ROTTENIKKEN Kap.21

TERJE BREDE WANGBERG

 

-Den herre dagen skoill far din ha opplevd, Guttorm -. En strigråtende unggutt ble inderlig trøstet, etter at alt var overstått hos en karravoli Lensmann Zakariassen og arrestanten var tatt hånd om for oppbevaring.

Det eneste som sto i hodene på resandefolket, var å komme seg hjemover, medbringende hoverende meddelelser til opstanasige bygdefolk om hva de hadde medvirket til av oppkonstruerte formeninger, for å få Jonas dømt til livstids straff, men som han selv hadde valgt å sone ved å ta sitt eget liv utenfor kaia borte i småbyen.

Guttorm tødde opp og var enig med Brynhild i at navnet `Fly Forbainna`- som Jonas i sin tid hadde lagt på Gampen, ikke kunne ha passet bedre. Heste-innsatsen var merkbar større dess nærmere hjemtraktene de kom, samtidig som flesteparten av myggen holdt seg på avstand på grunn av alle regn og kulingbygene.

Forseliusgrenda var ikke forberedt på at langturen oppover kysten var kommet til veis ende mye tidligere enn det var antydet. –Gampen e blitt så støl i beinan –forkynte en godlynt Osvald..

Nyheten spredte seg som ild i dette sagnomsuste graset, etter hvert som gard-kjærringan innfant seg til benken på krambua og de like jabbsjuke karan fant frem pipa eller snusdåsa i kroken borte på kaia for den tidligankomne lokalbåten – samtidig som Emil Postkar innfant seg på sin nedslitte sykkel med den etter-slepende, rødmalte pakkevogn, for å hente det lille som var av pakkenelliker og brev, adressert til disse få menneskene ute i det ytterste av det forblåste kyststrøket.

Den godslige postmester Emil, var den eneste som hadde tatt seg råd til å fått anskaffet en flaggstang på billigsalg inne i småbyen, men var ikke sikker på om det var rett å skulle flagge på hel stang til ære for Jonas, eller bare på halvveis til minne om den avdøde stakkaren. Posten sjøl valgte å la stangen forholde seg naken. –Æ tar itj nå sjangsa når det gjeld Forseliusfolket -.

Osvald selte på gampen, tok seg en liten skarp en for hver av føttene og kom seg i farta bortom lensmannskontoret. Modigheten hadde minket på veien oppover brattbakkene mot lensmannsgården, så han rakk bare å ta av seg skjermhua før sjefen kort forkynte; -Lensmannsembetet er allerede offentlig orientert -.

Også denne gangen gikk Osvald baklengs ut kontordøra.

 

Osvald var nok en gang gått tom for sukker og gjær og handelsturen borte hos landhandleren ga bedre resultater enn han syntes tilfelle var inne på det utrivelige rommet hos denne lovlydige krabaten - med lovens lange arm på hver side av den lange kroppen..

-Idag får dokker smør tjukt på lefsa for en gangs skyld og likedan ta fræm både sukkerkoppen og himkokflaska. Hain Jonas – bror min – e i dag blitt tel både ein forbainna og gla engel oppi husværet hos sælveste Vårherre. – Frikjent – etter at dokker, helvetes dritsækka, var med på å få sendt`n te tukthuset og te ein fuktig gravplass -. Osvald var høy i røsta.

Sladderpraten stilnet tvert, etter hvert som sladderkjærringene smekket igjen penveska, trakk blomsterskautet bedre tilrette og forlot krambua temmelig kvikt.

Jabbingen blant mannfolka - som alltid ellers var iherdig konsentrert på benken ved de to spyttebakkene – gikk radig over til det snarlig tilkommende skreifiske utenfor Lofoten. – Du får sætt dæ nedpå, Osvald -.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​