ROTTENIKKEN Kap.14

​​

TERJE BREDE WANGBERG

 

Han trengte nesten hele vinteren og også mye søskenhjelp, før både mengden og kvaliteten på de sjølproduserte tatervaran, tilsa at Jonas etter mange våkenetter fikk motet seg opp til å lesse på nyvogna bak gampen – klar for sin første egenarrangerte sommerturnè.

Både eldstebror Osvald og Åsta - den yngste av jentene - ble med på lasset etter mye krangling og spetakkel om ledige plasser.

-Du trøng i ett hvert fall ein av oss te å hold dæ mæst mulig i sjakk, etter hvert som anfallan strømme på -.

Åsta mente hun var en kløpper med tillaginga av både saukjøttet, tørrfesken og grislabban. –Så da så -.

Treåringen Guttorm remja i høylydt protest fra de trygge armene til moder Emilie, da fantefølget – med en stolt hattebærende far ved tømman - omsider kom seg i vei nedover bakkan og bortover langflata, før de forsvant innover i granskogen - over fjorden, og østover mot store skokker av jernbanearbeidende rallare – slike heldøgnsslitere av karer med litt løselige papirsedler på baklomma.

De to digre dunkene, begge med påmontert avtappingskran, var fylt til randen av all denne himlaga vidundermedesinen og var blitt hedersplassert midt på hestvogna - nærmest mulig tomgodskassene. Hele ruklet var etter Åstas formening gudskjelov blitt overdådig spesialkamuflert av fabrikanten sjøl, før de endelig kom seg i farta hjemmefra etter mange dikkedarier.

 -Ræsten  av varan oppå lasset e bare skalkeskjul - innrømmet en mer og mer sjølsikker Jonas, etter hvert som de nærmet seg de storslagne innlandstrøkene for treff hos mer og mindre utslitte arbeidsfolk, godt voksne mannfolk i full aktivitet med tunnelarbeid og legging av skinner - skikkelig akkompagnert av dynamittdunder og steinsprut - umiddelbart etter varskoropan om at det var fyr på gang - gjerne samtidig på flere plasser oppover i det steinrike dalføret.

-For ett læven – Åsta var vettaskremt og mente de fikk slå opp teltet adskillig lenger unna enn hva Jonas hadde sett seg ut - i faglig galskap som forhenværende skytebas. –Det bli itj mindre smell og steinsprut, når dråpan begynne å virk -. Jonas og bror Osvald hadde forlengst rukket å smake litt på lagerbeholdningen etter at både telt og hest hadde kommet på plass nærmest mulig stedet der Åsta hadde ønsket det skulle stå..

Det vrimlet av rallarfolk langs hele linja, med kauk og leven, iblandet ett og annet rasende kommandoropet – om akkurat det var til så store hjelp blant de styggslitne arbeidsgubban. Arbeidsbrakkene skiftet stadig plass, etter hvert som arbeidet skred fremover innover trangdalen og etter hvert brattere nordover mot de stadig høyere fjellstrøkene.

-Du får ta for dæ av svartkoppen. Karsken e dæ væl unnt og det e mer der hain kjæm ifra -.

Det ble fader Osvald som den første lørdagskvelden fikk æren av å spandere `en ailler så liten ein`, på en forbirekandes tørst og drittlei sliter, som hevdet at han hørte til i den nærmeste arbeidsbrakka.

Krabaten ble pratsom etter hvert som spriten kom på rette plassen, men både Osvald og Jonas følte seg adskillig mindre taletrengte, da det kom for dagen at fyren opprinnelig kom utant kyststrøket de selv var fra, var i slekt med Jeremiasfolket og satt inne med adskillig kjennskap til det meste som hadde foregått med sine egne folk - både på sæterbesøk, ved fyllefester på lokalet og slike velkjente helgebasketak på flere steder langs fjorden.

-Tre koppa og vækk me`n - Jonas skrinla tanker om handel av både tatervara og fludium. Brennevinet og en intenst munnsjenkarbeidende Jonas, ble etter noen høyst frivillige og skikkelig tilmålte slurker, tildelt æren for at den døddrukne og livløse mannspersonen fra hjembygda, kunne legges på tvers over hesteryggen til fjordingen med godnavnet Fly Forbanna - og etter en kort kjøretur fullstendig frivillig bli etterlatt til seg selv, eller helst en eller annen omsorgsfull arbeidskamerat, på det nederste trinnet av den høye inngangstrappa - foran den forhåpentligvis riktige arbeidsbrakka.

Grytidlig morran etter, møtte en overordentlig bakrusklein, skjelvende og adskillig nedstemt Magnus opp foran teltet, medbringende to digre, skjeggete kompiser, begge stiv i blikket og i samme forfatning.

Beskjedenhet må ha vært ett ukjent begrep blant den fortvilte gjengen, som straks - uten knussel og med vemodig røst -, tryglet herskapet om eventuelle `leggera` fra kvelden før, eller aller helst noe kjøpandes av samme kvaliteten.     

-I nøden drikker Fanden himkok - kviskret Jonas til en skeptisk Åsta, hun smelte til broren i bakhodet med en solid tørrfisk.

Under noen etterfølgende og takknemlig rapelyder, fikk de alle tre uten større problemer i seg hver sin kollekvinter, samtidig som de fikk med seg ei flaske kjøpavare, men bare mot at de samtidig også ble nødt til å handle både bøtter, sleiver og kniver fra den egenfabrikerte varebeholdningen.

Brennevinshandelen var helst beregnet å skulle foregå på luringa med de mest drikkfeldige av arbeidskarene, men den ene dunken var fullstendig tom og den andre mindre enn halvfull allerede ei god stund før solnedgangen og med ett stadig økende `liv i lærvan` i de nærmestliggende arbeidsbrakkene.  

- Det lukte gjær og gammel fyll oppover heile dalføret - var kommentaren fra Lensmannsfolkene, da hele fire uniformerte betjenter jaget vekk arbeidssluskene fra standplass, uten en skvett tilbake i tredunken på lasset.

- Her ska det bli my foille elga utpå natta - Jonas roet sinnet betraktelig ved hjelp av ei godt skjult lommelerke på innerlomma, da de fra hestevogna kunne observere lensmannsfolket kvitte seg med det resterende fludiumet borte i ei godt synlig overrasket blåbærtue.

- Hæls te aill Jeremiassan uti havgapet - Rallaren Magnus ropte til dem fra døråpningen på brakka, bare iført slike lange, kvite underbukser og viftende med ei av brennvinsflaskene i høgre handa.

       

Forts.