RABALDER INNPÅ LAMON Del 9

TERJE BREDE WANGBERG

Feministen Kadabra - Blåstrømper som de ble kalt i de dager – var blitt valgt til møteleder og leste umiddelbart opp de tre punktene som skulle behandles.

Men alt før hun rakk å ønske velkommen, reiste Litjtøtta - den langt borti åttiårige, men allikevel ganske spenstige Møyfrid fra Sodemannsgata seg.

Hun var tante til denne rabagasten Spainnet og hans alltid medfølgende søster – og skulle ikke være så enkel å ha med å gjøre, ifølge de aller nærmeste naboan i samme strøket.

-Æ protestere på det mæst intense mot dagsordenens formulering punkt tre:

Dærfor tar æ mæ lov te å mein at aillt det som forlængst skoilla ha foregått neppå herre dødsens kjedelige avhøle, skoill ha vært tatt opp ailler først -.

Tantebarnet Bolette fikk neddempa farmora sånn noenlunde.

– Anmodningen e blankt avvist -.

Møtelederen var kort og bestemt i røsta.

Møteleder Kadabra – eller Kadde som hun vanligvis ble kalt – måtte etter hvert og stadig med adskillig høyere og mere og mere brutal stemme, forlange at de alt for ivrige og pratsjuke møtedeltakerne måtte holde kjeft eller i ett hvert fall be om ordet.

Hvis ikke ville hun ved hjelp av stedets vaktmester, sørge for at begge salene på Bedehuset prompte ble ryddet – og vedfyringa avsluttet.

Dette hjalp litt og det var noe bedre med jabbinga da Lamostrandens Blandede Kor hadde kommet seg opp på podiet like ved talerstolen og til stående applaus fikk hyllest for både ny dirigent og at det var så mange velkjente ansikter blant koristene.

Da både Rudolf og Nattens Dronning vinket til folket nede på gulvet, brøt jubelen løs og tilhørerne vinket iherdig tilbake.

Kvaliteten på selve korsangen ga de oppmøtte Lamonitterne blaffen i.

– Det e nokk bare og sjå dæm –.

Han hesteier Ivar Sveen kunne være ganske høylydt når`n var i det småpussa lunet.

Pølsebuas eier, Barte-Gabriel, innledet en svært så høylydt krangel med kvinnfolket på benkeplassen like bortenfor, om en mulig forsoning mellom erkefiendene oppe på Lilleby og stabeisene nede på Svartlamon.

Også denne gangen ble krangelfanten Gabriel anmodet om å forlate lokalet – noe som roet ned situasjonen i Gudshuset ganske betraktelig.

Før koret pånytt slapp til, ble det vedtatt mot bare fjorten stemmer, at pergamentskrivet med de pånoterte oppleggende for de nye jernbaneskinnene skulle makuleres og at møtelederen fikk i oppdrag å informere kommunens nedsatte arbeidskomite om at hele saken måtte bli annulert.

– De værste og mæst krangelaktige uroskråkan har lovt å itj plag oss mer i dette livet -.

Det godt blandede koret og med den stivpyntede Kal med ei solid strikkenål som blank dirigentpinne, gjorde stor suksess.

Med stor hemmelighet hadde Kal med Fela klart å få kontakt med flere av Stiftstadens byoriginaler og gatemusikanter. Uten noen forhåndsøvelser var de bare blitt bedt om å møte til avtalt tid i bakgården til Lademoen Bedehus – best mulig kledd og ikke for animert - som dirigenten for sikkerhets skyld hadde uttalt seg på forhånd. Dette for å unngå fornærmelser, blant alle de andre impliserte i dette hemmeligholdte opplegget.

Overraskelsen ble stor både i Lillesalen og inne i Storsalen. For etter korets siste nummer, åpnet Bedehusets vaktmester Johannes begge de store ytterdørene på vid vegg, hvoretter det til konsentrert, dyp og ydmyk taushet og i en salig enrekkes prosesjon, kom ruslende en ganske stor flokk gravalvorlige mennesker, som etter hvert stilte seg opp på hver side av Lamostrandens Blandede Sangkors like alvorlige og overraskede sangere.

– Itj sjå så dussemang ut, folkens ! -

Den flirende Kal ropte med både høy røst stor glede og viftende dirigenthender oppe fra dirigentkassen:

– Herre e da væl itj nåkka å værra lei sæ for.

Den skriblende journalisten fra avisa Nidaros hadde fått seg plass i kroken på første benken og skreiv i "villa" ned navnene på de nyankomne gjestene:

Også i de kretser var damene alltid først, slik at "førstemann" i rekka var den fargeglade Nattens Dronning. Dronninga var jo allerede med i koret, men ønsket allikevel å få være med i prosesjonen. Litt småslengende i dragan fulgte Karl Kråka, etterpå Knivsliperen Alf, som hadde satt fra seg slipeapparatet ute i dogangen i bakgården. Det ble litt avstand til Perleporten – han måtte legge fra seg bunken med Krigsropet på alterringen. Etterpå kom Blånæbben og Gotten ruslende side ved side og arm i arm, i sine forsøk på å være morsomme. Guldbrand fant seg en plass oppe i sopranrekken, mens Kneppel-Krogh ikke ville sette fra seg toraderen, men fikk presset seg inn mellom to av korets litt smålemmede altsangere. Flirop ga heller ikke nå fra seg strisekken, men hadde fått påbud om i ett hvert fall å kvitte seg med tomflaskene – for klirringens skyld. Det forekom ett og annet godsmilet da Maria Lett-På-Tå trådte inn og ble vinket inn i bassrekka, der den storvokste bror til Rudolf Neslund – selveste Lagampen - først av alle hadde tatt plass. Gummi-Rudolf selv sto ganske beskjedent og tilbaketrukket bak de lengste av sopranene.

Sistemann i prosesjonen var en ydmykt utseende Lillemann Med Vesken. I anledning begivenheten bar han kun på sin lille dokumentveske – ryggsekken hadde han med vilje lagt igjen hjemme oppe i Båhusgata.

– Der kjæm Den Evige Studenten –.

Den populære Oleanna Sjulusvangen hvisket til Lokalavisas utsendte medarbeider på første benkeraden.

Kal med dirigentstaven fikk store problemer med å få gitt rette tonen til det store felleskoret, for han ble ganske forstyrret, da Perleporten så absolutt måtte ut på vaktmesterkjøkkenet for å få seg ett glass med renest og kaldest mulig vann fra springen.

 

 Forts.

( Bare ett eneste nedskrevet kapitel igjen)

 

​​