Det var da de mottok den grønne lønnsoppgaven fra skattemyndighetene at både Monrad og Malvin sa opp belgtrederstillingene. Stillingsbetegnelsen var den forsmedeligste grunnen og det lønnsmessige var heller ikke akkurat noe å kunne skryte av.
Mindor derimot var fornøyd både som Kirkegårdsarbeider og med det rent lønnsmessige.
Nå, da Sogneprest Gustav og hans hustru Regine var kommet tilbake fra sin korte utenlandstur over grensa, var det lite som Mindor fikk anledning til å se til Eleonoras korte vindusbesøk oppe i tårnkammeret. Det hendte hun tilfeldigvis var der oppe og da vinket hun tilbake om bare ikke andre innenfor kirkegårdsgjerdet var i nærheten og kunne se henne.
Mindor fikk både gode tanker og minner om henne, da han en dag la merke til at gårdsgutten Guttorm var i gang med å dekke igjen det berømmelige gjørmehullet borte ved gjerdet. Det må ha vært ganske mye prakk, for drengen hadde også fått med seg kusken Laurentius på jobben – for anledningen var også han iført både dongeri og høye arbeidsstøvler.
Mindor tok seg tid til en liten visitt og en kort prat med de to, som kunne nevne at det var prinsessa selv som ba dem sørge for å ufarliggjøre denne skumle adkomstmuligheten på baksiden av prestegården. Gårdsgutten Guttorm var lite meddelsom om arbeidsforholdene på prestegården, men la ikke skjul på at arbeidsmengden kunne være aller størst de gangene presten og kona var bortreist til samme tid.
-Å værra eneansvarlig for gårdsdrifta e itj bare bare bare, ska æ fortæl dæ -. Guttorm dro litt på fliret.
######
Gjennom en arbeidskamerat på kirkegården, fikk Mindor en antydning om at det også trengtes en vikarprest til begravelsene i kapellet. Gustav Prest skulle pånytt ut på studiereise over den østlige riksgrensen og Mindor øynet muligheten for en ny hyggekveld hos Eleonora oppe i tårnrommet. Han anså ankomstmuligheten som adskillig bedre nå når Guttorm hadde sørget for at gjørmehullet var blitt tørrlagt.
Han hadde ad omveier klart å gjøre seg kjent med når det var at presteparet kom til å være borte fra residensen. Derfor forberedte han pånytt en ganske nysgjerrig moder på at hun måtte sørge for at utstyret hans var i orden. Som ved forrige utpågang ble både sinkstampen og tilbehøret stilt til rådighet, men barberingen ga han seg blaffen i denne gangen.
- Så nøye og fisfornæm va næmlig ikke dama-, mumlet han for seg selv nede i den passende varme vaskestampen.
Han hadde nettopp fått utbetalt disse kirkegårdskronene, derfor stilte han denne gangen med ei hel flaske portvin foran aftenturen som foregikk samme veien på den halvmørke kvelden.
Han kom seg greit gjennom hullet i nettinggjerdet, men fra kroken på forsiden av hovedbygningen fikk han se gardsgutten Guttorm som fulgte en mannsperson i mørk frakk og hatt bortover til hoveddøra. Guttorm måtte ha fått utlevert nøkkel, for han låste opp og lot fremmedkaren slippe inn. Det gikk bare ett par minutter før Guttorm kom ut alene og forsvant inn i drengehuset.
Selv om det var seine kvelden, regnet Mindor med at besøket kanskje kunne trekke ut noe. Han fant en raskhaug, der han fikk dekket over Portvinsflaska med noe gress og kvister, før han la hjemturen samme vei - gjennom prestegårdsgjerdet og over kirkegården. Det var bekmørkt og han holdt på å havne nede i ei ferdiggjort grav, hvorfra han innbilte seg å høre en fremmed røst som bar seg for kulda nede i svarthullet. Mindor lo i farta litt over seg selv, da han mente at grunnen måtte være at den det måtte gjelde hadde kastet av seg all jorda.
Morran etter startet Mindor litt ekstra tidlig med plenklippigen – og hele tiden nærmest mulig prestegårdsgjerdet, der han straks tok seg av Portvinsflaska borte i raskhaugen.
Mindor var som regel en morrasfuggel og la straks merke til at gardinene i det smale vinduet oppe i tårnrommet fremdeles var trukket for, men det skulle ikke ta så lange tida før Eleonora lot han få ett lett synlig lite smil og en forsiktig hilsen med høyre hånd ut gjennom det nyåpna vinduet med de småblomstrede gardinene.
En del av bydelens telefonstolper skulle bli forsynt med små håndskrevne plakater, hvor det ble kunngjort en invitasjon til den aller mest voksne befolkningen, om å stille til en fellessamling borte i forsamlingshuset-
-Noget kulturelt program. Ta med kopp og skje -.
Arrangementet skulle gå av stabelen på en fredagskveld – beklageligvis midt under Kringkastingens populære Ønskekonsert. Arrangementskomiteens to pålitelige medlemmer var også menighetsrådsmedlemmer – for de var begge av den trofaste typen som alltid sto til rådighet, også de gangene de fleste andre var negative på grunn av uinteressante oppgaver og som skapte lite omtale i dagens avis.
Forsamlingshusets største sal ble fylt til trengsel av både karer og kvinnfolk, mange lurte klart og tydelig på hvor de skulle gjøre av den medbrakte skeia og likedan koppen som de var pålagt å ta med seg. De fleste puttet sakene på innerlomma av ytterjakka og regnet med at de kanskje fikk bruk for koppen i løpet av opplegget.
Både Monrad, Malvin og Mindor stilte opp ganske nystriglet, både i klesveien og på håret. Eleonora satt to benkerader foran de tre brødrene og hadde plass ved siden av prestefaderen og den beskjedne moder Regine. På grunn av sedvanlig pågangsmot hadde klokker Emanuel klart å få seg en plass på venstre side av Eleonora og ved siden av han igjen ble menighetsrådets forkvinne, Margot, sittende sammen med kasserer Idar - Den Stundesløse – som han ble kalt av småspydige menighetsfolk. Mindor ble ekstra nysgjerrig da han fikk øye på gårdsgutten Guttorm som satt på plassen rett bak Eleonora og svært ofte satt og nistirret på prinsessen – som for anledningen hadde satt opp det lyse og vakre håret i nakken. Han kunne også se at prestens kusk Laurentius hadde fått på seg stasfrakken og satt å tviholdt på den svarte flosshatten.
Og slike mest mulig offisielle kirkegjengere var det mange av. De var nesten alltid på håndhils, karene med bruk av hatten og dype bukk – kvinnfolkene med topp i nakken og små håndvesker med Landstads reviderte salmebok og noen tillagte mynter-. –For sikkerheitas skyld – det kainn bli ofring -.
På de bakerste benkeradene befant det seg også flere fullstendig kirke-fremmede mannfolk, slitere som kanskje var kommet hjem fra en lang arbeidsdag og som måtte komme seg ut fra heimen på grunn av konas syforening på tredjehver fredagskveld.
Eleonoras tilstedeværelse ganske langt fremme i forsamlingen, viste seg å skulle bli ett attraktivt blikkfang for noen av mannfolkene, som hadde plasser ikke så alt for mange setene unna skjønnheten. Mindor hadde litt skjult glede av at de enslige karene hadde adskillig mer utbytte av beskuelsene, enn de som hadde invitert med seg ektefellen på en frikveld ut på lokalet.
Det forundret Mindor en smule, at Eleonora etter hvert kunne gi ett lite men svært tekkelig smil, om blikket fra en eller annen noenlunde nærsittende krabat ble litt for innsmigrende. Han la også merke til at de mannlige koristene i kirkens forsangerkor hadde samme tendenser overfor den tidligere sopranen.
Det ble formannen i Velforeningen som omsider fikk i gang seansen med noen velkomstord, der han sluttningsvis omsider nevnte betydningen og gleden over at hele Prestefamilien hadde tatt seg tid til å overvåke aftenstunden. Formannen ble rikelig applaudert, før han allerede til åpning fikk overlevert en smellvakker blomsterbukett av Menighetsrådets forkvinne Margot som takk for innsatsen som møteleder. – Det e godt me ailt som e oinnagjort-. Mindor smålo.
Han la merke til at fyren ved pianoet begynte å bli ganske rastløs, inntil det fra talerstolen ble forkynt at inngangssangen var "O bli hos meg, nå er det aftentid"-. Dermed kom det liv i det ustemte klaviaturet.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar