ROTTENIKKEN Kap.15

TERJE BREDE WANGBERG

 

De tomme, men fremdeles godt brukandes tretønnene var blitt tatt fra dem.

-Vi får få lag oss ett par av samme gode kvaliteten - sekkert real å oppbevar både gjær og sukker i - Osvald kunne ikke dy seg.

-Ribbet for donkan, men det vart adskillig lætter for gampen å få med sæ lasset - smålo Jonas, fornøyd med det meste fra langturen. Da han viste frem pengebunken fra gjemmestedet blant seletøyet hos hesten, sto jubelen høyt i stalltaket hjemme hos Forseliusfolket.

                                                         - - -

Tida gikk uhorvelig fort. Gromguten Guttorm vaks og det samme gjorde nok en gang rastløsheita hos den rekandes Fante-Jonas.

Det ble omsider til at nyåret og alle de hustrige kystens vinterdager var over. De som fremdeles var brukbar i husken, kunne kanskje minnes fjorårets begiven-heter mellom kamphanene Jonas og Hauk - om storkrangelen og slagsmålet dem imellom inne på hestmartnan - men de fleste normalt tenkende av bygdefolket regnet vel med at også alle de andre kamperingene og fantestrekene Jeremiasbøndene og Forseliusgjengen imellom, måtte være kommet til en slutt og bare blitt til tragiske sladderminner på bedehuset, eller på langbenken blant sladdergjengen borte på krambua.

På Jeremiasgården hadde de vært nødt til å skaffe seg onnehjelp.

Gubben sjøl, odelsguten Hauk, gardkjærringa Ellen og de to drengene ble for lite arbeidskraft, selv om begge de to ferierende, femtenårige byjentene Frida og Endrine, hadde lovt å stille med riva om det skulle bli så `absolutt nødvendig`.

Onnekaren - fra hjemstedet utant kysten - ble kalt Småen, en diger braute av en nordlending i førtiårene, vill i blikket og alltid med blankskjermhua lengst frempå i panna. –Snålingen søv sekkert med den derre lua på sæ. Bærges det som bærges kainn, tom i toppen som han sekkert e -.

Førsteinntrykket jentene imellom, ble til latter og åpenlyse bemerkninger - både om stemmebruket, magestørrelsen og fotarbeidet, når Småen kom vaggende bortover jordet - usjenert og åpenlyst jentetrengende i blikket, hver gang han fikk øye på dem. Han hadde tatt til med å barbere bort det meste av både hakaskjegget og nasahårene. Men barten fikk gro, mest sannsynlig for å skjule restene av de svarte tannstubbene.–Skråtobakken har kanskje gjort grovarbeidet til råttenskapen -. Frida holdt seg langt unna ved langbordet på kjøkkenet, klå-fengrat som det hendte at fyren kunne være når sjølingan var borte. Men han var dårlig til å ordlegge seg.

-Du grynte som en gris og sjer ut som det samme - det hendte Endrine kunne slenge fra seg en eller annen på kanten bemerkningen, men det var helst Frida som ikke kunne dy seg med å utlevere hjemmelagde ufordrageligheter og helst når Småen var minst mottakelig for det.

-Drittonga - gryntet han og veivet med de lange armene - Arbeidsnævva -.

Kalaset på lokalet samlet den samme gjengen rundt karskoppan, men den litt for drikkfeldige trekkspilleren, var til store protester blitt skiftet ut med en utrolig lang og mager kar på flatfele, som trampet takten i golvplankene med ett par digre og upussa beksømsko. - Dårlig erstatningsmusikk - mente to danseglade friskuser – og fikk støttet på plass gammeltrekkspilleren fra det ene bakrommet.

  -Og musikken er ved Brødrene Alkohol - latteren fant seg en noenlunde lett vei gjennom den overvettes tykke tobakksrøyken i det trange lokalet.

Av Forseliusfolket hadde både Osvald og Jonas kommet seg bortover, etter mye småkrangel kvinnfolkan i mellom. – I morra tidlig vil æ sjå dokker levvandes, og begge to med de vanlige brunøyan som dokker av Vårherre e blitt utstyrt med. - Gamlemor Olava innrømmet å ha dårlig erfaring med de to gutongan hennes.

Allerede ved ankomsten til lokalet, hadde Jonas vært bakom dasshuset for noen oppstivere. Men før han følte seg modig nok til en visitt innomhus, merket han seg beglodd fra trappa opp til inngangsdøra av selveste Hauken oppant Jeremiasgården. Han var ifølge med ett par smellvakre ungjenter og en diger, braute av en dreng - iført tjukk, utvaska vadmelsbukse og ei svart blankskjærmhu tredd halveis nedover hodet.

Denne festkvelden var det den storvokste Jeremiaskrabaten iført svarthua, som hadde funnet seg fremvisningsplass oppe på vedkassen. Den tidligere kvite skjorta viste tydelige tegn til adskillige drypp fra snusleppa, ellers ble han i førstningen bare beglodd av de sommerkjolepåkledde benksliteran, før han etter nøye vurdering fant seg en plass utenfor husveggen.

Jonas ble ganske kvikt litt frekkere i farta enn han vanligvis var i edru tilstand og fikk ja til en ungpidans med Frida. Selv om han var ganske slengen i draga, var han som ellers modig nok til ett forsøk på en krevende flattango. Uten at han var helt klar over blikkfanget og hånfliren til flesteparten av kikkeran, fikk han vrikket seg ett par runder bortover gulvet, før tatersjarmøren til stor latter fra ondskapens flertallige danseløver, gikk over ende og tok med seg ei skamfull og neseblødende Frida i det tragiske fallet midt ute på dansegulvet.

Festen var slutt for Jonas. Han sov ut det meste av rusen nede i båtnaustet.    

 

Forts. 

 

 

        

 

 

 

 

 

 

 

      

   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​