ROTTENIKKEN Kap.23

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det er nok best slik, Jonas.

Dagnys avskjedstårer ble opptakten til en ny tatertilværelse for Jonas, han hadde helt gratis fått seg en gammal sykkel av Benjamen og kom seg i farta nedover prestegårdsbakken, etter ett forsiktig handvink og ett lite skjeggsmil til ei alvorlig prestekone oppe på gårdstrappa.

Jonas var kommet seg i siget oppe på denne tungtråkkede sykkelen med ballongdekk, etter lang tids skjult tilværelse som en hederlig kirkens tjener. Han følte seg fremdeles som den livstidsfangen han egentlig fremdeles var, til tross for det selvregisserte drukningsnummeret som det bare var han som kjente til: Isenesatt slik at liket for all ettertid skulle havne som næringsrik føde i flerfoldige fiskemager, for til slutt – som ved en skikkelig teatralsk finale, å kunne havne på en vakkert utført porselens tallerken, velpresentert på mange håndskrevne spisekart, som Skrei,Lever og Rogn og overdådig servert av selveste Hovmesteren på Fiskerestauranten Naustloftet, selvsagt akkompagnert av himmelsk vakker klavermusikk ved stedets velkledde hyggepianist og med en halv flaske kostbar Aquevitt både før og etter det overdådige måltidet.

Jonas levde livet på ett sykkelsete - i sol, tordenskrall og forfriskende regnskyll langsetter svingete kjerreveier, nedlesset med både glade og sorgtunge fantasier. Men også med spekulasjoner om livets mangfoldige videreverdigheter, slik  det sømmet seg en ensom farendes fant langs fredelige men hullete bygdeveier.     

Når alenetilværelsen kunne herje som verst, hendte det han måtte ta seg selv i å snakke alt for høyt med seg sjøl, noe som gjerne resulterte i bekymringsfulle blikk fra hoderistende bygdefolk – reddsomme, men noenlunde trygt plassert i veikantene, på grunn av farten og det ville blikket fra en forbifarende skjeggis, utstyrt med en kullsvart, flagrende hårmanke bak rattet på en gammel tohjuling.

Storbønder var vant til omstreifere som tigget om en matbit, men Jonas var fra gamle dager godt kjent med at småkårsfolket som regel var noen adskillig enklere sjeler, om han bare tedde seg på rette måten etter å ha tråkket seg inn på tunet til småbruket.

Enslige gardkjerringer var oftest glad for en kaffeprat ved kjøkkenbordet, lemskjærringa som Jonas kalte dem. Praten sto vanligvis så høyt at det kunne dugge for vindusglaset, om kaffen ble holdt varm borte på svartkomfyren.

Jonas tok seg gjerne tid til litt vedklyving. Slik karhjelp gjorde alltid sin gagn om han kom til å trengte ei seng å karre seg nedpå for natta. Aleneboende ungmøer var det få av og andre steder var husene gjerne fylt av unger rundt ett misfornøyd, søvnløst fruentimmer – så lenge gubben midlertidig var borte på fiske, eller dratt sin vei for godt.

Men det hendte jo at han nattaover oppe på loftet, om ikke ungelevenet var alt for storslagent på seinkvelden.

Øde skogstrekninger ble langdryge, men han kom mere i godlynnet på stedet der byggingen av jernbanen fremdeles hadde etterladenskaper av noen arbeids-brakker, der noen taterfamilier hadde tatt seg ulovlig til rette med husvære.

Uten alt for store overtalelsesvansker fikk han seg sengeplass inne i brakka hos ett frimodig resandespar.

Det var langt nedover til bygdas tettsted med både landhandleri, prest og lensmann. I tatergrenda var det tre hester som var til hjelp de gangene det var behov for en matbit eller noen drikkevarer.

Som beviselig kvalifisert hestekar, ble Jonas snart regnet med som en av de stødigste i taterflokken. Han var begynt å få ett og annet gråhåret og var litt traustere i ganglaget, men fremdeles kvikk nok på lørdagskveldenes dansegulv om bare kvinnfolkan var av det riktig frigjorte slaget.

Han hadde vendt seg til å måtte være alene med tankene om gamle dagers urett-ferdigheter, beskyldninger fra ondskapsfulle folk om forhold som han ikke skulle ha vært den rette til å blitt stilt til ansvar for.

Jonas ble etter hvert omgjort til en innesluttet original, som for det meste holdt seg for seg sjøl – uten den helt store livsgnisten sammen med alle de andre kvikkisene i fantefølget. Men det hendte han tødde opp når ildevannet tok overhånd oppe i topplokket, noe som resulterte i at han kunne bli litt for slengen i draga. Knyttnevebruket hadde opphørt hvis bare ikke behovet var til stede, men han tok fremdeles kjeften til hjelp, de gangene det hang alt for ondskapsfulle ufordrageligheter i lufta. Taterkniven hang på sin plass i sliren for syns skyld og taterhatten og dette halstørkledet skapte respekt blant folk også der han fra guttedagene egentlig hørte hjemme.

Vidløftige tyske krigsmenn hadde begynt å røre på seg nede i storlandene, men storbøndene på landsbygdene lot seg ikke merke med ulumskhetene og smurte slåmaskinen og dro slipesteinen for hverandre – slik de alltid hadde gjort.

Jonas hadde på en auksjon skaffet seg en Krag-Jørgensen, som han på luringen holdt skjult under sengbenken inne på brakka. –Kæm veit kor haren hoppe -. Kunne han si når en og annen tatergubben ble for nysgjerrig.

 

Forts. 

 

 

   

 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​