Døra inn til Jomfruburet var låst fra innsiden og på gårdsgutt Guttorms forsiktige antydning roet Mindor seg litt ned og fulgte den fredsommelige krabaten nedover de teppebelagte trappetrinnene.
Mindor var fast bestemt på at han fra arbeidsbrakka borte ved gjerdet skulle ligge i beredskap, for å avvente klokker Emanuells avgang fra elskovsredet, slik at han til rette vedkommende kunne få fremlegge noen Pauli ord i sakens anledning.
Avskjedsseansen ble forhindret, for da klokkeren etter ei tid var på vei nedover den lange utgangstrappen ble han møtt av Guttorm, som pent og pyntelig tok en kort avskjed borte ved grinda.
Men utskeielsene skulle ikke være over, for det gikk ikke mange minuttene før Mindor borte i arbeidsbua fikk anledning til å observere nok en dyster og svartkledd krabat på vei nedover grusgangen, før også han av den samme og påpasselige gårdsgutten – og uten dikkedarier av noe slag, ble låst inn hoveddøra.
Sinnet steg betraktelig innom den store glassruta, for elleville Mindor hadde allerede konstatert at utpåkaren var kirkens egen Kirketjener. At han tilfeldigvis var ungkar, syntes ikke Mindor skulle være av noen formildende karakter – i ett hvert fall ikke i denne forbindelse.
-Det får værra måte på kirkelig uanstendighet -. Mangle bare att itj også organisten stille sæ i køa -.
Når det hendte at han kunne bli skikkelig engasjert, hadde Mindor en tendens til å jabbe høyt med seg selv.
Som toppengasjert kirkegårdsarbeider bestemte han seg for å forfølge opplegget "to the bitter end" – han prøvde seg med det eneste engelske han kunne ved siden av barnelærdommens "me can me å".
Det hadde regnet hele ettermiddagen, så all leirsørpa foran hullet i nettinggjerdet hadde vokst betraktelig. Mindor kom seg igjennom "nåleøyet"med gropskitne bukser og sko - og med ei flenge i ytterjakken var han storforbandet allerede før han kom seg inn ytterdøra på prestegården.
Sinnet var så engasjerende stort, at han denne gangen var sjeleglad for at Guttorm holdt seg unna. Mindor innså selv, at med hans lange opphold i godstolen hjemme ved grua, var han på langt nær kompetent til noe handgemeng ute på slagmarken – selv om kirkens menn ikke akkurat var kjent som noen veltrente atleter.
-Æ kjenne godt te mine egne begrænsninga-.
Dette hadde han en gang vært ærlig nok til å fremlegge under en krangel med bror Malvin og ble rost av mora for akkurat den innrømmelsen.
Tempoet i ganglaget oppover de lange trappene ble stadig langsommere og også sinnet noe labrere etter hvert, før han til sin store overraskelse kunne konstatere at den smale inngangsdøra til Eleonorarommet viste seg å være ulåst - nøkkelen sto i låsen på utsiden.
Som ved Mindors forrige og eget forsøk på ett senkvelds kjærlighetsbesøk, var det fyr på ildstedet og som sist, sto det oppe på det store salongbordet to høye stettglass ved siden av ei halvtømt flaske med Portvin. Ellers var bordplaten dekket av spillkort og adskillige pengesedler, samtidig som hele loftsrommet var fylt av svært så mye tobakksrøyk.
Eleonora lot tydelig Mindor forstå at hun både ble gla og overrasket over det plutselige besøket. Kirketjeneren satt i skjorteermene og merket knapt at Mindor var kommet inn i rommet – ikke bare på grunn av all tobakksrøyken, men også i sin hektiske iver midt i pokerspillet. Prestedattera satt alene i sofaen og foreslo at Mindor tok plass ved siden av henne, på samme sted som ved forrige anledning.
-Vi driver ei mest mulig skjult Pokerforening innen menighetsrådet, der også kirkens fast ansatte tjenere har anledning til å melde seg på – vel og merke om de bare er tause nok. Vi spiller to og to, men avslutter det hele med ett felles opplegg – når dette måtte passe for både prestefader Gustav, moderen og også for selveste byens Kirkeverge. Han har jo kontoret sitt ute i midtbyen, men er svært så interessert i skikkelig pokerspill -.
Etter kirketjenerens avgang sørget Eleonora for skikkelig utlufting etter de siste to pokergildene, før hun plasserte den slitte kortbunken på fast plass nede i skrinet.
– I morgen kveld er det selveste basen for Menighetsrådet – hu Margot – som kommer, for da er min geistlige fader Gustav tilbake. De to er pokergale og skjøtte ikke pæng når dæm først e i farta -. Lille Eleonora hadde tendenser til ordlegge seg på dialekt , de sjeldne gangene hun kunne bli litt for engasjerende ivrig.
Det ble seine natta før Mindor forlot jomfruburet – men allikevel kunne han skimte ansiktet på gårdsgutt Guttorm bak kjøkkengardinene borte i portnerboligen rett ved den bredeste havegrinden.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar