Han måtte passere Lilletorget for å komme seg bortover til trikkeholdeplassen og ved det grønne, illeluktende pissoaret hadde bermen av gatens forhutlede individer sine mer og mindre faste oppholdssteder.
Stedet bar preg av stor aktivitet, for også inne i det tette buskaset, rundt det grønne huset og på plenflekken utenfor, lå eller satt det mer og mindre sanseløse stakkarer - av begge kjønn.
Noenlunde åpenlys handel av stoff, foregikk blant de modigste og mest oppegående folkene og hele området bar preg av hva som foregikk. Gressplenene var dekket av brukt tørkepapir, ditto damebind, kondomer, gamle sprøyter og tomme hermetikkbokser, for litt mat kunne vel enkelte av stakkarene trenge.
Han oppdaget David - lett synlig i utkanten av flokken. Thomas ga seg ikke til kjenne, men ble observert i regnværet nede ved jernbanestasjonen seinere i uken, der David hadde søkt ly for regnet i kroken like ved hovedinngangen.
Thomas så nøden I øynene til gutten og noen kroner skiftet eier, uten at det på forhånd ble bedt om det. Da den gjennombløte David fikk den langskaftede, svarte paraplyen som gave, gråt han.
Thomas fattet interesse for gutten. Det kunne ikke bare være tilfeldigheter at en sekstenåring hadde havnet I narkogrøfta. Vårherre hadde selvsagt trengt to jordiske vesener for å skulle produsere en menneskelig skapning. Etter dem kom det gjerne andre, fremmede inn I bildet, dersom høyere makter hadde planlagt at det skulle nyopprettes flere holdeplasser på livslinjen.
Skjebnens stasjoner, brukte Thomas å kalle dem.
Enkelte av passasjerene gjorde bare kortvarige opphold histen og pisten. Andre - og de langt fleste, holdt seg til samme holdeplassen i lange tider, mens de mest ensomme og ulykkelige aldri kom seg av kjøredoningen, på grunn av at en skjebnesvanger avsporing like før endestasjonen, sørget for at det ble for sent å forandre reiserute.
Det var en mørk kveld en ukes tid senere. David hadde helt andre klær enn tidligere. men selv om gatelyset var noenlunde kraftig, hadde Thomas til å begynne med vanskeligheter med å gjenkjenne karen som lå sammenkrøket, ytterst ved rennesteinen i det trange smuget. David var livløs og med overkroppen dekket av oppkast. Thomas hadde lite kjennskap til førstehjelp, men sprang de få meterne bort til hovedgaten hvor drosjesjåføren kontaktet ambulanse, som var på plassen bare få minutter senere.
- Overdose -- Thomas spurte bare, for redningsfolkene arbeidet hele tiden raskt og dyktig med den livløse krabaten borte på båren, likedan med fortsettende opplivningsforsøk inne i sykebilen.
Beskjeden om at alt hadde gått bra, var det eneste som alle nysgjerrige kunne få oppgitt. Hvor han ble kjørt og hva som ville skje videre var taushetsbelagt også for Thomas.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar