TERJE BREDE WANGBERG
Den nye kordirigenten, Kal Med Fela – egentlig fra uteliggermiljøet nede i Lusparken like ved Slakterhuset i nerbyen - rakk ikke en gang å få løftet pinnen, før det ble stor latter nede i de fullsatte benkeradene, da den alltid så pågående Sivert Taskåsen fra Boligan, reiste seg opp i sin høye skikkelse, tok av seg sixpencen og ropte mot kordirigenten:
- Syng en sjømanssang – ta den derre "Bækken går i engen".
Kal med pinnen fikk gitt tonen på nytt og nesten hele koret klarte omsider å komme i gang med den bydelskjente visa "Dæm måkka sainn i lainn på Lademoen strainn". Korsangeran klarte ikke mere enn de tolv første værsene,men det gikk sånn noenlunde bra helt til da Nattens Dronning – midt under det ellevte verset, plutselig - men slett ikke uventet - segnet sammen og måtte bæres ut i prestesakrestiet, der kompisen hennes, han Hygieniske Rudolf litt etter litt, fikk "liv i lærvan" – og det ved ganske så heftig bruk av denne fullt lovlige nymotens munn mot munn metoden – til stor applaus fra begge de to fullsatte Bedehussalene der nede i Østersundsgata.
Blomsteroverrekkelsen til dirigenten Kal med Fela var en halvtørr Aspedistra, men den bedret seg straks, da Blåstrømpa Kadabra fikk inn ett par glass med lunkent vann fra vaktmesterkjøkkenet ute i bakgangen.
Kal var som alltid generøs og lot Blåstrømpa beholde planten.
– Æ bor oppi Husvillherberget i medtby`n, å der har dæm planta nok fra før – og det av alle mulig slag -.
Kal dro på fliret, han anså seg ferdig med jobben, fikk tak i felekassen og kom seg ut bakdøra – den som var til Utedassen og vendte mot Østersundsgata.
De var omsider kommet frem til siste punktet i den oppsatte dagsplanen, som var om de tilstedeværende ville bli med på ett samlet forslag om utvidelser av den kulturelle virksomhet der inne på Lademoen – og likedan eventuelle forbedringer av de allerede bestående aktivitetene.
Den alltid så saklige innvandreren Albert fra Ytter Namdalen, tok umiddelbart ordet og anmodet forsamlingen om å se hele Lademoens fremtidige kulturopplegg under ett.
Mange nede i benkeradene fikk merkbare hakeslepp, da innvandreren Albert klart og tydelig markerte seg med, at bydelen Lademoen var en enhet der alle medmennesker burde arbeide i flokk – og i fred og fordragelighet til beste for enhver Lamonitter – beoende oppe på Rønningsletta, inni Lavein, i Boligan neppå Reina og borti Gardermoensgata - med eller uten lønnet arbeid.
Til tross for en del huiende protester fra noen av de mest innbitte Svartlamofolkene, ble denne pasusen omsider vedtatt etter lange diskusjoner.
Stemningen i salen var en helt annen, nå når krigshisseren Gabriel fra Reina og denne alltid medsammensvorne tøffeljenta hans - hu Belinda fra samme strøket - var blitt både anmodet og sterkt frarådet om ikke å stille til dette storslagne allmannamøtet. Det ble nøye bemerket at i og med at de ble "frarådet" å være tilstede, kunne de i ettertid ikke hevde at de var blitt "nektet" adgang til seansen.
Albert og madammen - hu Hulda - merket seg ganske snart, at svært mange av forslagene som på forhånd var blitt lagt fram for arrangementskomiteen, kom fra folk som hadde sine hjemsteder der nede på Lademoen - og med gatenavn hentet fra geistligheten. Her fantes det jo gatestumper med både Biskop Grimkjell og Biskop Darre som navn.
– Ganske snedig – mente Hulda som selv en gang var kommet til verden borte i denne svært så snedige Arbeidergata.
Møteleder Kadabra hadde åpnet kulturdiskusjonene med å nevne disse bestående aktivitetene.
Men hun kom til at det aller først måtte være både rett og riktig å hylle Lamostrandens Blandede Sangkor, for det de til nå hadde betydd for de mest sentralt beboende og sangglade folkene der nede på selveste Nerlamon.
Lederen unnlot svært bevisst å nevne, at det i den senere tid også var påmeldt noen få nye – både fra Rønningsletta, Lilleby, fra Boligan og til og med oppe fra Voldsmindetraktene.
Videre nevnte hun at Syklubben "Jabbsafta" var kommet opp i atten medlemmer, samtidig som klubben også hadde fått til ett nystartet Damekor, der den eldste sangerinnen nærmet seg de nitti, men dessverre etter hvert hadde fått et stadig mørkere stemmeleie og derfor i stedet hadde tatt på seg det aller meste av ansvaret for kaffekokingen.
Av møtelederen ble ikke Pølsebua hans sjarmerende Gabriel Bartlomeus overhodet nevnt – heller ikke restauranten Rampen nerri Strandveien eller Kafèen hennes Ragna oppe i Lavein ti. Alle de tre konkurrerende kamphanene var egne arbeidsgivere – og derfor måtte de naturlig nok "feie for sin egen dør" og stelle seg sjøl.
Med stor og visende glede, ville den veltalende møtelederen hylle Lamo`n Veppeende Basseklubb LBK, Jægerhviles Skotthyllgruppe og ett nystartet mannskor ved Såpefabrikken Palmin – velduftende arbeidende fritidssangere sangere, som bare noen ganske få av møtedeltakerne hadde kjennskap til.
Hjelpsomme vognmann og hesteier Ivar Sveen ble også positivt nevnt, men ble advart mot å drive med offentlig kastrering av distriktets hester – i ett hvert fall på den tiden av døgnet når det var så mange nysgjerrige unger på plass oppe på altanene i både Lavein Ti og Tolv.
De to møtedeltakerne - fru Sørensen i Tolva og ekteparene Wærås og Høvik i Tia - innrømmet at de hadde fått grusomme hodesmerter på grunn av kastreringsseansene. Globoideskene hadde gått på rundgang i flere dager - etter disse voldelige begivenhetene – til alles beskuelse på sletta mellom Ladeveien og Jystadgården.
I korthet ble det nevnt en søknad fra Korsvikas Velforenings Leder, Peder Kårsvigen, om å få økonomisk støtte til opphenging av hele fire redningsbøyer langs strandkanten nede i Vika.
Saken ble avvist som ubehandlet.
– Dette hørre itj under oss Lamonitteran. Dæm får søk Lade Historielag der det både finnes pæng - og kor saken så klart hørre hjæmme -.
Applausen fra salen var stor over avslaget, men uten Peder Kårvigens medvirkning ved disse sedvanlige armdaskingene.
Stemningen vokste betraktelig, etter hvert som møtelederen mer og mer gled over til hva som burde bli Lademoens fremtidige og helt konkrete opplegg på det Kulturelle området:
Den vakre og lyshårete Jomfru Rutta fra Gardermoensgata nommer tre, ønsket seg start av ett Damekor, staute broder Arne Lagampen Neslund foreslo ett Mannskor. Den alltid så positive og kulturinteresserte Bjørn Lien – han eide og bodde i det snedige, blå lille huset rett ved jernbaneundergangen - antydet betydningen av å få i gang ett Musikkorps for voksne "blæsera"- i ett hvert fall nede på Svartlamon. Likedan kunne han ha tenkt seg start av Lademoen Veppende Basse Klubb – også i drift på vinters tid – og med ukentlige øvelser inne i hans lille blå bakgård i Strandveien 13.
Men LIllebygjengen måtte selv sørge for ett eget skolekorps – det var jo de som sammen med Lademoen Skole, også hadde ansvaret for all musikalsk utdannelse innenfor Lademoen Sogns langstrakte grenser.
Hver eneste en av de fremmøtte ved dette Almannamøtet i Lademoen Bedehus, reiste seg tvert og med taktfast applaus og stor jubel, ga de sin honnør til møtelederens endelige forslag:
-Folkens ! Vi starte opp med Gammeldans . Vi har både felespællera, trekkspællera , ein moinnspæller og en gammel snekker som spælle på Sag.
-Mæn kor i all værden ska vi hold hus, folkens - ? Ragna bortant Reina var både skeptisk og nysgjerrig.
Samtlige blidgjorte Lamonittera ved dette vellykkede og historiske bydelsmøtet kom seg hjemover, men etter først å ha vedtatt og forlange at byens lavmælte pengebestemmere, umiddelbart måtte innvilge midler for oppsetting av ett kulturbygg også inne på Østbyen. I ett hvert fall når de nå slapp å legge nye jernbaneskinner innover den langstrakte og spesielt fredelige trebebyggelsen neppå Lamon.
De eldgamle grensestridighetene var omsider over og blitt til Historie. Østbyen var en fredelig bydel – og med Lilleby som bare en av de mange vakre stedene der inne på det sagnomsuste Lademoen.
Omsider S L U T T.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar