TERJE BREDE WANGBERG
Nabofolket forkynte mer enn gjerne om hvor fredelig det var blitt i Forseliusgrenda, etter at Jonas hadde lagt ned vandrerstaven for godt.
-Det vart en slutt på aill slæssinga og det samma med både drap og voldtækt, ja -
Elendigheita var blitt verst for Guttorm - han skulle egentlig ha stått som konfirmant til våren.
-Bli itj aktuelt - Han hadde hele tiden merket seg all viraken det var blitt etter oppstyret med faren og holdt seg mye for seg sjøl - borte i redskapsbua eller oppe på kjøkkenet hos mora. –For der hi æ itj bruk for Vårherre -.
Gamlingan Gustav og Olava holdt seg helst for seg sjøl borte i kårstua, mens storsøster Åsta hadde gjort byjente av seg og hadde visst forlova seg med en storslagen gammel kall i førtiåran.
Broder Osvald hadde overtatt Fjordingen etter Jonas og fortsatt som en resandes krabat, etter at han hadde fått tak i seg ei smånett, hendig lita innlandstaus av samme rasen som han selv.
Som overlevende etter bror sin, hadde Osvald vent seg til å ha ørene på vidt gap når han befant seg rekandes borte i nabobygda. Etter at han uforvarendes hadde kommet over Herdis på ett loftsbesøk en lørdagsnatt, var det blitt slutt på utpåkarvisittene, selv om han med den nye madammen kunne finne på å slenge seg med på en reinlender på en eller annen lokalfesten på andre steder i distriktet, men der han selv ikke hørte til.
De lange blikkene fra karfolkene oppant Jeremiasgården hang fremdeles ved Osvald og slekta. Både gromguten Hauk og de to drengan skulte mot dem av hat og med ondskapsfulle blikk. Den overdigre nordlendingen - onnakaren med tilnavnet Småen - var budsendt også for denne sommeren, men hadde takket nei. Det samme som Fridasøstera, hu Endrine. - Ønsker meg ikke tilbake til dette fordervelsens og bortgjemte stedet - etter min søsters bortgang fra dette liv -, var svaret på det rekomanderte brevet bondeguten Hauk hadde sendt henne.
Det som ble verst for Guttorm var da han skjønte at mora, Emilie – som enke etter Jonas - hadde vært på leit ei kort stund og omsider hadde kommet over en mulig beiler, en fyr som var nordant og til og med var fra samme stedet der onnakaren Småen egentlig hørte hjemme. At også utseendet var merkverdig likt, gjorde ikke forholdet til Guttorm noe bedre, men den nye krabaten – en langhåra skjeggis med navnet Lothar, stilte mer enn gjerne opp som en kommende stefar etter Jonas. Nordlendingen hadde drevet ei tid som fesker og altmuligmann oppe på denne kystavkroken, der han hadde tilbrakt guttedagene som en attpåkar.
Guttorm skydde nykaren ved første nevetak. -Slapp som en daufesk -. Mora tryglet gutten om å holde smaus, slik hun brukte å ordlegge seg for ikke å skulle virke for avvisende til noen av de to.
-Med den derre galten trøng du dæ i ett hvert fall ei mytji større seng - Osvald kunne ikke dy seg.
Og sengutvidelse ble det. –Ny tretomms plankbord i boinn -.
Men Lothar var ellers hendig nok og fikk skikk på mangt av det forfallne rundt om på husan. Han hadde med seg egen båt, mye fiskerutstyr og ett storflott gevær til bruk i småviltjakta.
Men heller ikke dèt hjalp til med å bedre på populariteten overfor Guttorm.
Fiendskapet dem imellom ble til en ny jabbsak gardfolk i mellom. –Å overta kjærring og sængplass etter derre grakailln Jonas, kan itj værra bare bare, nei. Hadd sjølin fremdeles vært i live, villa nok drapskailln i`n, ganske radig ha stilt opp med taterkniven -.
Osvald og nyjenta hadde ondt av Guttorm. Han ble gående som en einstøing rundt husveggene - kunne ta seg en svipptur oppover elva med fiskestanga, men holdt seg stort sett i senga oppe på loftsrommet.
Han ble glad da Osvald og Brynhild gjorde plass på hestelasset. Trangt men trygt plassert blant nylagde bøtter, river, kopper og kar i alle størrelser og metervis med gulvmatter - for en sensommers farandes taterturt ett stykke nordover langsmed det ytterste av kysten. Skulle det bli vognplass på nedoverturen, var de blitt spurt av nykomlingen Lothar, om muligheten for å fått med seg noen etterladenskaper på hjemstedet hos mor si.
Det var gjevt å bli gitt kuskansvaret med tømmene bakom gammelgampen til far sin. Guttorm vaks i seg sjøl og fikk mange vink og smil fra sommerkledde småpia, sittende til utstilling oppe på alle melkrampene langs bygdeveiene.
Myggen vart en plage - særlig på kvelden når storteltet var kommet opp og det forelska paret helst trengte teltplassen aleine for sine spesielle fritidsaktiviteter. For da hendte det ikke så reint sjeldent, at unguten fant ut at det var best å fordufte fra den intime badstuvarme teltet og heller satse på ei søvnløs natt - best mulig teppebortgjemt oppe på hestevogna, invadert med tusener av blodtørstig og vel så intime nordlandsmygg som det kunne være hos kåtfolket innerst i teltet eller under en presenning like bortenfor.
Osvald hadde vært på fantetur til samme kyststripa ett par år før og var innom ett par pratsomme gubber, godt plassert på benken ytterst på brygga.
–Vi kjenne meir te`n Småen enn hain Lothar - mammadalten inant Tørrfeskbukta-. Det ble litt humring. – Å no har`n altså omsider fått i sæ kvinnfolk – stakkars menneskj-.
Litjgubben hadde aldri likt å bli kalt Småen av nabofolket og var blitt til en fullstendig bygdeoriginal etter onnaturen litt sørpå sommeren før. Han hadde holdt seg hjemme på bruket sammen med ei tidligere omreisendes gammaltaus på nærmere åtti år, inntil hun plutselig forsvant av egen fri vilje – med halen mellom beina, som naboan med flir og utilslørte grispratantydninger klarte å offentligjøre for feskbåteieran, før de kom seg ivei nordover til storfesket etter skreien.
Bedre offentliggjøring om Småens voldtekt av den godtroende åttiårige tausa - likedan all annen styggdommen som også ellers fantes om litjgubbens meritter – var det ikke mulig å oppdrive. Han ble tatt på fersken, da han bukslaus og med kauk og hektiske nytelser, besteg ei vettskremt kvige øverst fra fjøskrakken i den innerste båsen borte i gammelfjøset – og det på selveste prestegården.
Sognepresten selv ønsket ikke å bli belemret med den slags utskeielser, men kom etter nøye overveielser frem til, at "Menighetsrådets formann burde være den rette til - og for all del med mest mulig forsiktighet, la selveste Lensmannen få kjennskap til både folkesnakket om denne såkalte Småens seksuelle adferd og om vedkommendes andre utsvevende og syndige utskeielser. Videre - og med enda større forsiktighet, la bygdas trofaste kirkegjenger og forståelsesfulle Lensmann, bli gjort kjent med Småens grufulle og kroppslige forbindelser med denne mulige jomfruelige unge kuens smertefulle øyeblikk i sin egen bås. I samme varsomme ordelag, burde Lensmannen bli gjort kjent med den forhåpentligvis smertefulle og voldelige sengeseansen som samme karen hadde hatt med denne kvinnelige åttiåringen."
- Det må være måte på hva en fullstendig oppegående kvinne, med en smertefull opplevelse skal bli nødt til å måtte være med på, for få kjennskap til hva hun har gått glipp av i sine åtti lange, men høyst oppegående år – som eneboende der ute i det avsidesliggende kyststrøket -.
Det lokale menighetsbladet, hadde i samråd med soknepresten inngått en avtale om ett fullstendig skriveforbud – bare om dåp, vielser og normale dødsfall.
Lensmannen – den syndefrie Zakariassen – tok imot Menighetsrådets formann bak nedtrukne rullegardiner og likedan for sikkerhets skyld med en låst kontordør.
Som det sømmet seg en kirkens medarbeider, holdt menighetens alltid noe overarbeidede formann, en andektig og ganske neddempet informasjon: "Slike forhold er ganske forkastelige, som at denne Litjgubben - også kalt Småen, med stor skam skal ha forvoldt både mot ett eller flere kvinnelige menighetsmedlemmer og mot ett vidunderlig og velskapt yngre kreatur - i en fredelig livstilstand i sin egen lille, trygge bås, helt uvitende skulle bli utsatt for voldelige utskeielser fra en storvokst mannsperson – iført fiskerlue med blank skjerm, svarte gummistøvler, men værst av alt helt naken nedentil".
Zakariassen noterte med stor iver. Ved siden av lensmannsstillingen var han også formann for bygdas dyrevernsforening og var etter hans mening den absolutt rette å ta kontakt med - særlig i en sak av en slik karakter og dimensjoner.
Lensmannen mente han burde foreta visse sonderinger ute i terrenget, før han formodentlig kom til å kalle inn den hovedimpliserte krabaten til forhør.
-Jeg trenger naturlig nok først en samtale med den åttiårige gammeltausa, om hun fremdeles er i live. Hennes nye bosted går jeg ut ifra at i hvert fall presten har kjennskap til -.
Rådsformannen fikk på seg alpelua og kalosjene. Den svarte, velbrukte preste- paraplyen som de hadde på deling ble god å få med seg, for det hadde begynt å småregne.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar