TERJE BREDE WANGBERG
Ombord i den tyske motortorpedobåten var det også en lettbåt - en helt nødvendig farkost for å komme seg til lands med, etter at den fiendtlige farkosten hadde ankret opp litt utpå sjøen, ett kort stykke lenger inne ifjordarmen.
Dette tyske fartøyet kom innover for sakte fart - ankomsten måtte være mest mulig skjult for folk, spesielt for alle beboerne helt nede ved sjøkanten innover mot det velkjente Fiskebruket.
Førjulstida på kveldstid var svart og snølaus, slik det som regel var ute ved disse forblåste kyststripene. Bandemedlem Håkon var med som den kjentmann han burde kunne kalle seg - ikke bare på selve barndomsstedet Fiskebruksområdet, men også i distriktene rundt.
Oppdraget gjaldt i første omgang å få kjennskap til våpenforsendelsene over havet, til hvem som var mottakere - og det samme for flyktningtransportene med de forskjellige fiskeskøytene, til dette velsignede engelske landet på andre siden av havet.
Tre soldater skulle holde seg ombord på krysseren - de andre ble delt i to grupper. I den ene stordjevelen sjøl, Henry, med Edvard og tre av karene fra banden inne i byen – Håkon sammen med tre tyske politisoldater i den andre.
Stedsgutten Håkon hadde skissert opp for Henry hver eneste en av alle boligene rundt selve Bruket, der det kunne være aktuelt å gjennomsøke etter slike, djevelske og våpensmuglende Jøssinger.
De kom seg tillands i to puljer, inn til kaien nedenfor den store fiskebua som var i Gjermunds eie. Naustdøra
var ikke låst og noen måtte ganske nylig ha vært innom, for det var glør i den svarte vedkomfyren. Det sto
fire brukte kaffekopper på bordplata - og noen klesplagg ved døra, viste at stedet måtte være forlatt i all hast.
Det mest sannsynlige kunne være at den tyske krysseren var blitt observert, da den la til kaia like bortenfor.
Håkon og de tre tyskerne skulle holde seg i fiskebua, mens både storbanditten sjøl Henry, likedan han Edvard og de andre to sivile - sammen med de tyske politisoldatene, skulle ta seg inn til Bruket - noen uniformerte og alle med en revolver hver.
Bandeleder Henry var klar over at Håkons sterke temperament kunne være greit i kamp, men han var ikke typen til å kunne holde kommandoen i alle situasjoner. Derfor fikk han ansvaret for soldatene i fiskebua, synbart fornærmet
for at han ikke fikk bruke seg overfor alt det djevelske bygdefolket som han kjente så godt helt fra guttedagene av.
Han hadde orientert Henry om sitt kjennskap til den mest aktuelle fiskeskøyteeieren og til hvem som kunne være hans medhjelper om bord, når det gjaldt våpensmuglingene.
Skøyta til den kjente skipperen, Magnus, lå ikke ved kaiplass. Men Storjøssingen Arnolds falleferdige, gamle husvære borte ved Krambua var på forånd blitt kjent for dem. På grunn av all dunking på ytterdøra, fikk de en forskremt Arnold til å komme seg i klærne og etterpå bryskt kommandert til å bli med dem
Håkon var av den formening at hans egen bror, tyskfiendtlige Gjermund, ganske sikkert var en aktiv person
blant motstandsfolkene.
Det skulle selvsagt ikke vises noen som helst hensyntaking, selv om de var i et brorsforhold. Håkon hatet åpenlyst både folk og fe fra barndomstiden av – uansett hvem personene var. Dette hadde han latt bandeleder Henry klart og tydelig forstå.
Arnold ble brukt som skjold den korte biten bortover til Bruket - og da de omsider fikk bror Gjermund til å åpne hoveddøra, viste det seg at der inne var det flere aktuelle karer, både to fiskere og ett par av arbeiderne fra selve Bruket.
Med kølleslag, trusler og høye rop på både tysk og norsk, ble alle de fem under trusler av våpenbruk,
kommandert ned den bratte trappa, ut på kjerreveien langs storkaien og bortover mot fiskebua der Håkon
og de tyske soldatene lå i beredskap.
På toppen av en bratt bergskrent ned mot selve naustet, falt utslitte Arnold, før han gled hodestups nedover bakken.
Edvard var ikke rask nok på avtrekkeren.
Men Henry sjøl skjøt flere skudd.
Det ene traff - og Arnold ble liggende urørlig nederst i brattskråningen, helt inne ved naustveggen.
Gjermund og de andre motstandskarene fra Bruket ble fylt av redsel og hat - Arnold var en beskjeden, god kamerat – en ensom kar uten familieforhold – men ett vennligsinnet menneske, som de hadde kunne stole på i alle forhold.
De ble kommandert videre. Arnold ble liggende igjen.
- Til skrekk og advarsel -, kunngjorde Henry uten synlig anger. De andre hadde forlengst forstått hva de kunne forvente seg av denne kortvokste og svarthårete, skumle, tyskuniformerte og våpenbærende karen.
De arresterte ble rodd utover til den fiendlige Motortorpedobåten av de tyske soldatene og ble lempet ned til et stort rom under dekk .
- Hold kjeft, for faen -, var meddelelsen de fikk med seg fra bandittsjefen selv.
Håkon og de mange tyskerne borte i fiskebua kom seg også ombord, uten at Håkon av Henry fikk greie på annet enn at det under dekk befant seg noen helvetes norske banditter.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar