24.kap.
Den germanske krigsmakten hadde slått seg til for godt og trivdes visstnok med det – noe folk snart fant ut på alle krambubenkene ute blant de trauste kystfolkene.
-Å her te lands slapp dem te uten at det nesten itj vart løsna ett einaste skudd – Guttorm var kommet såpass til års, at han gjerne hadde egne formeninger om både liv og levned, de gangene han kom opp i heftige diskusjoner med farbror Osvald.
–Det kom itj nå beskjed om å still opp med børsa - øvrigheita kjent sekkert itj nokka te at det åsså bor folk så langt ut mot havgapet -.
Tjueåringen så seg daglig irritert på soldatflokkene som dro gegen Engeland, langs bygdeveien like overfor Forseliushusan.
Alle de grønnmalte soldatbrakkene på storjordet bortom låven hos Jeremiasfolket, var med på å gjøre den fredsommelige bygda til et hektisk rotthøl med kauking og all slags leven fra uniformerte krabater, soldater som gjerne bar hjelm på hauet og ett gevær over skuldra.
–Drittsekka – sa unggutan, mens jentene dånte og lot seg beundre av fiendens mest pågående kjekkasser.
-Fytterakkern-. De mest sjalue av de yngste karfolkan, spytta kjekt ut skråtobakklysene i retning gammelkjæresten - når det var en grunn for det og sjansen bød seg til å gjøre seg mest mulig bemerket blant kompiser og de aller trofaste bygdejentene.
-Tausin bli no væl snart lei av alt maset fra derre sjarmøran -. Gammelkaran pussa sjåglasan, tenkte sitt - og ga blaffen.
-Vi får vædd om når den førsta av dæm kjæm på tjukken -. Osvald var frempå med`n Lothar og han gammel Gustav.
Med et svært troppetransportskip, hadde fienden brakt tillands en skokk med stakkarslige russiske krigsfanger, utsultede og tildels skadde frontsoldater, som det viste seg skulle være med å bygge vei nordover høyfjellet. Flere brakker ble reist og gjerdet inn - denne gangen like i nærheten av gammelveien og bare ett par hundrede meter fra Forseliushusan.
Flere russerfanger skulle det komme etter at selve leiren ble utvidet med nye brakker og ett enda høyere plankegjerde, med piggtråd helt øverst og ett bevæpnet vakttårn borte på appellplassen midt inne blant fangebrakkene.
Guttorm var den første som fikk øye på den russiske fangen som hang i galgen like innenfor porten, til skrekk og advarsel for resten av stakkarene, om det skulle være flere som hadde tenkt å rømme.
Både tidlig på morran og sent til kvelds subbet det strengt bevoktede og nedslitte veiarbeidere på kjerreveiene forbi gårdshus med redde, leikende smårollinger. Enkelte av bygdefolket holdt seg borte ved husveggene, mens nysgjerrige, men like vettskremte gardsfolk, holdt seg mest mulig skjult bak blomstrete gardiner, innom små, kittmanglende og utette kjøkken- og stueglas.
Osvald hadde for en gangs skyld vært ute på en alenetur og dorget etter seien. For ikke å få robåten regnfull over natta, hadde han kvelvet båten lengst mulig opp i fjæresteinene, før han omsider kom seg innomhus i det hustrige været.
Det var Guttorm som trengte båt tidlig på morran dagen etter og som straks merket at noen hadde krøpet inn under færingen for å holde seg skjult. Han kom seg litt skjult bortover til båten og prøvde å roe ned en vettskremt russerfange, før han fikk tak i Osvald slik at de to sammen kunne få fangen i sikkerhet på en eller annen plassen. Bare kort tid etter at russeren var plassert på ett noenlunde tørt sted bakerst i gjødselskjelleren, gikk alarmen oppe i fangeleiren og tyske vaktsoldater sprang på leit rundt om i den nærmeste bebyggelsen, før de også utvidet søket oppover i de nærmeste åskantene.
I kårstua hos Gustav og Olava hadde de holdt senga lenger enn vanlig og hadde ikke kjennskap til noe som helst. Lothar var i fjellet, mens Emilie og Åshild heldigvis ikke kunne ett ord utenlandsk. Gustav hadde gjort seg sengeliggende, derfor forlangte den ledende tyske offiseren, at den tungnemme og hørselssvekkede Osvald so schnell wie møglich bare hadde å komme seg i buksa, for å ledsage soldatene på leit ute i fjøset, på låven og nede i båtnaustet.
De var ikke kommet seg lenger enn opp til grinda, før den kommanderende kjekkasen - iført flatskjermet hodepryd og ballongbukser – plutselig kom frem til at han ville ha garanti for at det ikke kunne forefinne seg noen rømling under båten nede i fjæresteinene.
–Kyss mæ langsomt innst inni rævhølet -. Osvald var snar til å lukke grinddøra da sistemann hadde forduftet bortover til naboen.
Unggutten Vladimir Aleksandrovitsj ble ikledd vadmelsbukse, skikkelig hjem-strikka genser og ett par gamle beksømsko, etter at han først hadde fått seg seng oppe på kvistrommet - med en borttagbar stige og ei lita takluke som eneste adkomstvei for mat og drikke.
-Tavaritsj – Kamerat.
Kunnskapene til Guttorm var gode å ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar