TERJE BREDE WANGBERG
Den skumle beboeren av villaen oppe i Landstads vei - banditten Henry Oliver - agiterte med iver og heftig agitasjon for Den Tyske Krigsmakt. Fra høyeste militært hold, var han gjort kjent med at det foregikk smugling av våpen fra England og til de trønderske kystdistriktene. Hans oppgave var både å skaffe alle slags opplysninger om mulige steder der slikt kunne forgå - og om de impliserte motstandsfolkene.
Av de tyske generalene borte på det rekvirerte hotell Phoenix, ble angiveren Henry gitt ordre om - i første omgang - bare å skulle saumfare trøndelagskystens bebygde småsteder – og det etter nordmenn som drev med våpensmugling over havet fra England.
- Helvetes Jøssing pøbler -. Henry skulle sørge for at de før eller siden ble tatt og straffet for ugjerningene på det lokale plan – mot det Germanske Rikes øverste ledelse.
Det ble både større myndighetsfølelser for denne Henrybanditten selv - og forståelse for sjøturens viktige betydning, da de fikk framvist og demonstrert det som befant seg av skjulte våpen ombord - både revolvere og mitraljøser.
Båten gikk innomskjærs langs kysten og Henry ble av assisterende Håkon gjort kjent med både tettsteder og fjordarmer som kanskje kunne være aktuelle ved slike våpenmottak.
På sen kveldstid, passerte de nær land innenfor havstykket Folda - like utenfor det forblåste Fiskebruket – Håkons barndomshjem - med uhyggelig og mørklagt beliggende. For på grunn av de pålagte blendingsforskriftene, var alt svart over hele den smale, lille kystbebyggelsen.
Håkon fikk i oppdrag å skaffe Henry kart og generelle opplysninger om hjemstedet - og banditten informerte om at de etterpå skulle oppsøke tettstedet Rørvik lengst sør på Vikna og der han ville ha med seg bare Håkon og Edvard på land.
Fra kaien dro de det korte stykket bort til Landhandleren – og til en kafè som lå vegg i vegg og som var ganske bra besøkt av folk som søkte ly for regnværet og blåsten, etter at de hadde gjort fra seg handelen inne på krambua.
De tre karene ble straks gjenstand for nysgjerrige blikk. Henry var ikke lavmælt i sin taletrengthet, selv om
han lot som om informasjonene bare var myntet på kafèbordets Edvard og Håkon.
- Helvetes tyskere - hva i faen har de å gjøre her i landet - det skulle ha vært mere effektiv motstandsbevegelse også ute i disse sjødistriktene -.
Henry la ut i det vide og brede, om at han kjente til at England trengte folk langs kysten for å kunne ta imot våpen - og at han også var klar over at det kunne være folk som trengte hjelp for å komme seg i sikkerhet hos det svenske broderfolket i nabolandet mot øst.
Banditten Henry lot som om han hadde gode bekjentskaper både blant grenseloser og andre kontakter på andre siden over grensen.
De fleste av kafègjestene lyttet til den løgnaktige og propaganderende Henry..
Etter utleggingen ble Edvard og Håkon sendt nedover til båten, for Henry hadde fått kontakt og
var kommet i prat med en mann inne på kafèen - en interessant herremann som han ville ofre tid på.
Det ble seine kvelden før han var tilbake i båten, berettende om sine nyetablerte kontakter.
Fremmedkaren var med i ei gruppe på fire solide karer – gode Jøssinger - som følte det riktig å kunne gjøre noe aktivt for fedrelandet. Mottak og lagring av våpen fra andre siden av havet hadde virket interessant.
Henry hadde fått både navn og andre opplysninger på de fire - og anmodet mannen om å engasjere enda flere av sambygdingene til innsats for det samme forholdet.
Avtalen ble at han kom til å ta kontakt med Henrybanden om ikke så mange dagene.
For å bli skolert til å kunne bli dyktige nok for å være med på en skikkelig storrassia utover til Vikna, ble Håkon og Edvard allerede noen dager etter, kommandert innover til Nyhavna – der de fikk sine faste oppdrag og plasser i en stor motortorpedobåt fullastet av både tyske soldater og flere av sine egne bandemedlemmer.
Det var en sprudlende opplagt Henry som underholdt de fem norskfødte sjøfarerne ombord – med både selvskryt
og rosende ord om seg selv. Nå mente han at de skulle ha fått grei kjennskap til hva han og hans mange medhjelpere drev med – likedan om hva hensikten egentlig var med den kommende båtturen utover til Vikna.
De var nå medlemmer av en storslagen gruppe mennesker - både karer og kvinnfolk, der banditten Henry var leder og sjef for alle – og for anledningen direkte underlagt Det tyske politi.
Både Edvard og Håkon var stolte over at de var blitt godtatt som medlemmer i organisasjonen og ved
tilbakekomsten med motortorpedobåten til den militære Nyhavnkaia seinere på dagen, skiltes de fra de andre med fast avtale om ett videre jevnlig kontaktforhold dem i mellom.
Tidligere avtale med sjefsbanditten Henry om ikke så for mye festligheter, var havnet i glemmeboken ved hjemkomsten. De dro begge til bakgården hos a "Jenny med bikkja".
- Vi drar hjem til "likør og saltfeskbaill" - var pianistens forslag til fiolinistkompisen.
Allerede nede i bakgården forsto de at festen mellom tyske soldater og norske scheinekvins, var i full gang oppe i andre etasjen hos Jenny. Rytmiske dansetoner fra sveivegrammofonen fant vei ut gjennom det åpne stuevinduet - sikkert satt på vidt gap for å kunne få ut litt av tobakksrøyken.
De tyske soldatbesøkende og ett par av de mange kvinnfolkene, var kommet godt i gang med både det ene og det andre.
- Vi drekk og feire, for det e jo natt til mandag -. Var den informasjonen som de to nyankomne fikk.
Det ble tidlig morgen før festen var slutt og de kunne "knuse tomflaskan".
Banditten Henry lå i topp beredskap oppe i dette banditthuset oppe Jonsvannsveien – og alt ved Viknaturen var klart til minste detalj, foran rassiaturen med motortopedobåten – som fullasted med tyske, bevepnede soldater – lå klar ved kai inne på Nyhavna.
Storoffensiven mot Trøndelags og Viknakystens aktive motstandsfolk var klar for å bli agangsatt – med den fullastede tyske motortorbedobåten.
Forts. neste kap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar