Det var begynt å bli alt for varmt inne i salen og det ble sendt mange irriterte øyekast bortover til vaktmesteren. Han var kjent som en pliktoppfyllende kommunal tjenestemann, som svært inspirert og påpasselig tok fyringsjobben med de seksti centimeters vedkubbene i den to meters høye svartovnen.
-Æ fyre som æ sjøl vil -.
For at Prestefamilien for en gangs skyld skulle komme nærmest mulig varmen, hadde arrangementskomiteen foran kaffepausen reservert ett lite rundbord ganske den digre svartovnen, noe som ga Mindor muligheten for å slå av en kort prat med Eleonora. Til stor oppmerksomhet fra de "mæst nærgåan" i forsamlingen, fant han seg en plass oppe på den store vedkassen like ved der hun satt.
-Takk for sist. Her e det like varmt som det va opp te dæ -.
Eleonora ble litt forlegen, var litt knapp i ordvalget, men fikk med svak røst forkynt at han var hjertelig velkommen til ett nytt stevnemøte.
-Om bare tidspunket passer også for alle andre -.
Mindor mente han forsto hentydningen til prestefaderens bortreiser og kom seg tilbake til benkplassen, der Monrad og Malvin fremdeles oppholdt seg - fly forbandet over brorens vidløftige påfunn overfor den tydeligvis ettertraktede ungmøen.
-Dokker får hold dokker fræmpå, guta -.
Men stemningen ble yterligere svekket mellom de tre beilerne, etter at Monrad og Melvin uten resultater hadde prøvd seg på prinsessa fra plassen oppe på vedkassen.
-Dokker ska still opp ein og ein -. Mindor dro på smilet.
Anmodningen ble etterfulgt, men også dette med dårlig resultat - og han kjente duften av noen trøstende medbrakte drikkevarer, da de to kom tilbake fra en tur på utedassen.
Innslaget fra talerstolen ved menighetsrådets representant, ble i begynnelsen mottatt med dypsindig taushet og tilstanden ble ikke akkurat noe livligere, da kåsøren gikk over til å fremlegge sine egne formeninger om seriøse kirkegjengeres forpliktelser til å vise sømmelighet også i daglige gjøremål. Noen av de ivrigste kandidatene foran menighetsrådsvalget søndagen etter - og som hadde plassert seg på benken nærmest talerstolen, var synlig grepet. Noen av dem ble med på applausen som Gustav Prest prøvde å få i gang.
Stemningen i salen steg betraktelig, da det sluttningsvis ble oppfordret til allsang - med iherdig hjelp av den faste solosangeren ved sognets begravelser og med selveste klokker Emanuel ved klaviaturet.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar