Kirkeåret var kommet til Alle Helgens Søndagen, dagen da unge og gamle minnes sine avdøde kjære med å tenne lys og stelle ekstra pent på gravene.
Slik tradisjonen hadde vært i flere generasjoner, tok det gamle foreldreparet der oppe i leiegårdens fjerde etasje seg den frihet, å forlange at brødrene Monrad, Malvin og Mindor Askeladd skulle følge sine aldrende foresatte bortover til kirkens gudstjeneste og etterpå være med bortover til familie-graven på kirkegården.
Som skikken var i de tider, brukte svært mange av sognets innbyggere å møte opp på de store høytidsgudstjenestene – de var velkledde og ganske synlig høytidsstemte, når de mest mulig fredsommelige kom spaserende til kirken, der de stille og noenlunde andektig fant seg plasser i de harde kirkebenkene.
Når kirkebesøket var ekstra stort og menighetsfolket ekstra nysgjerrige, kunne det gjerne hende at de aller mest pratsomme, etter høymessene kunne bli stående ute på kirkebakken for å slå av en prat med kjenninger, når det viste seg at ett eller annet nadverdsøkende individet, tilfeldigvis var sett ute på gulvet under lørdagskveldens dansefest borte på dette fordervelsens huset. Praten ble gjerne forlenget noe, om denne ugifte penjenta som så absolutt skulle bære sin lille farløse sønn frem til døpefonten.
Gustav Prest møtte alltid opp i god tid foran sine kirkelige handlinger. Med kusk Laurentius ved tømmene ble han, hustru Regine og datter Eleonora kjørt med karjol, den korte veien fra prestegården og bortover til kirken.
På denne Alle Helgens Søndagen kunne Mindor se flere kjente fjes, som han slettes ikke hadde regnet med kunne få betegnelsen vanlige kirkegjengere: Uten å virke alt for nysgjerrig i hodebevegelsene, hadde han allerede ute i våpenhuset fått øye på både en uteligger og ett velkjent alkoholisert kvinnemenneske, som begge av dørvakten ble nektet adgang. Gatemusikanten, trekkspilleren Ola Donk ble også av samme vakten nektet servering.
Fra en av kirkebenkene like nedenfor prekestolen, gikk det ikke an å unngå at folk merket seg at kirketjeneren like før gudstjenestens begynnelse, med ganske iltre utrop fikk jaget ut ett par litt for bråkete guttunger.
Mindor la også merke til at storbonden Edvard, kona Lorentze og den digre odelsgutten Ola var henvist til plasser helt inntil døpefonten – like ved menighetsrådets forkvinne Margot og en blek og tydelig tungsint kasserer Idar.
Brødrene Malvin og Monrad hadde fått med seg gammelforeldrene til en sidebenk borterst ved døren til Johanneskapellet, mens en svært så velkledd Mindor av klokker Emanuel var tilvist en helt spesiell plass ved siden av en likeså vakkert kledd prestedatter, prinsesse Eleonora.
For Mindor og Eleonora ble gudstjenestens høydepunkt, da sogneprest Gustav fra prekestolen avsluttet sin alt for lange prediken, med å kunngjøre at han lyste til ekteskap for sin datter Eleonora og kirkegårdsarbeider Mindor.
Som postludium spilte organisten Variasjoner over Herre jeg har handlet ille.
Og de levde lykkelig i alle sine dager.
S l u t t
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar