FROST I TAKLAMPA

TERJE BREDE WANGBERG

FROST I TAKLAMPA

 

Lang Freda`n

e lang og trist

likedan som året sist:

Morgenstund med kalde fota -

iskald natt med ovn som slokna.

På med boksa, ut på do

myttji snø med vind og sno-.

Gubben kunne ingen se

kanskje hadde han snødd ned:

Såg`n da han med ett fange ved,

krøp mot døra i storm og sne.

Mens moderen fyrte rundt om i grøten,

det drøyp ned fra taket

og rett opp i fløten,

Var også fortvila

når husbonden ikke

fikk snø`n vekk fra bila –

og alt kunna klikke.

 

 

Frosne småfengra gnur i mot ruta,

"Kor e derre Påskesola blitt av" –

Gubben sjøl vil ut å måke,

 "derre ongan bare sutre å bråke"

Moderen bruke Selvbrunskrem -

kainn jo itj værra bleik på vei`n hjæm.

Ingen sjanser her og nå,

tar doble oinnerboksa på -

inntil bil`n e måkka fræm,

så vi kainn vi få kom oss hjæm.

Moder veit og kjenner til

at Langfredag da e TV`n snill:

Verken derre Beat for Beat,

Skårungan eller ainna skjit.

Hjæm trængs ikke ski og truga,

det e varmt og godt i stua.

Straks vi så har drokke te,

klær vi av og lægg oss ned,

kose oss og væl så det.

Syns vi har det varmt og flott og infernalskt godt.

Det er ingenting i verden så stille som sne,

når den sagte gjennom luften daler,

demper dine skritt

tysser, tysser blitt

på de stemmer, som for høylytt taler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​