THOMAS Kap.45

     TERJE BREDE WANGBERG                                                 

                          - DEL 4-

Tilbakevendelsen sørfra kom ikke som noen stor overraskelse for Nora, men at Thomas skulle bringe med seg en fullstendig ukjent David oppover til hjembyen ved Nidelva, gjorde Nora lettere overrasket selv til han å være.

Nesten jevngamle Mikael hadde ingen problemer med å skulle godta en halvbrors plutselige tilblivelse – så lenge de bare av og til skulle bo under samme tak.

Selv om Thomas etter hvert og stadig oftere tok på seg organistvikariater rundt om i bydistriktene, var han glad for også å kunne fortsette med sine pianistiske ferdigheter – traktert som "con sentimento"  - med følelse, for matglade tilhørere ved det alltid blankpussede flyglet  i den mest hørbare peiskroken innerst i spiseriet – og det, selv om vikarjobbene som kirkemusikant fenget mer og mer. 

Den dårligere hjelpen med å bli skaffet et brukbart husvære for seg og David, ble for Thomas den viktigste grunnen til at også David slo seg til hos Nora etter en tid. Han innså at å kunne komme i gang med litt fortsettende skolegang kanskje kunne være fornuftig, etter alle de langvarige "aktivitetene" nede I storbyen.

Også Mikael ble for det meste boende hos Nora, men var til å begynne med ofte sammen med halvbroren på kompisbesøk til faderen, når dette passet for alle parter.   

Nora hadde ikke hatt noen heftelser på det mannlige plan, siden hun kvittet seg med den ekteskapelige inntrengeren, krabaten som var den egentlige årsaken til at Thomas dro sydover.

Som alenemor for Mikael hadde hun også hatt sine strie tørner med en vital krabat.

 Nora hadde stor respekt for kirken og det den sto for, selv om hun ikke var noen flittig kirkegjenger. Hun var klar over at denne søndagsskolevirksomheten ble et ork for Mikael, men ydmyk som han var overfor henne, lot han seg pådytte til å møte borte I den store steinkirken hver søndag til klokken ni, sammen med en haug med mer og mindre bråkende unger, der de var oppdelt klassevis med hver sin lærer.

Mikael hadde aldri syntes at den gule stjerneboken var noe tiltrekkende middel for å få unger til å være med, men han oppnådde med årene å få diplom for å ha fått med mange nykomlinger til søndagsskolen.

Nora ga skryt og kom frem til at han med årene sikkert ville bli en flink agitator for saker og ting, når han allerede I såpass ung alder kunne være så rapp I kjeften.

Guttens glede var stor, da Nora tok seg råd til pianokjøpet, men det tok noen år av folkeskolen, før han forsto betydningen av at litt vanlig skolegang kunne være av nødvendighet - ved siden av lærdommen med denne klaverspillingen.

Fra andre til det fjerde skoleåret, oppnådde han den nest dårligste antydning om en ung manns væremåte som den tid kunne noteres om oppførsel I en karakterbok: Noget Godt.

Noras sonderinger overfor Frøken, resulterte I opplysninger om at eleven hadde en tilbøylighet til å ville overta planleggingen av dagens skolering. Alt hadde for mye sendrektighet i seg – noe Largobetont, som han til Frøkens latter hadde antydet på musikkspråket.

Videre hadde Mikael vanskeligheter med å forstå at skolepulten også var til for å skulle sitte på. Hans rytmiske fotbruk kom til sin virkelighet ned på gulvbordene, før han hadde vokst såpass at skoene rakk ned på selve pultens riflete trebunn.

Frøken kunne berette, at det pussig nok bedret seg med hans taktfaste håndbevegelser mot skolepultlokket, noe som var hans akkompagnement til hennes forsøk på å få alle elevene med i morgenbønnen og den etterfølgende salmen, for disse utskeielsene tok sin umiddelbare slutt, da han fikk anledning til å kunne få gyve løs på de hvite og svarte tangentene.

Dette var til Frøkens store lettelse, etter hva hun mest mulig skånsomt kunne fortelle Nora, ved ett av de mange nødvendige møtene dem imellom.

Men det ble da folk av Mikael etter hvert.        

Nora var forlengst kommet frem til at hun fikk for lite luft under vingene.  Hjemmelivet forekom henne til tider noe kjedsommelig, særlig etter at Mikael hadde begynt å sende lange blikk etter jentene.

Den fremmede karen var ikke aktivt med - hverken i fellessang eller ved tekstlesningen, men hadde funnet seg en plass blant lyttende sjeler, ytterst  i den store folkehopen  av gitarspillende Frelsesarmèfolk, midt ute på torget denne søndags ettermiddagen.

Nora hadde merket seg den høyvokste mannspersonen, hvorfor visste hun ikke. Hun var aldri noen fast gjest på disse torvmøtene, men sangen og rytmen fenget når hun var I det lunet.

Hun hadde ikke regnet med at mannen kom bortover mot henne, presenterte seg som Eilert og fant seg en plass ved siden av henne så lenge møtet varte. Etterpå kom de I beskjeden prat, slo følge bortover fortauet, fant seg en plass ute kafeen, hvor han bestilte det som skulle til.

- Så enkelt kan det gjøres -, var den likandes karens første kommentar ved det lille runde bordet, før han utla seg som ansatt innen kirkeadministrasjonen i byen - samtidig som han virket som klokker ved en menighetskirke. På Nora virket han som en utmerket prediker, kunne se komikken I mye og mangt innen det kirkelige liv, hadde en god latter, gjerne forbundet med ironiske ord og vendinger - både om seg selv og sine nærmeste medarbeidere

Eilert ga i tiden fremover glede og nytt liv til Noras hverdag. På grunn av hans friske livs-førsel selv i en slik stilling, ble hun en flittigere kirkegjenger enn noen gang, etter at hun som jentunge av foreldrene var blitt jaget avgårde til søndagsskolen. Selv hennes tidligere kjøpmannsfader så det som en selgers plikt å blottstille seg oftest mulig til høymesse med hustru og barn, til tross for at han drev en ugudelig geskjeft med guttunger etter stengetid - bak kvite melsekker ute på lageret.

Den halvvoksne Mikael trengte litt lengre tid for å skulle bli forsøkt kapret av inntrengeren Eilert. Men tverrheten forsvant stadig mer, ved hjelp av ablegøyer, livlige fantasier og åpenhet dem imellom. Eilert delte gjerne sine erindringer med andre og Mikael ble en stadig mere lyttende disippel til Eilerts beretninger.

Som sitt faderlige opphav følte Mikael glede og stor interesse for alt som dreide seg om sang og musikk og Eilerts livlige utleveringer fra sitt kirkelige belevne liv, ga støtet til tanker for Mikael om allerede nå i unge år å gå til innkjøp av en svart alpelue – et vanlig hodeplagg for musikkstuderende kirkemusikanter.

Thomas ble også snart en god kompis av Eilert, da han fikk beretninger om utfallet av alle samtalene han og Mikael i mellom. Eilert var en likandes kar, som sørget for at Mikael fikk utvidet sine tastaturkunnskaper til også å gjelde kirkeorglet.

Men før han overhodet kunne titulere seg som organist og senere kantor, måtte han i sin tidligste ungdomstid starte helt nederst på den kirkelige rangstigen: Han fikk ved Eilerts hjelp ansettelse som belgtreder for organisten ved bedehuset,

Denne belgtrederstillingen viste seg å bli aktuell I lang tid for Mikael, med en femmer i lønn for hver høymesse på søndagene. Luftprestasjonene foregikk ved hjelp av en opp og nedførende, solid trestang – montert direkte inn til orglets luftkrevende belg. Belgen var egentlig uførepensjonert på grunn av aktiv musevirksomhet, kunne Mikael antyde etter kort arbeidstid.

Dette med å skulle skaffe nok luft til kirkeorgelets krevende musikant var ikke bare enkelt. Belgtreder Mikaels luftaktivitet I forbindelse med Prestens salmevalg, trengte ikke å være de høymesseinnslagene som sørget for de verste svettetoktene hos Mikael, men da var det utvilsomt adskillig verre når organisten under krevende postludier og i ganske høythviskende, kommanderende ordelag, stadig forlangte mere luft – hvoretter den unge belgtreder Mikael i andpustne, slitne og irriterte ordelag, mest mulig forsiktig måtte forkynne at han ikke hadde mere å gi, med den slitte stangen på instrumentets grønnpanelte sidevegg.

Observatørvirksomheten fra orgelgalleriet ga Mikael mange fornøyelige opplevelser, særlig under prestens prediken, mens han selv hadde pause I luftproduksjonen. Selv om "sjølingen" var aldri så engasjert oppe på prekestolen, kunne han etter Mikaels mening umulig unngå å bli distrahert av knitringen og de hviskende samtalene I benkeradene, ved forsendelser av de mange kamferdropsposene den lyttende menigheten seg imellom.

Spyttebakker var et viktig inventar i de tider, for skråtobakken hadde stor utbredelse blant de som regel få mannlige kirkebesøkende - og var satt til fri benyttelse ved hver kirkebenk. Dette med mest mulig anonymt, å skulle plassere de brune spyttestrålene borte i de litt for små støpegodsboksene, var ikke like velsett for alle ikke-brukere av slike syndige laster og ble gjerne betegnet som hatske medmennesker av karer i et kristenmiljø, når de var med på å betegne spyttesynderne som "griskailla" – de gangene det inntraff at forsøket ble skivebom, med treff nederst på kirkeveggen, eller på gulvet bare I nærheten av spyttbakken.

Mikael lot seg mange ganger imponere av presisjonen hos de flittigste kirkekarene – for trening også på dette syndige område, gjorde kirkespytterne til skikkelige mestere etter han mening.

Det ikke alle hverken ønsket eller ville forstå, hadde selvsagt også med ukyndighet å gjøre, for salmesangen skapte selvsagt som regel ekstra sikling inne I munnhulen, Dessuten var kanskje ikke tannhygienen av en slik kvalitet, at huller med etterfølgende gebiss var uunngåelig - pinlige unøyaktigheter var nesten ikke til å unngå I slike tilfelle.

Selvsagt fantes det skråspyttere ved høymessene som rett og slett ga blaffen - de som var av den klare oppfatning av at kirketjenernes jobb innebar å lagerføre en skikkelig gulvtue, en kokeplate for oppvarming av vann og en pakke skurepulver.

Mikaels nysgjerrige observasjoner resulterte i en eneste positiv besiktigelse før høytidsmessen på selveste Første Juledag.

Ved et tilfelle hadde Mikael et ærende ned i Johanneskapellet før en høymesse. Det vakre kapellet ble også brukt som dåpssakresti foran søndagenes handling. Som regel møtte mødrene i god tid, med sine hylende håpefulle før seansen skulle skje. Når kvantiteten av ungenes lydutbrudd ble for stor I forbindelse med mangelen på melkeservering, var den vomstore, aldrende kirketjeneren straks på pletten. Iført sin sorte søndagsdress, sitt brede, røde slips og sorte alpelue fikk Mikael bivåne, at kirketjeneren med sin alltid høytidelige mine, uten blygsel kunngjorde at de respektive mødre bare måtte gi barna bryst – de trengte så absolutt ikke å være beskjedne om han var tilstede. Mikael merket seg at hylingen bare fortsatte.

Etter en ganske belærende belgtredertid med to års varighet, fikk Mikael I brevs form en grønn lønnsoppgave fra den kommunale kirkeverge, med stillingsbetegnelsen Belgtreder. Mikael hadde store fremtidsutsikter som kirkemusikant. fant ikke yrkestittelen offentlig presentabel og sa opp stillingen med øyeblikkelig virkning.

Etter dette måtte den nødvendige orgelluften komponeres ved hjelp av et idealistisk menighetsmedlem, men den avtroppende Mikael fikk en oppriktig takk for tjenesten av organisten - hans nærmeste overordnede.      

 Forts.

  

 

 

 

 

 

    

 

 

 

 

        

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​