ROTTENIKKEN Kap.18

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det var skikkelige regn og vindbyger da Jonas langt over midnatta - skjortelaus og uten sko på beina, sprang oppover de folketomme og smale gatene fra lokalbåtkaia, ikke så langt unna den høye muren rundt det litt beskjedne fengselshuset.

Gammelryggsekken inneholdende genser`n og resandeshatten, var ved hans utspekulerte hjelp havnet nede i sjøen uten alt for mye leven.

Jonas var heldig og kom seg inn i ett ulåst, ubebodd kårhus, der det inne på gangveggen hang endel klesplagg som viste seg å være i sånn noenlunde brukbar stand. Ett nedslitt skopar fikk ny eier sammen med en sekk, en hatt og ei ferdigmontert bambus markstang - velegnet som skalkeskjul overfor nysgjerrige spekulanter, på hans ferd langs de mest mulig ubenytta stiene og hestveiene i utkanten av småbyen.

Det begynte å forekomme ett og annet tegn til morrasliv innom fjøsveggene rundt om i den søvnige bygda. Men allikevel tok han sjansen på en stabburstur, der resultatet ble en brødblings og halvparten av ett alt for saltet fenalår – men akkurat passende oppi den nyanskaffete ryggsekken.

-Det vart itj bare vann og brød, den her gangen, nei -. Han dro på fliren og la veien nordvestover mot ville havet og de smale innlandsfjordene - til steder der han egentlig hørte hjemme, men som han fra nå av ikke kunne vende tilbake til.

Berikelsen føltes stor da han av en jabbsjuk gammelkar, ble overlatt ei halvfull fyrstikkeske som takk for praten.

-Nerrafor brua finn du ett lite, nokka nedslitt, men brukbart krypinn og ei skikkelig bra kulp for å dra fesken. Gammelpramma borti sandhellinga e kanskje brukandes om du treng den -.

Gamlingen gikk på en måte i ett med benken utenfor krambua – litt sprukken, men goddemt og adskillig meddelsom. –Her hi æ alltid sotte siden kjærringa vart nedlagt utafor kvitkjerka som du sjer oppå haugen -.

-Nypresten trøng forræsten kjerkgårdshjølp om du e interessert - meddelte gamlingen etter å ha presentert seg som Benjamen.

Jonas ruslet nedover mot elva og fant krypinnet bak buskaset, nesten nede ved elvebredden. Han fikk fyr på den miserable vedovnen og etter at han hadde fått lufta ut det meste av den sure røyken, tok han seg en strekk borte på benken. Etter tråkket utenfor å dømme, var dette litjhuset ett ubenyttet sted, velegnet for den for lengst offentlig avdøde Jonas. Rømlingen trengte ett best mulig skjult boforhold, uten at det ble alt for mye folkesnakk og formeninger om hvor fremmedkaren bortmed elva egentlig kom fra.

-Tater finns det over alt her i distriktet -. Benjamen bare antydet forholdet - sånn forsiktigvis og som ett medmenneske. Uinteressert og uten å be om å få andre kommentarer - hadde han tatt seg en svipptur nedom brua -  han hadde til og med en knert på innerlomma.

- Har du nåkka å skjul, så hold dæ unna jabbkjærringan på butikken -.

De mest nærgåan budeian godtok overraskende fort på bedehusets onsdags-møter, at det eventyrlige trollet under brua kanskje kunne være sendt dem av høyere makter. Særlig fra den dagen da han som en selvantydet nyomvendt emmisær, også var villig til å stille som from og beskjeden medarbeider borte på kirkegården.

For her kunne han av og til med både ljåen og riva la seg skue blant smijernskors i alle størrelser, saligst mulig i blikket og med lua i handa – i ett hvert fall straks ungpresten innfant seg for en travel værprat.

-Du e sannelig en lur liten dævel - Benjamen var ikke dummere enn at han forsto veien som Jonas hadde valgt for å komme seg over til den rette siden blant bygdefolket. Som en form for påskjønnelse, lot han nykommeren få leie ett rom ute i redskapsbua, etter som det var begynt å bli litt for hustrig inne i husværet nede ved elva.

- Dessuten passe det en kirkens mann å bo mer sobert enn som så-

Den antatt avlidne Jonas Forselius hadde sine intense funderinger om både liv og død, men dem holdt han for seg sjøl.

Den omstridte tateren var gått i sjøen med hele seg - både navn og hvor han var fra var havnet hinsides ved samme anledning.

Fra nu av var han helst navneløs, men når det trengtes med en helt nødvendig presentasjon for øvrigheita eller andre nysgjerrige spekulanter, var han som regel ikke i nøden med stadig nye navn, som han med ett fromt blikk og ganske tvert for Gud og hvermann fikk fortalt hvem den staute nykaren egentlig var og hvor han med løgn kunngjorde hvor han var kommet rekandes fra.               

      

Forts. 

 

    

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

 

 

 

 

 

​​