Enkelte ettermiddager følte han det ikke betød noe som helst hva det var av toner som kom ut av flyglet – den stadige jabbingen kunne være enda verre enn selve matslafsingen. Men heldigvis var det andre ganger det kunne bli hjertelig applaus fra lyttende og takknemlige tilhørere.
På formiddagene hadde han daglig sine orgeltimer, så selv om det derfor bare ble ett par timer midt på dagen, var Thomas glad for engasjementet ved det blanke, svartlakkerte monstret av et instrument på dette spiseriet for kjendiser oppe i en andre etasjes matorgieplass. Han fikk i ett hvert fall ett par timers kvile, fra hektisk beinflyging rundt om i overfylte bygater og oppdaget snart at dess mere pengesterke kjendisene var, dess gjerrigere var de med "kollekten", men han innåndet seg gjerne med litt spesielle søtladne musikalske inspirasjoner, når han følte tilstanden rundt ett eller annet bordet kunne være den rette for det.
Det var en av dagene da han oftest saumfarte stedene der David gjerne brukte å oppholde seg, før han kom ut for denne overdose hendelsen. Men etter dette var gutten blitt borte fra strøket.
Først etter flere uker treftes de tilfeldigvis ved en av blomsterdiskene borte på domkirkeplassen, hvor David kunne fortelle at han hele tiden hadde vært på et behandlingshjem for helt unge mennesker. Han hadde hatt det greit, men virket lite meddelsom.
Thomas følte at David ikke lenger trengte noen omtanke fra fremmede mennesker, for han lot som om han hadde både penger og en plass å bo. Noe av rastløsheten var borte og de fikk seg en plass på en torvbenk helt inntil domkirkeveggen.
David ble mere pratsom etter hvert som han forsto at Thomas var et normalt menneske - uten skumle hensikter. Han fortalte om egne ungdommelige utskeielser og mente David kunne ha godt av å få åpnet seg til en lyttende sjel – om trangen for akkurat det var der.
Moren hadde kjørt seg i hjel ett par dager etter han var blitt konfirmert. Noen far visste han ikke om, men var vokst opp hos en morfar, i et storslagent, pengesolid hjem, bestående av egoisme og menneskelig kulde folket imellom. Da moren så plutselig døde, sluttet han skolegangen, trakk inn til bygatene og var hjemom bare når han absolutt trengte det. Morfaren levde med sitt.
Det hadde gått stadig nedover – kjeltringstreker for å skaffe penger til stoff var blitt til daglige hendelser. Stadig oftere fant han seg overnattingssteder utendørs sammen med kompiser. Morfaren spurte aldri om noe som helst, de sjeldne gangene de råktes innomhus og David var blitt en gategutt på heltid – seksten år gammel. En tynn, korthåret, urolig liten spjæl – som oftest holdt seg godt i klesveien.
David var takknemlig for matbiten på topprestauranten og ble storlig forundret over å få lytte til glad klavermusikk, mens han var litt anonymt plassert, ved et bortgjemt lite bord oppe i Andre Etasjens snobbete bevertningssted.
-Vi sees -. Annen avtale hadde de ikke.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar