ROTTENIKKEN Kap.22

TERJE BREDE WANGBERG

 

Jonas godtok etter hvert tilbakevendelsen til livet, hos godlynte, enkle mennesker, i et avsidesliggende innlandets kirkemiljø.

Han innså nødvendigheten av å måtte `tute med de ulvan som fantes`, for å berge både kropp og sjel fra å bli gjenkjent som en straffedømt `Fant` - på rømmen fra ett fremtidig langt liv bak fengslenes alt for høye murer.

Han anla langskjegg og velpleid hårmanke og ble av håpefulle, godt voksne bedehusjenter fortalt om likheten med selveste Vårherre på vei oppover Via Dolorosa, til endestasjonen oppe på Golgata – de gangene Jonas selv gjerne lot seg åpenbare når han egentlig slet seg oppover kirkebakken før søndagenes høymesse ved ellevetiden.

Det var ungpresten som fikk han til å takke ja til forslaget om å leie det lille rommet borte i uthuset, på gressplena og vegg i vegg med det kvitmalte hovedhuset på prestegården. Gamle Benjamin var enig med både den unge prestefrua og sjølingen, om at boforholdet i den fattigslige redskapsbua hos en syndig stakkar, ikke kunne være attraktivt nok for en kirkens tjener.

Jonas viste seg å skulle bli en av Prestegårdens og det nærliggende kirkehusets mest trofaste medhjelpere. De frivillige gamlingene, som i årevis hadde sett frem til å bli avløst som graver eller klokker, tok til å morkne både i husken og i ganglaget og takket på det hjerteligste Høyere Makter for at de omsider hadde fått nedoversendt en ny disippel – velegnet til alle kirkelige formål.

Det hendte at den unge prestefrua Dagny av sin ektemake Ellert - etter søndagens gudstjeneste, var gitt tillatelse til å innhente den sjarmerende kirketjener Jonas som potetskreller ved grovbenken ute på kjøkkenet – om hun nødvendigvis måtte trenge det.

Som takk for hjelpen, hendte det at lille Dagny kunne by på en varm tallerken `bettasup` - som hun selv kunne finne på å bringe bortover til litjhuset hans Jonas.

-Du er overhodet ikke til bryderi, Jonas -.

Det vidunderlige skjedde midt på dagen, til samme tid som Geistligheten selv var innkalt til ett storslagent planleggingsmøte - Gudsjelov noe vederstyggelig langt unna godsenga inst i kroken hjemme i litjhuset til denne Herrens utvalgte kirketjener Jonas.

-Må himmelens engler værra med oss, Dagny -.

Hun kom seg usett bortover til Prestehuset, men det nærmet seg bare midnatta før hun igjen var tilbake til en opprømt Jonas i hans egenhendige nyoppredde sengebenk.

Jonas måtte ta igjen det aller meste av det forsømte, men ellers sto alt til livs da presten Ellert den langveisfarne, kom seg tilbake fra sin himmelfart ett par dager senere.

Dagny var forvandlet til å bli til en skinnende, utfordrende mulighet der oppe i virilitetens høyborg. Jonas fikk for seg at hele prestegården besto av uforutsette bedekninger – både blant gris, sau og ku ute i fjøset og de mere tilslørte, men uimotståelige utskeielsene blant to frodige menneskebarn, enten i høyet oppe på låven eller i godsenga borte i det varme kårhuset.

-Du e blitt så rar i ganglaget -. Oppegående Benjamen ga Jonas en dult i sida.

-Æ hi både øya og øra når det trængs. Prestgubben e nok en tørrpinn, mæn det kain værra håp i hengan snør, som det ska stå skrevve ein eller anna plassen -.

-Gud vær meg synder nådig -.

-Ja, du kainn da få sagt det, du Jonas. Men så e det no du som må værra sendt te frua fra himmelen i det herre tilfelle - får bare håp at`n itj angre på det -.

 

Ved kirkekaffen i det storpyntete bedehuset etter gudstjenesten på selveste Alle Helgens Søndagen, passet det den ekstra goddemte sokneprest Ellert å kunne få lov til å si noen ord om fødsel, liv og død i forbindelse med denne helt spesielle Messen.

-Det er med stolthet og glede jeg tar meg lov til å forkynne, at min hustru Dagny plutselig og fullstendig uventet er blitt velsignet med å skulle bli mor. Ja, hva kan ikke skaperen finne på. Fryd dere med meg, kjære menighet -.

Den gravide prestefrua Dagny hadde forlengst funnet seg sengeplass inne på gjesterommet, da en oppglødd prediker etter messen innfant seg til det vanligvis forutbestemte middagsmåltidet.

-Sover du, lille Dagny ?-.

-La meg vær-. Dagny led i stillhet.

 

Forts. 

 

 

 

 

  

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

​​