ROTTENIKKEN Kap.20

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det ble nabokjærringa til Lothar - som innimellom all den nysgjerrige jabbinga, også tok seg tid til å forklare Osvald om heimhusan til Litjgubben. Det var ett lite og alt for forlengesiden bebodd, rødmalt kårhus borte under en fjellhammer og nesten vegg i vegg med uthuset og ett toseters dasshus rett over sjøkanten. – Lettvint. Rett i sjøen og med ingen tømming av skjitstampan – Osvald syntes det også måtte være påkrevende med to skikkelige romphøl i benken, som han regnet med at digre Småen brukte for å tømme seg for ferskfesken.

De ble buden inn til gamla på surmelks vaffelkak og rød saft fra ei diger mugge. –Fol i dæ, gut -. Osvald vart plassert i den gamle finbenken inne i stua og på en maken til plass i tidligere finrom, der han så mange ganger før, var blitt leska opp med både kromkak, lems og gomme.

Småen var begynt å bli kalt for Litjkar`n - særlig etter fjøsturen. –Skjønne godt koforr-. Osvald sa ikke mer, men dultet gamlemor i sida.

Nabokona Åshild, var ikke sikker på om det var riktig av henne å utlevere nabokarens merittliste til fremmedfolk. –Mæn skitt au – det e itj aill tida æ hi nå`n å snakk med -.

Med stor innforlevelse ordla hun seg i det vide og brede om Småens bruk av  denne litjkaren sin, - om alle de gangene da det kunne by seg anledning til ett aller så lite blikk gjennom ett gardinløst soveromsvindu og ved nødvendig hjelp av en gardsstige – de gangene da det ble for høyt opp til kvistrommet.

Det ble alt raplet om kåtingens voldtekt og forsøk på sengekos med denne åtti-åringen, som fikk Osvald til å bli enda mere nyfiken og opprømt på hva denne originalen hadde drevet med på fritida. –Når nøden e størst ...

Osvald fant det riktig å ta seg lov til å takke for samværet. -Nærmar elendigheita kjæm vi itj -.

Guttorm fikk med seg ei tom skoeske med rester av både gommen, lemsa og surmelksvaffelkaka, fikk lessa på hestelasset med de få Lothar eiendelan og måtte love Åshild å holde kjeft om dette griskaill sladderet. -Æ ønske itj nån utpåkar  - i ett hvert fall itj fra den kanten, nei -.

Det var Osvald som dunket i ytterdøra uten å få kontakt innantifra. Da Brynhild kom seg ned fra lasset, kunne de allerede før hun fikk knakket på, se noen som rørte seg bak ei gardinflik i andreetasjen og at noen var på vei ned innetrappa.

Småen måtte gå sideveis for å komme seg ut på trammen - han var vomstor,  hårlaus på hodepartiet, men dessto mere skjeggrik nedover brøstkassen.

– Ka dokker vil her? -. Basunrøsta var virkningsfull og gjenkjennende for Osvald fra tida borte hos Jeremiasfolket og det lille han kunne erindre fra festlighetene på lokalet i hjembygda.

-Huske du  mæ – Osvald prøvde å få til en samtale.

-Æ huske det æ vil – var svaret fra en usikker skabelon, flakkende i blikket og lett visende at han var skikkelig på gang, med svartkoppen fra noe som måtte være fra en ganske nysatt gjær og sukkersats på en eller annen spritdunken.

Osvald ville ikke gi seg.

-Du huske nok både a Endrine og Frida, derre to tausin fra da du herja som værst som onnakar sammen me`n Hauk for ett år sida, tenke æ -.

-Hold kjæft, har æ sagt, kom dokker herifra litt brennfort, ellers så hente æ`n Zakariassen -.

– Det bli væl helst æ som hente lensmann, meine æ -. Osvald var blitt karravoli og remja ut om både faenskap, død og fordervelse, såfremt han ikke fikk sannheten ut av Litjkaren.

Guttorm søkte skjul sammen med Brynhild oppe på hestlasset – de forsøkte å holde gampen i ro med tømmene.

Osvald gikk hardhendt til verks, treiv tak i den digre fyren, fikk kjørt den digre kroppen inn gjennom ei åpen uthusdør og rett opp i en svær trestamp.

Her ble kadaveret sittende fastlåst – uten mulighet for å komme seg fri ved egen hjelp.

Tatersinnet tok så inderlig tak i Osvald, at Guttorm fant det var best å få både han og den urolige gampen vekk fra gårdsplassen.

Karen i stampen fikk seg en del smådasker både histen og pisten, samtidig som luftrommet over husan svirret med trusler fra de tre oppe på hestevogna, om at han ville bli levendes begravd nedenfor dasshuset, såfremt bare Osvald kunne få tak i en en skikkelig spade og ei brukandes hakke.

Resultatet kom nesten tvert, etter at den digre stakkaren hadde fått en tre-fire iskalde bøtter med reint sjøvann slengt over seg.

-Det va æ som gjor det -.

-Ka gjor du, sa du ? -.

-Æ kvælt hu derre Fridatausa, og voldtok a ætterpå -.

Osvald lot Litjgubben bli sittende i stampen, mens Brynhild og Guttorm hentet lensmann Zakariassen med gampen. Lovens håndhever kom nedover i egen hestedoning – alvorstemt og velkledd i full uniform og med tilhørende handjern i ytterjakka.

    

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

       

 

​​