TERJE BREDE WANGBERG
Frelsert-Ragna, med bopel i Litjhuset lengst borte i Sandgata ante uråd - og begynte å etterlyse leieboeren sin. Hun fryktet det verste og tok kontakt med fyllearrestens ansvarshavende – og det allerede ett par dager etter at Guttorm uanmeldt hadde forsvunnet fra husværet ute i Sanden.
Som Frelsesarmèansatt – nesten alltid uniformert, som den kvinnelige soldat hun virkelig var - og dermed også med en spesiell livsinnstilling om dette med alltid å skulle være behjelpelig med å skaffe bedre kår, for medmennesker som var kommet litt skjevt ut i samfunnet, innrømmet Ragna for karen oppe i Hornemannsgården at hun regnet med at leieboeren hennes nok en gang var havnet ute på farefulle stier. Derfor var polisens overnattingssted den aller første plassen å etterlyse Guttorm.
-Hainn villa itj oppover te derre nerveklinikken – så vi ba`n bare om å hold sæ på matta og lot`n også denne gangen pell sæ vækk fra arresten uten mer læven -.
Ragna tok turen rundt Brattøra, var en runde bortom både Lusparken og under Gammelbrua, men der var det ingen av kompisene som hadde sett noe til fyren de aller siste dagene.
En kaiarbeider borte ved hurtigrutekaia kunne berette at han hadde lagt merke til at en snål fremtoning - i en noe sjusket påkledning - hadde oppført seg ganske merkelig ytterst på kaikanten, før han ble jaget vekk av en eller annen arbeidskaren ute på brygga.
Etter hvert som dagene gikk, ble Ragna stadig mer urolig for hva som kunne ha skjedd med Guttorm.
Hun kvidde seg for å ta kontakt med Lovisa og Mathias, hadde ikke hatt noe som helst å gjøre med dem siden hun hadde vært innafor jernbanelinja, med gledesmeddelelsen om at den mordmistenkte Guttorm var løslatt og fri for mistanke.
Hun tok seg på tak og ble både overrasket og glad, da hun borte i Oskarsenga inne i stallhuset på Reina, fant en nedbrutt og svært skamfull leieboer – samtidig som Mathias på både hans og Lovisas vegne, beklaget at de ikke hadde sørget for at hun var blitt skikkelig informert, om denne festlige fyrens tilbakevendelse fra nye utskeielser – og som hadde endt med en ny overnatting oppe i den hustrige fyllearresten i bakgården oppe på Torget.
-Skoill du ein eller ainna gangen træng hjælp – så veit du kor du har mæ -.
Trofaste og omtenksomme Ragna var for en gangs skyld ganske forbandet, men roet seg ned, etter at hun ved hjelp av Ilatrikken hadde kommet seg hjem til litjhuset sitt – like ved det historisk kjente Nattmannshuset lengst ute i Sanden.
Hun innrømmet for seg selv, at hun i sine eneboende tilstander var blitt ganske betatt av Guttorm, men hadde innsett - at på grunn av hans fyllekuler, ville hun ikke makte å levva livet i ett ekteskapelig forhold med denne karen.
Som aktiv medarbeider ved Frelsesarmèens frontarbeidende, men våpenløse soldater, var Ragna godt kjent med Armèens aktive bistand, blant folk som kunne trenge faglig hjelp, for å få greie på sine for lengst forsvundne slektningers livssituasjoner.
Mathias og Guttorm – blant både deres svirebrødre og byens patruljerende og uniformerte poliser kalt for Brødrene Alkohol – ble en begynnelse på Ragnas enkle og ukyndige slektsgransking.
Verken Reinabeboerne Lovisa, Mathias eller Guttorm hadde noen som helst anelse om dette opplegget som Ragna på eget initiativ hadde satt i sving – heller ikke at hun brukte litt av sin fritid ved hjelp av arkiverte papirer oppe på Riksarkivet.
Det hendte også at hun stakk innom Reinakåken – uten å være alt for meddelsom om det hun syslet med på ledige stunder.
- For kontrollens skyld – som Guttorm hevdet, etter hvert som han forsto hva det var Ragna drev med.
Den uniformerte Frelses-Ragna hadde slett ikke så overvettes glede av at gateungene inne på Nerlamon – når de til stort leven og høye rop marsjerte meste mulig taktfast etter henne, fra Trikken, nedover bakken og forbi kiosken hans Ettøres-Olsen. Men hun var åpenbart fornøyd med seg sjøl, når hun endelig hadde kommet seg innom hagegjerdet og til kaffebordet inne på kjøkkenet hennes Lovisa – der hun som vanlig fikk seg en tår med nymalt kaffe, ei brødskjiv påsmurt svartsirup og kanskje også ei Spisskjeks eller to.
Ragna var som alltid beskjeden, men da Mathias var innom kjøkkenet for en ailler så liten kaffeskvett, klarte hun å få rede på at fruentimmeret i hans ekteskap nummer to - hun som til og med hadde sørget for at han visstnok også skulle ha blitt far – hadde tatt med seg ungen og forsvunnet – og det bare kort tid etter fødselen.
Siden hadde ikke Mathias hørt noe som helst fra den forsvundne ektefellen. Fruentimmerets mulige interesse for det som hadde med hans utesvevende livsførsel å gjøre, regnet han med at offentlige myndigheter hadde gode nok kjennskap til – og at de vederlagsfritt lot henne forstå at det garantert ikke var noe barnebidrag å hente, hos en drikkfeldig og hjemløs uteligger.
-Vess du har bruk for flere sånne fritidssysla, Ragna, rægne æ med at det finnes mere interessante fyra enn mæ, som du og Frælserten kainn konsentrer dokker om -.
Guttorm ønsket ikke alt for mange bekjennelsens treff med Ragna, selv om han hadde kommet seg sånn noenlunde etter de aller siste fylleutskeielsene.
-Hittil har æ klart mæ sånn noenlunde – og det uten å ha kjennskap te kor det e æ egentlig kjæm fra - og koinna ha hørt te-.
Mens kaffebesøket varte, holdt han seg utendørs, inntil han forsto at Ragna forlot husværet, noe som skjedde da han både fikk se og høre at retrettoget med Reinaongan var kommet i siget – og at de kaukende var på vei forbi Olsenkiosken og oppover bakken til trikkholdeplassen.
-Næstemann som kjæm ætter Frælsertkvinfolket e sekkert hain derre"Perleporten"-.
Den alltid så innpåslitne og storkjæfta Toill-Ola var ivrig tilskuer til avmarsjen.
-------
Frelsesarmeens slektsgransker, Ragna, jobbet ganske intenst før hun omsider kom på sporet og fant ut hvor Guttorms opprinnelige mor i sin tid var blitt av.
Sofie var navnet på dette kvinnfolket som var blitt skilt med Guttorms egen far. Hun skulle etter ganske kort tid ha havnet hos en tatergubbe ved navnet Jentoft – en rekandes fyr fra den kjente taterslekta Forselius - og med tilholdssted oppe på Høylandet, flatbygda ett godt stykke nordafor byen.
Ragna kom til at det omstreifende bo og leveforholdet med denne taterfamiliens Jentoft må ha passet Sofie svært godt, når hun etter Ragnas iherdige undersøkelser - etter de om lag 25 årene – fortsatt skulle leve blant samme resandesgjengen og det så langt nord som det gikk an å komme i dette fylket.
Som den Armèens iherdige og pliktoppfyllende medarbeider Regina alltid hadde vært, hadde hun ved en vennligsinnet, men allikevel ganske pågående samtale, lovt både sin tidligere småkjæreste, Guttorm og seg selv – at hun ikke kom til å få fred i verken sjel eller legeme før saken var oppklart – det være seg med ett sørgelig eller gledelig resultat.
Unge Guttorm la hver gang klart og tydelig for dagen, at han ga blaffen i både hvem mora egentlig var – og hvor hun hadde havnet etter at han som liten guttunge var havnet på det offentlige Finnes Barnehjem.
Men den pågående og arbeidsomme Mathias tak opp saken som en ren vedtakssak - uten anledning til protester - slik at det uten begrunnede motlegg ble avgjort, at såfremt Mathias fikk låne en av vognmann Ivar Sveens to arbeidsgamper – og det med hestevogn og annet nødvendig tilbehør, ville det bli en velfortjent ferieutur nordover til Høylandet.
Oppe på hestevogna kom Mathias til å ha den naturlige plassen på Kuskebukken - og med ene ansvaret for tømmene.
Under den overbygde presenningen oppe på hestevogna, ble sitteplassene på den fremste treplanken reservert for Reinamoder Lovisa og hovedpersonen – den egentlige årsaken til turen – hainn Guttorm.
Den uniformerte Frelses-Ragna ble tildelt en behagelig plass i en ganske nedslitt fluktstol bakerst på hestevogna, der hun hadde sagt ja til å sørge for at alt ble vel på turen – med utdelingen av maten – og med ansvaret for ryggsekkene og noen ulltepper til overnattingsbruk oppe på vogna.
Mathias hadde selv noen få erindringer om gamle dagers slektskapsforhold ute ved kysten - og mente derfor at han burde ha en viss peiling på hvor tettestedet oppe på Høylandet skulle befinne seg, ut ifra det fillete kartet som vognmann Sveen hadde sendt med dem.
Allerede den andre overnattingskvelden oppe på den presenningsdekte hestevogna, studerte de vognmannens medsendte lokalkart, før de etter mye plunder fant ut at elva Namsen måtte renne gjennom Overhalla, mens dalføret Høylandet til alle tider hadde ligget langs elva Søråa – den som etter en del tid renner ut i Namsen. Likedan at Kongsmoelva begynner å renne fra vannskillet – før den havner ut i Indre Foldafjorden, like ved det lille kirkestedet med samme navnet.
Fruentimmeret – med dette vanlige navnet Sofie – måtte ifølge Ragnas slektsgranskinger være Guttorms rette mor, som i over tjue år skulle ha levd et omflakkende taterliv sammen med den resandes krabaten Jentoft og de mange andre taterfolkene i den velkjente Forseliusslekta. De skulle eie en bortgjemt liten plass i utkanten av Høylandet, mens de på den grønne årstid reiste med hestevogna rundt i nabobygdene – og solgte hjemmelagde varer av alle slag.
Da Mathiasfølget i den overdekte hestevogna passerte tettstedet Grong, ble de av nysgjerrige beboere klart og tydelig betraktet som ett taterfølge. Folk var snare til å komme seg innadørs – og det samme gjorde de fleste av ungene, straks de fikk øye på lasset med slike ufordragelige tatre - slike beryktede skumle djevler – folk som skapte uhygge med djevelskap, fyll og spetakkel rundt seg.
Kusken Mathias – med sitt fargerike halstørkle - og iført den tradisjonelle vidbremmede taterhatten sin, holdt tømmene og frydet seg storligen, når han så bygdefolket ta med seg de vettskremte ungene – og svært raskt forsvant innomhus – der de kom seg bort til de gardindekte kjøkkenvinduene for å få kontroll med taterfolkene.
Kusk Mathias viftet med hatten i alle retninger, mens de andre oppe på vogna lo og hadde stor glede, når de forsto at de ble betraktet som Resande farligheter.
Den Frelsesuniformerte Ragna holdt seg innerst i det overbygde lasset. Hun var forstandig og viste seg ikke frem, selv om Mathias flere ganger tilbud henne plass ved hans høyre side – med muligheter for bygdefolkenes beskuelse.
-Med tømman i hainna vil folk rægn med at du e en utmerket Herrens veiviser for oss syndefulle taterfolk, her oppe på Høylandets farefulle og hullete kjerreveier -.
Mathias hadde det artig, like bak rompa på den trege, men stadig så dritende gampen.
De var kommet til det lille tettstedet lengst vest på Høylandet, med noen smågårder, en handelsmann og ei trekirke med en ganske nærliggende hvitmalt prestegård i skogkanten, nesten helt oppe på åsen.
Kusk Mathias la kursen bortover til ei ganske bred elv, helt borte ved skogholtet, men ikke så langt unna et ganske falleferdig småbruk, som så ut som om det var fraflyttet.
De rigget seg til i et tomt og ulåst båtnaust, før Mathias og Lovisa tok handleturen bortover til Landhandelen, der karen bak disken kunne fortelle fremmedfolket at det noe nedsarvede småbruket borte ved elva, tilhørte taterfamilien Forselius.
-Kor derre farandes fantefølget held hus på herre årstida, e det bare dæm sjøl som veit om -. Du får lægg tebaketuren i rættning Namsos. Der bruke dæm vesst å færra my – kanskje dokker råke på dæm på ein eller ainna plassen -.
Gampen kom i siget, etter bare ett par døgns ettertraktet kvile bak båtnaustet ved Kongsmoelva oppe på Høylandet.
Den fremdeles uniformerte Frelsessoldaten Ragna - plassert i fluktstolen bakerst på hestevogna - var den aller meste skuffede av dem. Hennes ganske langvarige og iherdige arbeid etter Guttorm mora Sofie, var jo nær ved å bli kronet med hell hos Forseliusfolkene der oppe på Høylandet.
De andre tok det hele som en avslappende ferietur.
-La fruentimmeret fortsatt levva sitt syndefulle taterliv – æ har aldri hatt nå mor – så no kainn det bare værra det samma-.
Guttorm ga blaffen – han savnet bylivet – både nede i Lusparken og ellers alle festlighetene, sammen med de andre uteliggeran under den eldgamle Bybrua.
Ragna fikk av seg både Frelsertlua, den tilhørende staslige arbeidsjakka og det frelseslige, knedekkende skjørtet - fikk på seg det sivile hverdagsantrekket, slo ut håret og ble med på allsangen oppe på lasset.
-No gidde æ itj mer, Guttorm -.
Ragna var oppriktig – følte trang til litt galskap - og for en gangs skyld uten å være nødt til å måtte be en eller annen om tilgivelse.
De hadde fulgt den gamle grusveien langs elva nedover mot Namsos, da Mathias fra kuskplassen hadde fått øye på ett lett synlig taterfølge, som hadde slått seg til borte på ett jorde.
Den sivilkledde Ragna var av den formening at hun var den rette til å skulle foreta de nødvendige ekstraordinære sonderingene.
-Ein eller ainnan krabaten i derre følget kjenne kanskje te om det forefinnes nå Forseliusfolk itj for langt oinna – og helst i samma rættningen som vi kjøre -.
Tatervogna var ganske skjult plassert inne i skogholtet, det samme var den svarte arbeidshesten og et par store gråsvarte telt, der voksne og unger stadig dreiv ut og inn til leven og bråk.
Det stilnet litt da Ragna våget seg bortover til det nærmeste teltet, der ei halvvoksen jente fortalte at hun var kommet til rette folket, etter at Ragna hadde etterlyst om noen i taterfølget hadde kjennskap til Forseliusfolket oppe fra Høylandet.
-Det e oss det – sjølingan, hainn Jentoft og a Sofie sett vesst å kjede sæ bortmed bækken -.
Ragna prøvde å vise seg litt beskjeden, da hun ruslet bortover og presenterte seg for det godt voksne paret. Hun fikk litt problemer med å ordlegge seg, noe gamle Tater-Jentoft la merke til.
-Dokker kjæm langveis fra, skjønne æ -.
Jentoft prøvde flere ganger å få samtalen på gang.
Etter Ragnas egen formening, holdt de tre andre av de langveisfarende byfolkene seg alt for beskjedent innom den overbygde presenningen oppe på vogna, da Ragna valgte å nevne for Sofie at hun hadde kjennskap til at også hun opprinnelig var byjente.
-Du må bare snakk, kvinnfolk – hainn Jentoft veit om det mæste av fortida mi -.
Sofies årvåkenhet ble imidlertid stadig mer merkbar, da Ragna tok for seg fortellingen om en guttunge ved navnet Guttorm, hans oppvekst på Finnes Barnehjem, at denne karen i dag var i tjueårene - og ifølge hennes undersøkelser måtte være Sofies sønn – en gutt som hun måtte ha satt til verden ved hjelp av ett eller annet mannfolket der nede i byen ved Nidelva.
-Hainn va den ailler første ongen min, mæn seinar i livet har æ klart å ta vare på kvær eineste ein av avkommet mett. Kvær bidige ein av ungfolket som du sjer i herre taterfølget e mine – kommet te væla ved hjælp av`n Jentoft Forselius – den samma sprækingen som du no sjer sett her ved siden av mæ lægeme -.
Ragna trakk bortover til de andre oppe i vogna og fikk dem med seg bortover.
-Du har samme oppsynet som den opprinnelige far din, gut. Har forræsten værken sjett eller hørt nåkka te derre fyr`n seinar i livet. Kanskje du har komme dæ mer tørrskodd gjænnom livet enn det derre far din gjor -.
Det overraskende treffet for en gammel mor med hennes forsvunne sønn, var verken hjertelig eller overvettes følsomt etter alle disse årene, men praten kom allikevel etter hvert litt bedre på glid.
Guttorm ble etter hvert ganske oppriktig, med utleveringene av sine alt for mange og syndefulle livshistorier – og la slett ikke noe som helst skjul på betydningen av Klinikktreffet med den seinere svirebroderen Mathias, om kontakten med Ragna - samtidig som han i tydelige ordelag utleverte seg om det han hadde gjennomgått som arrestant og mordmistenkt, før han hadde fått husvære i hjemmet hos Mathias og hans Lovisa nede på Reina.
-Fyllerian sammen med`n Mathias har vært mang og innholdsrik – både på dag og nattetider. Vi har vært kompisa – spist av samme brødet å drokke av samme flaska, såvve ut rusen, enten oinner Bybrua, bortpå husvillherberget eller i fyllarresten oppå Torget -.
Guttorm var ganske meddelsom overfor gamlemor, noe som aller mest frydet tateren Jentoft.
-Æ skoill ha hatt dæ i skole, så skoill det ha blitt en skikkelig tater av dæ -.
Sofie fikk etter hvert med seg at både Guttorm og Mathias omsider hadde roet seg ned i kåken hennes Lovisa nede på Reina.
Etter litt motvilje lot hun seg overtale til ett kort treff med de to oppe på hestevogna – og forskrekkelsen ble både stor og høylydt, da Mathias og Lovisa nærmet seg teltplassen bortved elva.
-Ka inn i granskauen meine du med å ta med dæ far din hit te Høylandet, gut -.
Overraskelsen og forundringene var store – og aller mest for Mathias og Guttorm.
Sofie viste tydelig at hun var eitrandes sinna over den overraskende visitten, Mathias både skamfull og forbandet – mens Guttorm holdt kjeft, før han og Jentoft tok til hånfliret og skoggerlo av hele opplegget.
-Ro dokker ned, folkens -.
Tater Jentoft var med på komikken og klarte etter hvert å få roet ned både krangelen og bebreidelsene ganske betraktelig.
Ragna viste seg å skulle bli den som med velvalgte formaninger fikk dempet litt på gemyttene, før hun fikk med seg Jentoft på forslaget om at Guttorm for ei stund kunne holde til hos mor si – mot at resten av byfolkene kom seg opp på hestevogna - og jo før jo heller kom seg i siget mot hjemlige trakter.
-No vart gampen gla -.
Mathias frydet seg, da han med taterhatten på hodet, tok ekstra godt tak i tømmene – og med lattermilde Lovisa og Ragna velplassert bak på lasset, la ut på den lange turen mot hjembyens farefulle gater og streder.
-------------
Gustav og Jentoft kom godt overens og ble skikkelige kompiser etter hvert som de to hestevognene nærmet seg gammelhusene oppe på Høylandet.
De tre yngste av ungene, likedan den halvvoksne guttekrabaten Reiulf, penjenta Edna og sjølingene Sofie og Jentoft i taterfølget Forselius, var fem velkjente resandesfolk, etter sine mangfoldige salgsturer langs veiene der oppe i Namdalsstrøkene.
I sin væremåte, kunne de eldste være ganske pågående, for å bli kvitt alle de hjemmelagde sakene, som de hadde med seg oppe på de to doningene, men det fulgte aldri noen kjeltringstreker med folket oppe på taterlasset.
Som regel slo fantefølget leir i utkanten av et eller annet tettstedet, der voksenfolket kom i gang med handarbeid av forskjellig slag, mens de kvikkeste i ungeflokken ble sendt rundt i bygdene - på gardsbesøk for salg av både visper, bøtter og trekar i alle størrelser og varianter.
Men alt for ofte ble de av sjølingene på de forskjellige gardene, høyrøstet skjelt ut fra gangdøra - og under trusler og ukvemsord jaget vekk fra gårdstunet.
Den forlengst nedlagte og sterkt forfalne Forseliusgården, lå helt nede ved lakseelva der oppe på Høylandet – og besøkene av ivrige fiskere måtte være en fin inntektskilde på denne tidlige høsttida av året.
Da de nærmet seg bruket, la Guttorm merke til flere fiskende gubber langs elva, som var ivrig i gang med fiske etter laksen. Ett par karer oppe i en ganske stor robåt vinket til dem – de var tydeligvis fra før gode kjenninger av Forseliusfolkene.
Guttorm fikk dele rom med den nye og svært karravolige halvbroren, Reiulf, i det trange rotrommet oppe på stallemmen. Ved siden av ett par hjemmesnekrede sengbenker og ett arbeidsbord, besto inventaret bar av noen vankelmodige pinnestoler. Alle veggene var fylt med diverse fiskeutstyr av mange forskjellige slag, ett digert utstoppet elghode, ett par digre elg gevir og flere skytevåpen.
Hustrige greier, syntes Guttorm – uten noen egne meddelelser til Reiulf om forholdet. Selv om også Reiulf kunne være ganske tydelig, med å vise at han mislikte den nye heldøgnskontakten – og det til og med med en nyutnevnt halvbror - en vilt fremmed fyr fra storbyen.
Også Guttorm ble satt til å være med i arbeidet for å lage alt det som måtte klargjøres av handlagde ting til den neste resandesturen.
Det var blitt høsten, smårollingene kom i gang på bygdas lille barneskole, mens storjenta Edna – innleid som arbeidskraft fra Forseliusslekta utant Viknastrøkene – og denne unggutten Reiulf, jobbet ganske hardt sammen med gamlingene Sofie og Jentoft, i rotrommet bortest i uthuset.
Guttorm ble satt til jobben som handlanger, de gangene det kunne være en av de andre, som trengte hjelp med ett eller annet prakkarbeidet.
Sjølingen Jentoft – som tydeligvis hadde makta og bægge enda`n – hadde god kustus med det som foregikk - både i arbeidsrommet ute i uthuset og det som kunne skje av bråk, med krangel og leven ellers innen husets fire vegger.
Guttorm ble overlatt jobben med ansvaret og stellet av de to gampene. Stallplassen var stor – og det trengtes - for lengst inne i rommet hadde både hesteutstyret og alt høyet sin plass.
Utpå vårparten, hendte det stadig oftere at Guttorm tilbrakte nettene i høyet innerst i stallen, for stadig oftere mislikte han all kranglingen med Reiulf i rommet som de delte oppe på lemmen.
Lengre vårdager gjorde at det ble satt fortgang på arbeidet, for å bli ferdig med alle forberedelsene til sommerens langvarige turer med begge hestene, forspent de overbygde vognene – fulle av hjemmelagde bøtter, krakker, matter, kjøkkenutstyr, velbrukte kopper og kar i alle størrelser – og mangfoldige klokker av dårlig kvalitet. Det var en selvfølge at Guttorm tok med seg toraderen og at han og Jentoft tok ansvaret med tømmene på hver av tatervognene.
Voksenjenta Edna krevde å få plass på samme lasset som Guttorm, mens Reiulf skiftet som kusk med fader Jentoft på den andre – der gamlemor Sofie og smårollingene skulle holde til hele sommeren igjennom.
Det var andre sommeren at Edna – denne Forselius-slektningen utant Vikna - hadde sagt ja til å bli med som arbeidshjelp. Hun var ei blid og arbeidssom ungjente – passert de tjue med bare ett par år – og hun kom godt overens med Guttorm.
Det hendte at han lot henne overta tømmene, mens han selv tok en trudelutt på toraderen. Ekstra gjevt syntes hun det var, når han samtidig sang ei kjærlighetsvise eller to, men alltid bare når de var i farta og alene oppe på hestevogna.
For tatermor Sofie hadde oversikten i orden – og var nøye med at karfolkene overnattet i ett av teltene, mens hun og jentene tilbrakte nettene i det andre.
Det kunne være slitsomme dager, når salget var på det tregeste og gårdsbesøkene skapte utskjelling og bortjaging av taterpakket.
Småkårsfolk på avsidesliggende steder, viste seg å være godlynte og pratsomme kjøpere – særlig av småting - som kjevler, visper og treauser i forskjellige størrelser og til rimelige priser.
En alltid pratsom og smilende Edna – iført en bredbremmet stråhatt og fargerike gevanter – viste seg å være den mest salgseffektive av dem alle. Sammen med Guttorm på toraderspillet, kom det ofte ekstra mange mynter, ned i den lille bastkurva, når de opptrådte utenfor en eller annen krambua.
De to kom stadig nærmere hverandre.
Kunne gå lei av alt ståket og kom seg gjerne unna de andre i ledige stunder. Når det ble slått leir i helgene, hendte det at de kom seg unna for noen timer og kom seg inn i ei avsidesliggende og halvfull høyløe.
Sjølingene Sofie og Jentoft lot seg ikke alt for åpenlyst merke til fraværet – hvis bare de to ungfolka gjorde jobben skikkelig på de vanlige ukedagene. Men Reiulf og smårollingene begynte stadig oftere å få med seg at noe skjedde mellom Guttorm og Edna.
Noe offentlig kjæresteri kom ikke skikkelig for dagen, før resandevirksomheten var over utpå seinsommeren – og det faste halvårlige boforholdet skulle ta til for Forseliusa`n i hjemmet borte på Høylandet.
Det var etter en ganske heftig krangel med gamlemor Sofie, at Guttorm ga sjølingene bekjentgjørelsen om at han og Edna hadde slått lag – og at de ganske snart kom til å forlate husan, for hurtigst mulig å komme seg nedover til gammelbyen ved Nidelvas bredder.
Det ble litt av ett rabalder med gamlingene, ispedd kaukende rop, med trusler om besøk av underjordiske vesener – samt påkallelse av både djevler og selveste Fanden.
Det verste var bekjentgjørelsen om at noen utbetaling av det de mente å ha til gode, ikke ville komme på tale.
Det ble på nattetider at de i hver sin ryggsekk fikk pakket ned det lille de eide , før de ubemerket kom seg vekk fra husene og bortover gårdsveien.
Det var heller dårlig med den sydgående trafikken borte på hovedveien. De ble sett på som to vandrende tatere – og folkene oppe på de få hestedoningene satte bare opp farten, når de to vandrerne vinket for å få hver sin plass oppe på vogna.
Et godt stykke borte i Overhalla var det en travel bonkaill som lot dem komme opp på den overbygde hestvogna, der de blant haugvis med gulvmatter fikk seg en plass sammen med kona. Ekteparet fra Kongsmoen var på vei til Martnassalg nede i byen.
-Vi hi itj nå pæng –.
Guttorm var meddelsom.
-Æ har itj spurt dæ om kolles du har det pængmæssig -.
Turen nedover var lang – de sov under presenningsdekslet, blant alle mattene bak på lasset - og bondekona hadde nok brødmat til dem alle så lenge turen varte.
Etter flere dager ankom de bygrensa, der Guttorm og Edna kom seg ned fra lasset borte på Burankrysset.
-Vi rægna med at du itj vart så alt for læng bort –.
Mathias syntes ankomsten til Reina av både sønnen Guttorm og hans medbrakte Edna var gjevt – det samme gjorde Lovisa – da hun rigget til i Oskarrommet ute i stallhuset.
Etter at Mathias og Guttorm hadde sørget for at innkjøpet av det aller nødvendigste fikk en brukbar matplass i uthusrommet, ble rullegardinene trukket ned foran soveromsvinduet og de to nye leieboerne var ikke å se på ett par dager.
De rakk å komme seg utover til Torget - og det på samme dagen som Martnan sluttet, før de etterpå tok turen til Ragna nede i Sandgata.
Frelsert-Ragna var av den formening at de begge burde få seg ett eller annet fornuftig å bruke dagene til, og allerede etter en ukes tid hadde hun klart å få Edna i jobb borte på Veveriet i Midtbyen, mens hun nok en gang sørget for at Guttorm ble hennes egen hjelper blant de mer og mindre friluftslevende gategutta i nerbyen.
Husværet nede på Reina beholdt de – og alt fungerte slik både de to og Ragna hadde håpet på.
Mathias ble tatt godt vare på av Lovisa – hun stelte hus og hjem, mens han tok nevene fatt med vedlikehold av huset, snekret litt, kappet ved og tok seg av og til en kortvarig formiddags promenadetur ute på byen.
Det hendte at far og sønn råket på hverandre – og da gjerne når Guttorm var ute i embeds medfør sammen med Ragna. Fra tidligere uteliv hadde de begge godt kjennskap til miljøet – derfor ble de ofte gjenkjent og invitert til å bli med på festlighetene.
Utskeielsestrangen lot vente på seg, men ble aktuell da de etter nøye overveielser, bestemte seg for å bruke en godværsdag til ett utendørs alenetreff. De lot seg ikke merke med en og annen skeptiske antydningen fra både Ragna ute i Sandgata og Lovisa nede på Reina, før de foran krambod- disken hans Sjøvold nede i Strandveien - ganske alvorlig vurderte på - om de skulle handle inn hver sin halve Pils eller ikke.
-Vi må ha ei i kvær foten -.
Fader Mathias lot sønnen spandere – og fikk kjøpmannen til å pakke inn fire pilsflasker – to til hver.
-Pakk dæm in så dæm sjer ut som om det e ett eller to finbrød -.
Litt urolig og dussemang i både kropp og sjel, ruslet de langs veien forbi søppeldongan hans Rottenikken, før de fant seg en krok nede ved sjøkanten – der de med dårlig samvittighet og litt prakk, klarte å få av kapselen på hver si lille pilsflaske – opprinnelig både tappet og klargjort borte på Aktiebryggeriet.
-Rapa du, gut -.
-Fri som fuggel`n -.
Praten ble både friere og litt mere høylydt, etter at Guttorm hadde vært enda en handletur bortover til Strandveien etter mere fludium – denne gangen litt friere emballert og med litt høyere fasong.
Da han passerte Rottenikken utenfor arbeidsbrakka, slo de av en prat - som endte med en invitasjon på "en ailler så liten en" litt ut på ettermiddagen.
Mathias ble litt skeptisk til Rottenikk tilbudet.
-Vi har to kvinnfolk som vente på oss bortpå Reina-.
Etter noen flere langpils, ble far og sønn stadig mere begeistret for både det nære familieforholdet, godværet og livet generelt.
Da de på avstand omsider kunne se at Rottenikken hadde kommet seg bort fra den nærmeste søppelhaugen, regnet de med at arbeidsbrakka var rette stedet for en visitt.
Som alle ungers skremselsfigur var Rottenikken ei enerådende sjel over hele søppelfyllingen langs fjorden og den nylagte og smale Ormen Langes vei der nede på Nyhavna. Den noe iltert utseende krabaten, hadde selv satt seg opp ei lita arbeidsbrakke, der han både levde og sov i sitt aleneliv – stadig forbannet over ungene som kastet stein ned på arbeidsbrakketaket fra berghammeren i bratthenget ett stykke ovenfor. Han var blitt til en hatet skremsels fremtoning beryktet og fryktet av både unger og voksne Lamonittere.
Han hadde fått varme på svartovnen i kroken inne i brakka, men takket nei til den siste slurken av ei pilsflaske som Mathias storligen tilbød.
-Slapp av guta – æ har mer enn nok drekkvara -.
Guttorm ble bortoversendt til Sjøvold etter blandevann, mens Rottenikken klarte å få til svakest mulig kaffe på svartkjelen.
-Karsk-kaffe ska bare værra brun av farge -.
Det ble etter hvert ganske mye liv i lærvan inni husværet hans gjestfrie Rottenikken. Det var adskillig fyr og flamme, ild og brennan både inni og utafor svartovnen i mange og lange kveldstimer.
Det var nok av både drikkvarer, litt saltmat fra ei noe lengelagret spekepølse og en del gamle, litt hardnede brødskiver med svartsirup.
Innholdet i svartkoppene ble stadig blankere og praten mer høylydt utover kvelden. Festlighetene i kveldsskumningen fortsatte med bryting av handbak og ljomende allsang ute i friluft, før det endte med en felles dukkert ved den lange søppelfjæra nede i sjøkanten.
Ganske mange kveldsspaserende og nysgjerrige lamonittera hadde tatt oppstilling på veien, etter at de hadde hørt levenet helt borte fra Strandveikrysset.
Til Rottenikkens store forbannelse, begynte en del halvvoksne bråkmakere å lage ekstra leven, ved å kaste stein oppe fra berghaugen og ned på blikktaket til arbeidsbrakka.
De hadde ikke rukket å tømme hele dunken med drikkvarer, før Svartmarjas tre ganske alvorstemte uniformerte poliser - etter en del håndgement - klarte å få de tre krabatene inn i kjøretøyet, for å bli transportert utover til fyllearresten i bakgården til Hornemannsgården borte på Torget.
Dagen derpå åpnet med en del formanende ord fra Politivakta, før den fortsatte med den bakrusende gangturen innover til Rottenikkens residens – ved søppeldyngene inne på Nyhavna.
Husverten klarte å få varme på svartovnen, før de fikk i seg liggeran i karskkoppene – og dunken med de resterende drikkvarene ble tatt frem fra gjemselen under sengbenken.
Utpå kveldinga ble de tre svirebrødrene nok en gang kjørt til fyllearresten i et offentlig, svartlakkert og motorisert transportmiddel – og med samme hjelpemiddelet fikk Rottenikken på morraskvisten dagen etter, skyss innover til bostedet, mens de sørgmodige og fyllesyke restene av fader Mathias og sønnen Guttorm ble overlevert til de to vettskremte – men senere også ganske småforbannede - fruentimrene Lovisa og Edna i det alltid så velstelte husværet inne på Reina.
Anmodningen fra de to konstablene, om for fremtiden å sørge for litt mere kontrollerende kustus på de to drukkenboltene, ble mottatt med taushet – og derfor uten konkrete lovnader fra hverken Lovisa eller Edna sin side.
-Dæm e bægge to litt vidløftig av sæ -.
Lovisa var lite meddelsom - men hadde respekt for autoriteter. Edna hadde derimot alltid vært ganske frimodig i språkbruken.
-Vi klare oss sjøl her innpå Reina – og det uten offentlig hjælp-.
Uten ytterligere kommentarer, forlot de to konstablene husværet – og det til intens beskuelse av en ganske stor flokk av både unger og voksne fra strøket der inne på Nerlamon.
Ved Frelsert-Ragnas daglige arbeid ute i "felten", hadde hun fått kjennskap til at det i noen døgn skulle ha foregått en del ganske åpenlyse festligheter nede på Rottenikkens søppelbelagte strender. Hvem deltakerne hadde vært, hadde hun klart å få rede på via noen tidligere like drikkfeldige kompiser av Mathias og Guttorm nede i Lusparken.
Som en alltid Frelsesarmès veltalende sosialarbeider, innfant Ragna seg i husværet inne på Reina, der hun til de to tilsynelatende skamfulle og nært beslektede krabatene Mathias og Guttorm, klarte å få overlevert både Vårherres vrede og hans formaninger og ønsker, om en forbedring på deres syndige liv og levned der inne i Østbyens gater og streder.
Ragna var av den formening at far og sønn snarest mulig burde komme seg i aktivitet – og det med ett eller annet fornuftige gjøremålet.
-Dokker veit sjøl ka som e rota te aillt ondt i dette livet -.
Som det iherdige Frelsesarmèmennesket Ragna var, ga hun blaffen i hvordan Mathias og Guttorm ville komme til å reagere – hun henvendte seg til Kommunens rette vedkommende – der hun som en velkjent byens sosialarbeider - fikk full forståelse for betydningen av å få de to karene inn i ett eller annet faste arbeidsforholdet.
Hun gjorde seg ekstra barsk i væremåten, da hun som alltid i vanlig Frelsesarmeuniformert tilstand, ganske modig og uten knussel, stilte seg tilgjengelig for både refs og adskillig munnbruk - fra en forbannet far og hans like hissige sønn i residensen der inne på Reina. Og det ved å forkynne at de begge - allerede morran etter - hadde å stille i brukandes arbeidshabitt og skikkelige støvler, for å bli til to av de mange anleggsarbeiderne som drev og la Labekken i nytt gjenge – noen meter under den farlige og leirete overflaten nedover Ladalen – før bekken omsider skulle få sin naturlige slutt i sjøen, like ved Rottenikkens søppeldynger nede på Nyhavnas strender.
Rabalderet ble større enn Ragna hadde regnet med, men ved Lovisa og Ednas enighet og samme bestemte pågåenhet, innså de to nyansatte, karravolige grøftegraverne at protestene var til ingen nytte.
I skikkelig regnavstøtende arbeidsklær, ble de av en godt voksen og kommanderende arbeidsbas, overlatt hver sin spade – før de ble satt til grøftarbeid like bortenfor Dampvaskeriet i den leirete Ladalen.
De andre gubbene langs det flomstore bekkefaret, var ganske karravolige av seg og forkynte uten noen form for sjenanse – og også ganske høylydt - sine formeninger om nykomlingenes arbeidskvaliteter langs Labekkens leirete bredder, noe som fikk Mathias og Guttorm til å gi mangt ett hissig svar på tiltale, ved de fleste av matpausene inne på arbeidsbrakka.
Nykomlingene Mathias og Guttorm ble av de andre gubbene godtatt som far og sønn, men som arbeidsfolk ble de gjerne ledd av, særlig på grunn av begges store behov for ett høyst ettertraktet "fem minutt" eller to – de gangene leirsuppa ble for motvillig å samarbeide med.
Kveldenes kvilestunder i hjemmet nede på Reina, kunne ofte bli til litt for ampre stunder, noe slitet og arbeidsdagenes vantrivsel sammen med de andre i gjengen fikk skylda for.
-Kom arbeidsløst å træng dæ inn – her ska du motstand finne-
Mathias prøvde seg på morsomheter oppe i all disse utrivelige kveldsstundene, slike kveldsbegivenheter som både Edna og Lovisa på en eller annen oppløftende måte forsøkte å få roet dem ned på.
Det skulle bli Guttorm som var den som gikk på en sprekk – da han etter en brysom arbeidsdag ga blaffen og havnet ute på livet, blant de festlige utelivsgutan i det høye gresset under Bybrua.
Han ble tatt imot som en svært savnet svirebror, som etter en del slurker med dobbeltrensa ble meddelsom nok - og såpass talafør - at han la ut i det vide og brede om de helvetes arbeidsforholdene i leirsupa inne i Ladal`n.
-Æ gidde itj nå mer – skål folkens - .
Det var fader Mahias som ut på kveldinga, kom frem til hvor den bortkomne sønnen måtte ha tatt veien. Han tok trikken utover til Torget og uten flere funderinger, gikk han straka vegen bortover til de gamle kompisenes fylleorgier i grasbakken under Bybrua.
Det ble ikke nødvendig med mer enn ett par overtalelser, før også Mathias ble med på festlighetene - som ikke tok sin slutt, før Guttorm og par andre uteliggende svirebrødre – til stort leven - så absolutt skulle ha seg en dukkert nede i elva.
Uten å være klar over at de ble besiktiget av ett par patruljerende poliser oppe fra denne historiske velkjente brua med de lykkestående portalene.
Den rekvirerte Svarte Marja sørget - til store protester - å få Guttorm og Mathias transportert til og innlosjert borte i fyllearresten, før de morran etter - i hver sine sørgelige, kroppslige tilstander – ble fraktet innover til vesleheimen der inne på Reina.
Etter adskillig mange reprimander av de to fruentimrene, ble de etter hvert - og til store protester - ikledd den vanlige arbeidshabitten, medsendt hver sin matpakke og beordret bortover til Ladalens leirete bakkeskråninger, der de svært fyllesjuke og styggduftende, ble satt i grøftearbeid ved den ganske djupe og leirete dammen rett bortenfor arbeidsbrakka.
Det gikk som de hadde fryktet. Det tok ikke lange stunda – før de fikk øye på en sosialt interessert og uniformert Frelsesarmèsoldat, som hadde tatt oppstilling borte ved inngangsdøra til brakka – hvorfra de høylydt ble ropt inn til en ganske refsende prat om deres siste festlige utskeielser.
-Æ har mine informasjona - mæn kor æ har dæm fra ska værra usagt, for akkurat det har dokker itjnåkka med -.
Ragna var som alltid ganske snakkesalig, men ut over det svært lite konkret meddelsom.
Arbeidskameratenes ondskapsfulle latter bortover i Ladal`n ble ganske hørbar, da de tre passerte denne leirdammen og Frelsesuniformerte Ragna sklei uti med begge beina, der hun ropende ble liggende å kave ett stykke utenfor dammens skrå og glatte bredder.
Det var ungdommelige Guttorm som vasset uti og fikk den kvinnelige Soldaten Ragna på land og tilbake til arbeidsbrakka. Der klarte hun i alenerom å få vridd uniformen såpass tørr, slik at hun ved arbeidsbasens velvillighet, kunne bli plassert i hans nedslitte kjøretøys fremste bilsete, før hun i svært leirete og fuktige tilstander ble skysset utover til boligen i Sandgata.
Resten av Ladalens arbeidsgjeng hadde for lengst - ad omveier - klart å gjøre seg kjent med grunnen til at denne uniformerte Frelsessoldaten oppsøkte de to Reinakarene – og det til og med på arbeidsplassen deres. For på grunn av fylleriet og det deretter fraværet fra jobben, var det ikke til å misforstå at besøket hadde noe med dette å gjøre.
Av arbeidsbasen fikk de begge sine påpakninger – med trusler om å bli oppsagt fra jobbene, hvis noe liknende kom til å skje igjen.
Selv om de selv kom til å mene at det ikke var av det aller mest idylliske som kom til å skje med dem, så godtok de det meste - og holdt som regel kjeft, når de nå ble holdt mest mulig fast i tømmene, av kvinnfolkan i hjemmet nede på Reina.
-Vi vil itj ha nå mer slinger i valsen -.
Unge Edna ordla seg som alltid kort, men bestemt – og denne gangen på vegne av både henne selv og Lovisa.
-Herre drekkerian dine vil æ itj ha nåkka mer av. Næste gang det skjer, fløtte æ oppover te Forseliussan oppå Høylainnet -.
Det var på en litt sen ettermiddag det voldsomme skjedde. Mathias og Guttorm var på jobb i samme arbeidslaget i leirhølan like bortenfor Dampvaskeriet nederst i Ladal`n.
Raset startet med at husene lengst øverst i bakkehellingene begynte å røre på seg – og ganske snart kom de sklidende med leirmassene nedover dalen. På veien nedover tok leira med seg flere tyskerbrakker og alle de gamle og høyvokste trærne, før massene la seg til ro lengst ned på flata, etter å ha tatt med seg både flere av arbeidsfolkene og det meste av det som var gjort får å skulle få Labekken under jordoverflaten.
Alle de snarlig ankomne rednings mannskapene klarte ganske snart å få rede på hvem som var savnet i dette sørgelige Ladalsraset. Fire tyske soldater ble funnet som omkommet og det samme ble to av de norske gravearbeiderne.
Den ene av dem viste seg å være Guttorm og som gammelfader Mathias - tross sin store sorg - klarte å være med på å grave frem fra leirmassene.
Både Edna, Lovisa og Ragna søkte sammen i sorgen nede på Reina.
Det ble begravelse og med alt oppstyret som det skapte.
Dagen etter tok en usett Mathias på seg gammeljakka, var innom arbeidsbrakka og sa ifra at han slutta i jobben – før han etterpå dro strake veien til "Fordervelsens Hus" bortpå Torget, der han handla inn drikkvara for det som enda var igjen av det han hadde fått utbetalt på siste ukas lønningsdag.
Etterpå var han innom gammelkompisene på uteplassen under Bybrua, før han litt vinglete i ganglaget kom seg innom kolonialen inne i Strandveien. Der var han storslagen og kjøpte inn ei hel spekepølse, før han la turen innover til arbeidsbrakka hans Rottenikken i søppeldyngan inne på Nyhavnas strender.
De medbrakte billige polvarene, fikk både Rottenikken og svirebror Mathias i såpass godlage, at de glemte det meste av dagens problemer. Enda bedre ble det, da Rottenikken kom i såpass spandable tilstander, at han fra gjemmestedet ute i rotbua si, klarte å finne både ett par halve ølflasker og en ganske stor blikkdunk med dårlig heimert.
Den vakre sommerkvelden ble til natt, der enkelte aftenspaserende lamonittere lot seg merke av høye røster og ellevill fellessang, fra arbeidsbrakka helt inne ved Lahammern`s nederste bergvegger.
De aller mest nysgjerrige av de forbispaserende, ble slettes ikke alt for overrasket, da de fikk bivåne at to godt fulle krabater hadde kommet seg nedover til sjøkanten – der de kledde seg naken, vasset utover den langgrunne fjæra – og dukket under der det omsider ble djupt nok vann til slike utskeielser.
Frelsertuniformerte og alltid påpasselige Ragna, hadde ved besøket inne på Reina, regnet med at Mathias var ute på livet og muligens hadde lagt turen innover til Rottenikkens brakkeresidens inne på Nyhavna.
Allerede borte ved kaia, kunne Ragna se en flokk nysgjerrige som hadde samlet seg oppe på søppelhaugskråningen like ved arbeidsbrakka – og da hun kom nærmere, kunne også hun høre det skrålende levenet fra de to badende fyllikene.
-Kom dokker te lands – og det tvært !! -
Ragna ropte i fullt sinne utover mot de to - og truet med at både drukningsdød kunne skje - og at mulighetene når som helst var til stede for ett snarlig politioppmøte.
Det var da hun så at hodet til den langhårede Mathias forsvant under sjøen, at Ragna kom seg nedover søppelhaugen, vrengte av seg Armèjakka og Frelserthatten, kom seg ut i sjøen og la på svøm bort til stedet der hun fortsatt så at Rottenikken dreiv og kavet. Temmelig oppjaget og nedslitt, måtte hun ha sett at Mathias ei kort stund var ved overflaten, før hun gjentagne ganger ropte om hjelp til folkene som sto oppe på grusveien ved arbeidsbrakka. Et par unge karer vrengte av seg ytterklærne før de la på svøm utover dit de sist hadde sett Ragna.
De klarte å få både Mathias og Rottenikken inn på grunt vann, men måtte bare konstatere at Ragna ikke lenger var å se ute på den blikkstille fjorden.
De ankomne polisene fikk de to så alt for fuktige krabatene inn i Svart-Marja og etter at de to bergende ungdommene også hadde fått Ragna til lands, konstaterte den tilkalte legen at hun var avgått ved drukningsdøden – og hun ble kjørt bort i ambulansen.
Det ble fyllearrestens ansvarlige, som forkynte tragedien for de to fyllesjuke arrestantene, da de på tidlige morran ble sluppet ut fra overnattingen oppe i Hornemannsgården.
Rottenikken var nå i den fyllesjuke tilstanden at han enten trengte påfyll, eller måtte komme seg oppi sengbenken i arbeidsbrakka si inne på Nyhavna.
Mathias var i samme tilstand - og vurderte utfallet av dagens nærmeste timer - sammen med svirebror Rottenikken på en benk borte i Frukirkparken.
Fristelsene var store for at de kunne slå seg sammen, men etter noen spekulerende stunder borte i parken, kom Mathias omsider frem til at han burde krype til korset og korre seg innover til hu Lovisa i litjhuset inne på Reina – for på en mest mulig folkelig måte å kunne bearbeide sorgarbeidet etter Ragnas drukningsdød seinkvelden før.
Mottagelsen i gangdøra hennes Lovisa ble av en både refsende og kommanderende karakter, da han umiddelbart ble henvist til sengplassen i rommet borte i stallhuset.
-Æ ønske itj nå færsk bakruslokt innom mine fire vægga.- No kainn du legga der heilt allein å både sørg over a Ragna og alt det hu gjor for dæ mens a enda va i levvandes live -.
Lovisa hadde aldri vært langsint – og allerede på tidlige morrasstund den samme dagen som Ragnas begravelse skulle finne sted, tok hun seg en forsonende visitt bortover til stallrommet - med både en kaffeskvett og en del nysmurte brødskiva med brunost.
Hun hadde både perset opp svartbuksa hans, vasket og strøket skjorta, stoppa svartstrømpan og pussa skoan. Den gamle barberhøvelen, vaskevannsfatet og hennes eget såpestykke ble plassert på kommoden like ved utslagsvasken.
-No spise du opp brødskivan før du stelle dæ skikkelig og får på dæ klærn. Vi ska næmlig i begravels -.
Kapellet var nesten fullsatt - svært mange uniformerte soldater av begge kjønn fra Frelsesarmeen. Til Mathias sin store forundring - hadde også ganske mange av gutta fra gatemiljøet, møtt opp for å ta avskjed med en populær Frelsesarmès sosialt hjelpende feltarbeider.
Rottenikken fant seg en plass på den bakerste benkeraden, ikke langt bortenfor Lovisa og Mathias.
Etter at Ragnakista var senket i jorden borte på kirkegården, fikk Mathias ett vennskapelig klapp på skulderen av en frelsesoffiser.
-Vil gjerne få en prat med deg på kontoret -.
-Da vart herre da`n ødelagt –
kommenterte Mathias til Lovisa, da de var på vei hjemover til Reina.
-Fyr`n så da både bli og hyggelig ut -.
Lovisa prøvde seg og lot seg ganske lett overtale til å slå følge til avtalt tid, borte på Frelsertkontoret oppe i Prinsensgata.
Mathias fikk ikke så mange muligheter for å takke nei til forslaget om at han allerede dagen etter, kunne la seg bli påkledd en armèuniform – for etterpå å overta litt av Ragnas tidligere virke, blant de mange husløse hurragutta i nerbyens gater og streder.
-Du skylde å ivareta minnet hennes Ragna, med at du i ett hvært faill prøve dæ på å fortsætt med det hu dreiv med i levvandes live -.
Lovisa var blitt både myndigere og mere talafør etter de siste utskeielsene hans Mathias – og da han dagen etter kom hjem i frelsertuniformert tilstand, fikk han flytte tilbake til den litt for smale dobbeltsenga inne på hennes alt for trange sovekammers.
Han ble en vandrende gesell blant de sjeldent tørrlagte folka, mennesker som levde sine tragiske og ensomme liv i fattigdom og med alkohol som eneste trøst. Mathias ble heller ikke selv helt fri fra trangen etter tidligere dagers utskeielser med likesinnede kompiser - enten nede i Lusparken, eller under den eldgamle, rødmalte Bybrua.
Det skulle bli gamle Rottenikken som fant den døde Mathias, liggende utenfor døra til arbeidsbrakka oppe på en av søppeldyngene inne på Nyhavna.
Nede i den svarte Frelsesarmèveska, hadde Mathias med seg ei uåpna flaske med Vinmonopolets angstdrepende drikkevarer.
Slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar