ROTTENIKKEN Kap.25

TERJE BREDE WANGBERG

 

Hele fantefølget ble jaget ut av arbeidsbrakkene – de tyske okkupantene trengte husvære og beslagla det som var av skoler og forsamlingshus, etter at de først - og ved velvillig hjelp av norsktysk arbeidsvillig kompaniskap, hadde sørget for solide brakker med køyeplasser nok til adskillige uvelkomne innvandrere, der alle var iført militære klesplagg i noenlunde samme farge.

Jonas hadde for en gangs skyld vært litt forutseende fornuftig og hadde fått seg husly hos ei barnløs, ungdommelig enke i femtiårene - med ett lite seng-kammers ledig, der det var muligheter for avslapping og likedan litt fredsommelig søvn de gangene han hadde behov for det.

Han fikk med seg ryggsekken, nedilagt det aller nødvendigste - inkludert en pistol som han hadde byttet til seg mot Krageren. Ved hjelp av sykkelen kom han seg bortover til det lille skogshuset - usjenert beliggende ett godt stykke unna selve gårdsveien oppover mot hovedhuset.

Inga hadde en rosa Pelargonia i hver av vinduspostene, som jevnlig trengte vatning. Til store protester, tok hun seg også av det daglig kroppslige stellet av den lange gromguten, ved hjelp av krigstidens B-Såpe og en alt for stivbustet skrubbkost. -Ittnå knussel - opp i stampen me dæ -.

De kunne se innover mot grensefjellene, som også på sommerstid var dandert med en og annen snøflekken. Ingas slektsforhold inne i grensetraktene, gjorde Jonas til en noenlunde arbeidsvillig skogsarbeider. De trauste arbeidskompisene sendte gode blikk til denne hestevante karen - en likandes fyr, som også hadde kjeften på rette plassen når det trengtes.

Skogskoiene var til for å tørke arbeidsklær i og likedan stedet der køya var plassert til fri benyttelse, når utslitte folk trengte en dupp for å kunne klare den neste økta. Mat hadde de mye av, for sliteran krevde skikkelig med både himbakakak, gosmør og sterkt brennevin. De vaska seg i elvekulpen når skiten ble alt for visandes og benyttet samtidig anledningen til å skylle gebisset før helga. Dasshuset var behendig plassert, så med Bygdebladet og Alle Kvinner til nødvendig tørkebruk, var alt i orden.

Inga holdt Pelargonien velstelt gjennom hele uka, for koiene var ikke lenger unna enn at Jonas hadde helgeskyss nedover med en av gampene til bestekompisen. Når de kom ned i bygda hendte det at bryske vaktsoldater lurte på hva de fordrev tiden med der oppe i høyfjellet. -Arbeiten – forkynte Jonas, holdt opp øksa og pekte oppover mot grensa. – Die freude komt zulets -

– Gut, gut – kom det fra tyskeren. -Sehr gut – svarte en fiendtlig Jonas før han fikk gampen i farta.

Kompis Mattias hadde spent en presenning over hestevogna, da de på søndagskvelden belaget seg for oppoverturen. Det var først da de hadde passert Storvatnet at de fikk øye på en tysk kontrollpost i veikanten.

–Samme gjengen som igår – Jonas vinket med øksa, og fikk en freundlich hilsen tilbake fra samme soldaten som sist.

-Slike sjansa tar vi itj fleire ganga - Jonas ble storligen forbandet da en fortumlet og tydelig forskremt mannsperson kom krypende frem fra skjulestedet under vognpresenningen.

– Kunne ikke gjørra det annerledes. Bygdekaren har vært på rømmen oppå loftsrommet te bedehuset neri bygda i flere uker -.

Mattias måtte innrømme at det ikke var første gangen disse skogsarbeiderene hadde sørget for å få flyktninger over grensen.

-Enten e du med oss, eller så e du imot oss og da får du ta konsekvensan av det. Vælge du nazisida må vi få dæ bort på ein eller anna måten -.

Jonas forsto alvoret fra hver eneste en av arbeidskameratene når de var samlet ved kveldsbordet inne i koia.

Det ble grenselosene Mattias og Jonas som fikk ansvaret med å få nykomlingen over grensa, langs en halvmils skogsti i ett ulendt og kupert terreng.

Jonas takket de seks skogskaran for tilliten.

 

Forts. 

 

  

                   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

      

​​