Det hendte at Mikael de første par årene, ønsket seg langt vekk fra belæringen på krakken foran det hesblesende instrumentet, men når det røynet på som verst var som regel Eilert I nærheten med de rette pådyttene. Hans hjelp med vikarmusisering der han selv jobbet, gjorde det økonomiske mulig for Mikael å kunne fullføre siste skoleåret - slik at han allerede etter kort tid, fant seg vel tilrette som fast musikant, ved orgelet oppe på galleriet i den lille steinkirken - et eldgammelt og hvitkalket Gudshus, som på den utvendige langveggen - med store, sirlige, svarte smijernsbokstaver i gamle tider hadde fått montert ÅR 1250 – H:K:P:K. Av godlynte kirkegjengere forklart med "Her klemmer presten klokkeren".
Mikael hadde fullstendig mistet kontakten med David.
Sin egen far, Thomas, hendte det han råket borti, men fikk sjeldent noen dypsindige bemerkninger om halvbrorens ve og vel, selv om de fremdeles hadde felles husvære i det gamle huset, like ved endestasjonen til trikken lengst øst I byen.
Det nærmet seg slutten på søndagens høymesse og Mikael var kommet midtveis i den siste salmen, da han merket lyden av en tredjeperson oppe på orgelgalleriet. Han kunne ikke avslutte musiseringen, men fikk øye på en forpjusket David borte I kroken ved trappe-oppgangen. Dette hadde ikke skjedd før og det kom ikke en lyd fra halvbroren før han var ferdig.
David var ute på livet – hadde ikke vært hjemom på noen dager og ikke truffet faren på enda lengre tid. Siste natta hadde han sammen med noen kompiser, brutt seg inn i ei hytte oppe I marka, hvor festen hadde gått for seg med både stoff og brennevin og noen kvinnfolk av det alt for lettlivete slaget.
Etter at messen var over, fikk Mikael og Eilert i fellesskap truet med seg den forkomne uteliggeren hjem til Thomas, før de ved felles hjelp klarte å få leid den lille kårstua etter Niklas, slik at David hadde et fast sted å kry til, når han trengte det mellom avvenningsturene på anstalten og seinere oppe på det offentlige hjemmet lengst oppe i det fredelige dalføret. Her ble David opp gjennom årene tatt godt vare på, med jevnlige besøk av både faren og halvbroren.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar