Brevet fra Nora ble overraskende lesning og var også vedlagt et bilde av den store skolegutten Mikael – fotografert ikke så lang tid før konfirmasjonen. Samboerskapet var opphørt forlengst, hun hadde samme husværet og levde "et sundt og sædelig liv" som hun skrev, påtegnet et lite smil. Flere småfolk var det ikke blitt med åra.
-Omhanvarpådekantersåmåttehangjerneseinnom – var meddelelsen på baksiden av konvolutten.
Bildet av Mikael ble med en tegnestift, ydmykt festet ved siden av den forlengst opphengte Dordi, på loftsrommets grønnmalte panelvegg.
;;;;;;;;;;;;;;
Det var høstmørket som gjorde det litt hustrig å legge kveldsturen oppover langs Akerselva - under bruene og langsmed de små høytbrusende fossefallene. Også her brukte det å ferdes folk med en noe spesiell livsførsel og Thomas brukte å ta denne utflukten, om han ikke råkte på David nede i de mest kronglete sentrumsgatene.
Han merket ikke noe spesielt før han plutselig ble slått I bakken, ransaket over hele kroppen og etterpå skjøvet ut i det strie elveløpet. Han ropte og bar seg, men kom seg omsider ganske svimeslått inn på tørt leie ved egen hjelp.
Det var ganske greit å få av seg de gjennombløte klærne, men det føltes verre å skulle få bukse, genser og ytterjakke på seg igjen etter handvridingen. Hjemturen gikk raskt unna.
Dagen etter - da Thomas vanligvis skulle være ferdig med middagsmusiseringen, gikk David frem og tilbake utenfor på fortauet. Han var kommet seg betraktelig og ble glad da hovmesteren ga opplysningen om sitt kjennskap til residensen der mannen ved klaveret holdt til.
Vertinna i andreetasjen var enda ikke kommet seg hjem fra fabrikken, slik at David kom seg ubemerket opp loftstrappen til en overrasket, men sengeliggende Thomas.
Det grelle lyset fra takkuppelen var nok til at David fikk øye på de to små bildene. Han gikk nærmere, og konstaterte med overraskelse til bildet av Dordi: - Kjenner du moren min? -.
Det tok litt tid før Thomas begynte å fatte hva dette egentlig betød. Med Davids fortid som enebarn sammen med moren og likedan fremleggelsen av hans fødselsdato og årgang, skulle det ikke store regneferdigheter til, før Thomas kom frem til at han måtte være Davids far.
Riktigheten ble enda lettere å godta, da David erindret at slektsnavnet oppgitt i dåps papirene,var det samme som Thomas stolt viste frem – inngravert på skiltet utenpå inngangsdøra oppe på loftsgangen.
To menneskeskjebner hadde krysset hverandres kronglete veistrekninger. Men først måtte den mørke, lange tunellen passeres, før de sammen kunne finne ett nytt hjem langt der oppe i den eldste mannens fødeby - til stedet der Nora og Mikael bodde.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar