ROTTENIKKEN Kap.13

TERJE BREDE WANGBERG

 

`Det itj`n Gud veit, får`n hør av naboan` - var ett av gammelordan til mor Olava.

Sladderbenken lengst inne i krambua var da heller ikke noe kortere enn den hadde vært hos Nikken på andre sida av fjorden. Alle Jonasmerittan var garantert havna ute blant bygdefolket, i god tid før færingen var kommet til lands og fått en plass i fjæra nedved båtnaustet hans Gustav Forselius.

Det skulle bli Hestmartna på tettstedet i nabobygda, plassen med stor anledning for folk til å kunne treffes til handel, men like mye til en eneste lang fest for de som følte for det.

Det tradisjonelle skillet mellom folket gikk midt i elveleiet. `Normalfolket`på ei side, mens den store tilstrømmingen av taterfolk med hester, vognstell og stygge telt, hadde å holde seg langsmed storsletta på den andre sida av elva, hvor de rigget seg til med bord og benker - for salg av sjøllagd kjøkkenutstyr, møbler og klesplagg og med gratisservering av kaffe og spisskjeks - alt akkompagnert av gladlynte spellmenn på trekkspill, munnspill eller fele. Når den ene musikanten kunne falle fra på grunn av fyll eller slagsmål, tok nestemann over.

–Ittno knussel med turnusordningen her i gården – så lenge det e fludium nok på dunken -.

Hestfolket bar preg av sindighet og ro - men i løpet av faglige besiktigelser av tenner og hover på gampene, kunne det rett som det var komme til noe irritabel og høyrøstet stemmebruk, med uforvarendes sikling og spytting av den nytillagte skråtobakken. Men etter ett par drammer kunne handelen gjerne avsluttes med skikkelig handhelsing, etterfulgt av en vennskapelige dask på ryggtavla.

Livet inne i heststallan bar svært mye preg av saklige vurderinger og alvorlige prutinger mellom hestkaill og kjøper, samtidig som guttonger i alle størrelser hele tiden var i fullt firsprang mellom folk og hest for foring, vannbæring og strigling når de ble bedt om det. Myntverdien og arbeidsmengden for de elleville guttene steg noenlunde samtidig med at himkoken enda var på oppadgående virkning med frilynte sprell kaillan i mellom. Nedturene kunne skje raskere enn ventet og endte ofte med at noen trengte gratishjelp for å komme seg til ei kvilestund en eller anne plassen nede i høyet.

Oftest var det taterungan fra andre siden av elva som fikk skylda for at pæng-pungan kunne bli søkk borte – hvis ikke det antatt tyveriet var blitt oppdaget, før etter at en eller annen av de festlige krabatene omsider hadde kommet seg til hektene igjen - enten etter besøket nede i ei høysåte, eller oppe på seng-kammerset hos ei hestegal, kos og pengeglad lita taus, som holdt til på en en eller annen gården tett inntil selve martnasplassen..

-Hælvetes taterunga! -. Skyldspørsmålet var helt udiskutabelt.

 

Jonas var tilbudt et avdragsfritt lån fra far Gustav for at han skulle kunne skaffe seg egen hest og vogn. -Sjøen og pelken vil itj bli nokk for dæ, no når du har skaffa dæ både kjærring og onge -. Mere var det ikke å si om den saken.

Gustav og Jonas hadde valgt seg ut en brukandes Fjording, hvor de av en grei salgsbonde kunne få med både vogn og sæletøy for halve prisen, hvis bare hestehandelen kom istand litt kvikt og helst før drammen hadde begynt å få sin virkning på både handel og vandel. 

Jonas var akkurat igang med å kvitte seg med pengan, da den opstanasige Jeremiasbroren, Hauk hadde kommet seg bort til stalldøra, der han vred ut av seg noen ufordrageligheter, før han etter ett par besøk nede i lommelerka etterfulgt av noe pompøst stemmebruk, for de mest påseila av hestfolket ga tilkjenne at  -Når folk driv med tjyveri som attåtnæring, så bli det jaggu mæ hæst, ja - sjer æ -.

Det var Gustav og ett par andre karfolk som etter mye kjefting, slit og bal, fikk hindret Jonas i å skulle bli medhjelpelig til å få den tredje av Jeremiasbrødrene ned i et seks fot djupt jordhøl. Jonas fikk på plass den ubrukte kniven, men knokan på begge hender trengte stell - de bar tydelig preg av ett viltert bruk.

Jonas ga nyhesten navnet ` Fly Forbainna`.

 

Forts. 

 

  

    

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

​​