskaper fra de forunderlige gjestene. Her lå det både noen sammenrullede hårdotter, en del pinner ordnet etter størrelser og flere tøybiter i forskjellige farger. Ekstra uhyggelig ble det da Berret forsto at de to også hadde vært inne på kammerset til gamlemor Oline, der de fant maken til slike trolldomsremedier inne i nattbordet like ved senga.
Berret og Ragna følte avsky mot å ta disse mystiske hemmelighetene i sine egne hender, mens de dreiv og vasket for å stelle drengerommet i stand til den nye drengen skulle komme til gårds. De kastet småtingene rett ned i dassen – i samme hullet som Jåma hadde gått hodestups nedi - kvelden før han hadde klatret opp i furua.
Det ble Jentoft sjøl, som etter ett par dager ville ha de samiske etterladenskapene fjernet fra å ligge til alles besiktigelse nede i dasshullet. Han brukte langriva og fikk dekket over ulumskhetene, lot som om ingen ting hadde skjedd og ga verken Ellen eller Ragna noen fortelling om hva det var som skjulte seg nede i skjitdynga. Ei god stund funderte han av og til på styggedommen, men forsøkte å la hele saken få plass lengst nede i glemmeboken.
Jentoft fikk oppdraget med å sørge for gravingen til en ny begravelse som tilfeldigvis skulle skje vegg i vegg med nygrava til Jåma og vendte tilbake til forunderlige tanker da veggen inn mot Jåmagrava raste ut og da det med lausjorda fulgte en ganske stor sammenrullet hårdott, flere trepinner og noen klesfiller i forskjellige farger.
Ved hjelp av noen treplanker fikk han jordmassen på plass igjen, tok vare på disse forunderlighetene som hadde vært med inne fra Jåmas nye tilholdssted og slengte samesakene sammen med annet dritt i en krok ute i redskapsbua.
********
Den nye drengen kom også rekandes til bygda `på denne fjøla`. Han var en vandrende gesell som søkte noe å livnære seg på - tok gjerne både veiarbeid og noe nødvendig gardsarbeid for å ha ett sted å bo og gjøre rett for den aller nødvendigste maten.
Som Jåma var også han av innlandsfolk – men av taterslekt – han hadde også hørt om denne hendelsen som hadde skjedd med Same-Jåma. Men Halvor virket som en adskillig mere talatrengt kar, kunne slå av en prat hvis de andre var i det samme laget og hadde mye å fortelle både fra sin egen barndom og fra tida som en resandes krabat.
Med den egentlige barndomsheimen på nordsida av fjellet der Jåmas forfedre kom fra, var det ikke lenger unna enn at også han hadde hørt om både Mikael og Simens samiske trolldomskunster, for når bygdefolk kom gåendes på stiene rundt finngården kunne de ofte høre den dystre lyden fra runebommene – samtidig som fjellfolket gjerne joiket ett eller annet, fra forskjellige steder borte ved de ustelte husene.
En eldgammel finnkaill – oldefaren til Mikael og Simen, hadde i sine oppegående dager gjort seg kjent som en synsk fyr, som mente å ha lindrende evner når det gjaldt sykdommer – i ett hvert fall hvis de var av det normale slaget.
Halvor kunne ikke forstå at de to samebrødrene skulle ha vært så opp i det for å delta ved brorens gravferd – de var ikke akkurat kjent for å ha hatt noe omtanke for Jåma i tidligere tider.
Det ble Jentoft som fortale den nye drengen om hva det var som egentlig hadde skjedd på gården den tida Jåma hadde holdt til der – både om dette med dødsfallet til gamle Guttorm – om nedleggingen av griseskrotten ned i kista i stedet for gamlingen sjøl, om de mange hendelsene som en griskaill overfor både Berret og Rakel og om alt det andre som beklagelig nok var med på at Jåma hadde valgt å ta sitt eget liv, i dette tauet på toppen av furua lengst oppe i åsen.
Halvor ble med Jentoft bortover til kirkegården, der han fikk besiktige denne store sammenbundne hårdotten, pinnene i forskjellige lengder og de gamle tøyfillene.
– Det mangle bare runetromma – Halvor kjente godt til hva Mikael og Simen brakte med seg når de var ute på livet for " å lag djævelskap blant folk" som han ordla seg.
Halvor lot husets folk forstå at de to som møtte opp til brorens begravelse, var ute etter å hevne både Jåmas bøddel Jentoft - og hans medhjelpere Berret og Rakel, for det de hadde ydet som ondsinnede gårdsfolk, for å få broren bli tatt av dage ved hjelp av ett taug i toppen av ett skarva furutre.
Trollmidlene som han hadde fått med seg i graven, må ha blitt kastet nedi før Jentoft rakk å få på jorda etter gravferda.
Jentoft hadde ikke latt Halvor få kjennskap til gamle Olines medvirkning ved begynnelsen til alt ståket, men antydet for nydrengen at Vårherre burde ha stilt seg til rådighet, slik at gamlemor ikke lenger skulle trenge å holde senga. Hun klarte jo ikke lenger å følge med på det som foregikk rundt seg selv inne på det lille sovekammerset.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar